Uke 6

Hei!

Den sjette uken i praksis var en uke med store kontraster. Vi besøkte et gamlehjem et mødrehjem og et behandlingssted for psykisk syke og rusmiddelavhengige. Her på Cuba har de ulike helseproblemene, ulik prioritering. Problemet med høyest prioritering er helsen til mor og barn. Eldre er prioritert mye lenger ned på lista, men slik vi har forstått det gjennom forelesninger og tidligere praksisuker er det på vei opp på prioriteringslista, noe det er stort behov for.
Alle institusjonene ligger under primærhelsetjenesten, men er et nivå opp fra de tidligere nevnte ”consultorios”. Gamlehjemmet har 12 soverom med mellom 8-10 pasienter på hvert rom, samt en del dagpasienter. Mødrehjemmet er en døgninstitusjon med 143 sengeplasser fordelt på 6-8 manns rom. Den psykiatriske klinikken tilbød et behandlingsopplegg på to måneder med oppmøte som en vanlig arbeidsdag, åtte timer mandag til fredag.
Disse tre institusjonene var svært ulike. Den ene unte man ingen å være på, den andre tilbød en form for trygghet, men tok fra deg en annen, mens den tredje oppfattet vi som en trygg havn og et harmonisk sted å være.

Gamlehjemmet virket ikke så verst ved første øyekast, men ettersom vi forflyttet oss innover og hadde vært der en tid, ble et noe trist bilde malt framfor oss. Det var flere pasienter med opplagt høy pleietyngde, men som fikk minimalt med hjelp. Det så ut til at de få sykepleierne som arbeidet der måtte prioritere utdelig av medisiner og stell av sår.
Det var ikke mange sår, men de pasientene som hadde det hadde gjerne flere. Vi fulgte sårtralla på dens ferd rundt på sykehjemmet, som rommet litt i overkant av 100 pasienter. Sårstellet de fikk var noe annerledes enn det som blir utført hjemme, men like godt med tanke på de tilgjengelige ressursene. Trass noe dårlig ivaretatt personlig hygiene hos pasient og omgivelser, viste ingen av sårene tegn på infeksjon.
Dagpasientene og noen av de friskeste fastboende pasientene deltok hver dag på gymnastikk. Gamlehjemmet hadde en egen fysioterapeut som ledet gymnastikken. Selv om den var enkel, og sett ute ifra virket lite effektiv, kan vi alle skrive under på at det gjorde godt for en hver kropp og vi ble faktisk litt slitne i armer og bein.
Vi har tidligere vært med på trim for eldre, og den gang som nå avsluttes det med et ord for dagen som minner de på gode verdier i livet og sosialismens betydning for en god helse.

På den psykiatriske klinikken fikk vi inntrykk av at det var et ryddig og rolig miljø, fri fra trafikkstøy og annet stress. Vi ble godt tatt i mot av både personal og pasienter som viste oss rundt, og lot oss delta i dagens program. Alle morninger begynte med fellessamling hvor hver pasient skulle dele nyheter for hverandre. Dette var en oppgave de hadde hver dag, for å rette fokus utover seg selv, for å hjelpe dem å ikke være ”fanget” i seg selv. Etter morgensamlingen var det trim for de som ønsket det, arrangert av pasientene selv. Ut over dagen hadde de hver sine oppgaver, noen sorterte for eksempel ris til middagen, mens andre ryddet og stelte i hagen. Atmosfæren var rolig og behagelig, og vi opplevde at pasientene følte de hadde en rolle og plass på klinikken. Vi var på klinikken en torsdag, og hver torsdag hadde de rusavhengige en dramatime med en utdannet skuespiller og regissør. Han leste faktisk fra ”Et dukkehjem” av Henrik Ibsen, og snakte varmt og norske skribenter. Dramalæreren sa at han opplevde stor framgang hos pasientene med denne behandlingsmetoden. Denne timen ble brukt for å sette ting i perspektiv og hjelpe til å bevisstgjøre egen tenkning.

Dagen vi skulle på mødrehjemmet tok vi taxi ut til en litt avsidesliggende bygning. Der ble vi møtt av en sykepleier som viste oss rundt i hjemmet. Det var to grupper gravide som bodde her; de som bodde langt fra sykehuset, og de som var i risikogruppen for komplikasjoner under svangerskapet. De som gikk under gruppe nr. 1 kom gjerne til mødrehjemmet i uke 37 og bodde der frem til fødsel, mens de som var i gruppe nr. 2 kunne komme alt fra uke 12 og helt fram til fødsel – kom an på når eventuelle komplikasjoner oppstod. Mødrehjemmet hadde ulike avdelinger; avd. for unge mødre, soverom til gravide og avd. for undersøkelser (ultralyd, gynekologisk undersøkelse). I tillegg til dette hadde de egne ambulanser og ambulansepersonell som hadde egen inngang og innkjørsel. Vi spurte ambulansepersonellet om de hadde opplev å måtte ta imot en baby i bilen. Dette hadde de ikke opplevd da de gravide hadde så hyppige undersøkelser på mødrehjemmet at de kom seg til sykehuset i god tid.

På hvert av soverommene til de gravide hadde de 6-8 sengeplasser, og utenfor hadde de oppholdsarealer hvor de kunne se på tv, lese bøker, hage der de kunne sitte sammen med familie som kom på besøk, og lignende.

Prekast!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *