Turen til Kilimanjaro

Fjellturen vi begynte å planlegge allerede da vi fikk vite at vi skulle på utveksling er nå overstått, og vi er alle fire trygt tilbake igjen i varme senger og med flipflops på føttene. Vi hadde avtalt med firmaet vi gikk (Kili Excursion & Safari – William, for de studentene som lurer på det) med at vi skulle gå Marangue-ruten på seks dager, men mulighet for å forlenge med en dag hvis vi følte det var nødvendig. Isa valgte å stå over denne gangen, men vi var heldige og fikk med oss Linn, Solveig og Ingrid fra Volda som vi har vært en del med her nede.

Dag 1:

Lørdag morgen ble vi hentet ca. en time senere enn avtalt og kjørte et stykke før vi måtte registrere oss ved inngangen ved Marangue Gate. Vi hadde egentlig planlagt å gå Machame-ruten, men siden det er den lille regntiden her nå anbefalte selskapet vi gikk med at vi byttet til Marangue-ruten hvor det er hytter hele veien. Ved inngangen møtte vi ei norsk jente som nettopp hadde kommet ned fra fjellet. Hun hadde møtt Stine på tur opp, som og er i praksis i Moshi og studerer sosionom på HVL. De hadde hatt kraftig vind og regn og var gjennomfrossen, men hadde heldigvis kommet til toppen. Det var godt å få snakket litt med henne og høre om hennes erfaringer.

Ved inngangen til eventyret
Gjengen sin i regnskogen

Videre begynte vi å gå gjennom regnskog i ca 3-4t før vi kom frem til første hytte som heter Mandara Hut. Den ligger på 2720 m, så selv om det ikke er altfor høyt gikk vi rolig oppover med Marie som tempo-holder. Når vi kom frem til hyttene ble vi veldig glade for at vi hadde endret rute fra Machame til Marangue, og følte nesten vi var på glamping (glam-camping) og så frem til en natt der.

Dag 2:

Dagen etter begynte vi ganske tidlig for å slippe unna regnet som var meldt. Vi fortsatte gjennom regnskog før vi kom over i nytt terreng med lavere trær, noe vi kalte fjellpalmer og åpent landskap. Her begynte vi å komme på høyde med tåken så det var litt kjølig enkelte steder, men vi var fremdeles heldige med været. Det var på denne turen de første tegnene på høydesyke viste seg. Noen ble kvalme, svimle og kjente på en snikende hodepine.

Klare for dag to (Svanhild, Ane, Marie og Sølvi)
Fellesbilde i god gammeldags lagbilde-stil (Sølvi, Linn, Solveig, Ingrid, Marie, Svanhild og Ane)

Vi brukte ganske lang tid fra lunsj og opp til Horombo Hut, men det var egentlig ganske greit da vi sparte krefter og ikke presset høydesyken mer enn nødvendig. Etter lunsj begynte det å regne og det ble surere vind for hver meter vi gikk. Nok en gang priset vi oss lykkelige for å ha valgt ruten hvor vi skulle sove i hytter. Det siste strekket var tungt for flere, og turens første oppkast kom fra Volda-Solveig.

Utsikten på vei mot hyttene
Fremme ved Horombo Hut (Marie og Svanhild)

Da vi kom frem til Horombo Hut var vi ganske slitne og kalde, og så frem til å tilbringe et akklimatiseringsdøgn der. Etter middag fikk vi der i mot beskjed fra guidene våre at de anbefalte å droppe det kommende planlagte døgnet, og gå rett til topp neste dag pga værutsiktene. Vi måtte diskutere det i gruppa, da som sagt flere begynte å føle seg dårlige – men vi endte på at vi bare måtte stole på at guidene visste best og pakket sakene våre.

Dag 3:

Siste tur på vei til hytte før toppen, kalt Kibo Hut. Denne turen brukte vi goood tid på da vi virkelig begynte å merke det på pusten og generell form. Vi møtte også på noen nordmenn som var på vei ned som var veldig motiverende og kom med gode råd. Et strekke på veien gikk vi gjennom alpine dessert, som var en helt åpen type dal i sand og steiner etter noe som så ut som gamle ras/vulkanutbrudd.

