Da har endelig innlegget dere alle har ventet på kommet, nemlig innlegget om vår tur opp til Afrikas tak, verdens høyeste frittstående fjell, Kilimanjaro 5895 m.o.h.
Reisefølget består av Mari, Randi, Tonje, Maritha og Maritha sine foreldre. Marie og kjæresten hennes gikk samme rute som oss uken etter, og startet den dagen vi kom ned. Vi har hatt ulike erfaringer enn Marie, som var blessed med mer opphold og godt vær i forhold til oss.
Dag 1
Turen vår startet med avreise fra hotellet 08.30. Derfra kjørte vi opp til 1800 m.o.h., Machame Gate, hvor vi registrerte oss med passnummer og navn.
Litt venting ble det selvfølgelig før vi kunne komme oss av gårde. Da vi var seks stk. som skulle karre oss opp på toppen trengte vi tre guider: Vincent, Emanuel og Thomas. Alle har vært oppe på toppen utallige ganger og hadde lang erfaring. Vi brukte denne dagen ca 5,5 timer opp til første camp, Machame camp. Denne dagen steg vi 1000 høydemeter, men høydesyke gjorde ikke anmarsj enda da det fortsatt var nok oksygen til både hode, lunger og resten av kroppen.
Popcorn, kjeks, te, kaffe og kakao møtte oss på campen, sammen med ferdig oppslåtte telt. Middag, breefing om morgendag og tannpuss før det bar i soveposen.
Dag 2
Et lite bank på duken og te servert 06.15 vekte oss dag to. Teen ble etterfulgt av pakking av sovepose og klær, for deretter å spise frokost. Dette fant vi fort ut i løpet av de neste dagene ville bli rutine.
Vi var i gang til klokken 08 og tok fatt på neste dag, alle med 3 liter vann i ryggsekken, pluss kamera og diverse. Denne etappen var konstant bratt, og vi følte det gikk rett opp i fem timer. Denne dagen gikk vi sakte fra start, og jeg (Tonje) ble nesten aldri andpusten, så kjente heller ikke på noen høydesykesymptomer på denne etappen. Vi klatret, neida, gikk bratt oppover ca 800 meter til Shira Cave Camp. Denne etappen begynte det å regne etter to timer med gange, og det regnet frem til camp.
Flere av oss var våte til huden, og det tæret greit på humøret, da vi aldri ble ordentlig varme fordi vi gikk så sakte. Så til dere som leser dette, og vil gå Kili når det er regntid,
TA MED DERE ORDENTLIG REGNTØY. En regn-poncho holder IKKE.
Å skifte til tørt tøy var det første vi gjorde da vi kom til camp. Deretter fikk vi lunsj som var svært etterlengtet. Lunsjen ble etterfulgt av en liten lur av samtlige, før vi gikk for å registreres oss på «campkontoret».
Været lettet etter hvert, så vi fikk god utsikt ned mot Moshi og bort til Afrikas 10. høyeste fjell, Mount Meru.
Som dagen før var det middag kl. 18, før breefing også soveposen. Slik ble det hver dag etter at man kom til camp.
Flere av oss startet nå å kjenne på litt mild hodepine og redusert matlyst, etter at vi var kommet ytterligere 800 meter høyere og befant oss på 3600 m.o.h.
Dag 3
Definitivt den verste dagen hittil. Den startet bra med opphold og te i posen av den søte servitøren som serverte oss hver dag. Det så lyst ut, og det var deilig gå temperatur. Etter avreise ca 08. gikk vi i en time før det begynte og regne- selvfølgelig. Dette resulterte igjen at de aller fleste av oss igjen ble ganske så våte. Målet for dagens etappe var å komme opp til Lava Tower på 4600 m.o.h. På en god dag skal det visst være en helt fantastisk utsikt fra Lava Tower, men vi hadde sludd og tåke. Flere av oss kjente ikke tærne, hadde grei hodepine og motivasjon på bunn, men vi kom oss alle opp. Alle med ulike symptomer på høydesyke: Hodepine, svimmelhet, kvalme, oppkast og null til lite matlyst.
Det var ikke lenge vi oppholdt oss på Lava Tower før det bar nedover igjen. Ja, vi skulle nemlig ned til en annen camp og sove på 3900 m.o.h. Dagens ord var akklimatisering. Ferden ned til Baranko camp startet med en strabasiøs ferd ned en foss, ja en foss! I ettertid har vi funnet ut at den ikke eksisterer der til vanlig. Det var bare så kolossale mengder med nedbør som datt fra himmelen som gjorde at en foss ble nødvendig akkurat der vi måtte ned. Samtlige kjente på adrenalinet som pumpet da vi klatret, nærmest krabbet ned fossen. Alt av klesskift som ble gjort for å få i seg litt varme, var nå forgjeves. Etter fosseferden, gav regnet seg på mirakuløst vis, og vi moste på ned til camp. Både sko og tøy var nærmest tørt da vi kom til camp ca 1,5 time senere. Dette er en opplevelse vi sent vil glemme.
Klesskift og mat var pri 1 ved ankomst Baranko camp. Det ble etterfulgt av en powernap, før middag og breefing. På plass i soveposen plasserte jeg og Randi ullsokker og ullvotter strategisk til på kroppen, slik at det kunne tørke i løpet av natta. Det er lite muligheter for tørking av sko og klær på turen, så å starte dagene med våte sko og hvile i tørre, er blitt en rutine. Igjen til deg som leser og vil gå Kili, ha med nok tørre ullsokker!
Dag 4
Denne natten startet det og tromme på teltduken ved midnatt, etterfulgt av et lysshow med lyn og torden. Det gav seg ikke i løpet av natta. Motivasjonen var ikke på topp, selv med en varm tekopp i hånda klokken 06.00. Helt fantastisk nok, gav regnet seg i det vi kom oss ut av teltet og det regnet ikke før vi var på plass på basecamp igjen, halleluja!
Avreise fra camp var igjen 08. Etappen startet i dag med 300 m klatring opp en fjellvegg. Dette var noe av det morsomste på hele turen. Sikkert fordi sola tittet frem og holdt seg der en god stund.
Vel oppe på 4200 meter, ble det selvfølgelig en liten fotoshoot i det fine været. Måtte gripe sjansen nå som det var fint vær og litt utsikt.
Ferden som bar videre frem til lunsjstoppet, gikk først ned, så opp, så ned også opp igjen. Denne gangen var det varm lunsj inne i et telt, før det bar videre oppover.
Siste etappen frem til Barafu Basecamp hadde mikset vær med tykk tåke, litt regn og sol. Været der oppe skiftet med andre ord veldig fort og var nokså uforutsigbart. De tre siste timene gikk vi i øde steinlandskap, og steg ca 600 m. På veien benyttet vi oss av enhver stor stein til å ta et dobesøk. Visste aldri når neste store nok stein ville komme. Toalettbesøk var det mer enn normalt av, da vi var flinke og drakk masse vann for å holde oss hydrerte.
Vel fremme på camp ble vi møtt av folk som hadde prøvd seg til toppen i løpet av natten og ikke klart det pga. dårlig vær. Det hjalp ikke på nervøsiteten som så smått begynte å bygge seg opp. Middag var 18, før vi la frem tøyet som vi skulle trenge, og krøp i posen. Vi var nå på den nærmeste campen, og jeg tror samtlige hadde sommerfugler og tenkte på det som skulle komme nå til natten: Toppstøtet.
TOPPSTØTET
«It’s time», vekte oss ca 23, etter tre timer med søvn for min del. Andre hadde så vidt duppet av, og noen ikke sovet i det hele tatt nesten. Popcorn og kjeks ventet på oss i teltet, og det skulle holde oss gående de neste 10-12 timene.
Med alle godt kledd lag på lag, satte vi i gang rundt 23.30, med stjerneklar himmel over oss. Etter 10 min var vi alle nødt til å kle av oss- vi hadde tatt på oss alt for mye klær til at det kun var kun 1-3 minus grader. Første 45-60 min gikk vi i en steinrøys før vi nådde stien som skulle føre oss opp til toppen. Det hadde nå begynt og snø, og det fortsatte det med frem til Stella Point.
Ferden opp til toppen var mørk, slitsom og veldig lang. Hele veien opp kunne vi se hodelyktene til de foran oss. Da de forsvant i mørket trodde vi det var toppen, men det skulle vise seg at det bare en var en ny topp som ventet. Og slik gikk natta. Siste stykke før Stella Point var ekstremt bratt følte vi, og vi kunne i tillegg se hvor bratt det var fordi det begynte å lysne.
Brukte 8 timer opp til Uhuru Peak, da vi gikk veldig sakte. MEN, vi kom oss opp, og det var stor lettelse å endelig se skiltet på toppen. Vi felte alle noen tårer av lykke og lettelse over å ha kommet frem, og at det bare var nedover fra nå av.
Vi tok de nødvendige bildene og gikk ned i igjen etter 20 minutter på toppen. På vei fra Stella Point til Uhuru Peak ble det lyst, og når vi nå var på vei ned igjen skinte sola på sitt sterkeste. Påskestemning og lykkerus preget oss alle på vei ned. På Stella Point stoppet vi for å spise kvikk lunsj, nyte utsikten og sola.
Veien ned tok rundt 3 timer. Noe av veien valgte vi å ake, da det hadde kommet så mye snø. Dette gikk og mye fortere enn å gå på stien, som var rukket å bli sleip på grunn av oppvarmet og nedtråkket snø. Gleden med å ake varte ikke lenge før vi var nødt til å gå igjen. Nedfarten på 1200 meter tok på knærne til alle, og vi var helt utkjørt da vi kom til Basecamp 12 timer etter start. Vi hev oss alle rett i soveposen og sov i 1,5 timer, som var på langt nær nok.
Dag 5
Etter litt søvn pakket vi sakene våre og spiste lunsj før vi gikk ned til den campen vi skulle sove på. Vi kunne velge mellom 2 camper å sove på, og vi ble enige med Vincent om å campe på den som var nærmest. Vi brukte da bare to timer ned til campen, noe som holdt i massevis siden vi alle var slitne i knær og kropp.
Dag 6
Siste dagen, litt deilig og litt vemodig. Opphold fikk vi hele veien ned, og det ble varmere og varmere jo lengre ned vi kom. Vi brukte ca 5 timer ned til «mål», hvor vi tok en seiers brus/øl og bilder, etterfulgt av den siste lunsjen på turen. Vincent overrakte oss til slutt diplom og bevis på at vi nådde toppen. Deilig.
Det var en helt fantastisk tur, hvor vi har både hatet og kost oss. Som alle turer, er det både opp og nedturer.
TAKK FOR TUREN