Stemningen var høy når Solveig dro frem melkesjokoladen sin (Sølvi, Marie, Solveig og Linn)
Med toppen i bakgrunn kom fjellet plutselig veldig tett på

Denne dagen ble etter hvert veldig kald, så når vi kom opp til hytta på 4700 moh og den var iiiiiskald så så vi mørkt på de kommende timene vi skulle bruke til å samle all energi vi skulle trenge til toppstøtet. Noen kom heldigvis med det geniale forslaget om å få varmt vann i flasker vi kunne putte nederst i soveposen, noe som reddet samtlige fra å hakke tenner de få timene vi skulle sove. Flere merket både dårlig matlyst, hodepine og kvalme så vi gledet oss egentlig bare til å komme i gang.

Klokka 23.30 ble vi vekt og etter en kopp te skulle vi begynne bestigningen. Volda-Linn begynte «dagen» med å kaste opp, noe som bare var begynnelsen. Vi ble delt inn i rekkefølge og sakte men sikkert bevegde den lysende marken seg sikksakk oppover fjellet med stjerneklar himmel over oss. Litt usikker på når ting skjedde videre, men vi måtte hvert fall dele oss i fortropp og baktropp da det var stor forskjell i hvilke tempo vi orket å holde.

Solveig, Linn og Svanhild dannet baktroppen mens resten av oss fortsatte i likt tempo. Etter en stund merket Ane at kvalmen og svimmelheten begynte å ta over mer og mer. Volda-Ingrid kjente det samme på grunn av pusten så vi to gikk sammen resten av veien. Da var rekkefølgen slik: guide, Marie og Sølvi, mellomrom, Ingrid og meg, mellomrom, guide og Solveig, mellomrom guide og Svanhild – og Linn hadde sett seg nødt til å snu pga spy og kvalme.

Slik gikk vi en god stund, men i halv seks-tiden måtte Svanhild snu pga mangel på pust, svimmelhet og kvalme. Hun hadde kjempet seg gjennom mange timer, men burde nok egentlig ha snudd før med tanke på hvilke stand hun var i. Da hun kom ned fikk hun oksygen og ble sendt hjem til Moshi. Resten av oss hadde brukt lenger tid enn planlagt på grunn av mange stopp i begynnelsen, så soloppgangen vi egentlig skulle få på toppen kom ca. 40 min før vi nådde opp. Det gjorde egentlig ingenting da alt ble mye lettere når sola sto og varmet.

Omtrent fra halv sju og frem til syv nådde de gjenværende toppen i nydelig solskinn og var godt fornøyde med egen innsats. GBåde guidene våre og de vi hadde møtt på tur ned anbefalte oss å ikke gå bort til Uhuru Peak som er det absolutt høyeste punktet, på grunn av fare for snø«ras», smelting og ekstremt sterk sol da vi var sent oppe. Da de fortalte at de fleste ikke går lenger enn til Gilmans Point, og det blir sett på som toppen sa vi oss fornøyde og begynte på turen ned igjen.

Tre fornøyde jenter (Ane, Marie og Sølvi)
Marie og Sølvi som første av gjengen på toppen
Ingrid og Ane endelig på toppen
Ganske glade når vi kom ned igjen til normal høyde og! En mindre, men som Svanhild selv pleier å si: «litt svinn må man regne med»

En fantastisk opplevelse er nå overstått, og selv om Svanhild og Linn dessverre ikke kom opp var innsatsen til alle upåklagelig og vi kunne ikke ha gått med en bedre gjeng. Turen var både hard, morsom, tung, fin, slitsom og et eventyr på samme tid. Vi har fått sett på den fantastiske naturen som Tanzania kan tilby, og utsikten fra Afrikas tak var nydelig.

Noe som ikke var så hyggelig var at mens vi har vært på Marangue-ruten, har det vært dårlig vær på Machame (som vi egentlig skulle gå) og vi fikk vite at 3 portører og en kunde døde der i løpet av slutten av forrige uke. Dette viser oss at man skal ferdes i fjellet med vett, og fjellvettreglene gjelder selv om man er utenfor Norge. Vi priser oss lykkelige for at alt har gått fint med oss, og vi kom ned til Isa igjen like hele – selv om Svanhild kom ned litt mer pjusk enn ønsket.

Nå skal helgen brukes på hvile og restitusjon!

Én kommentar til «Turen til Kilimanjaro»

  1. Så kjekt å lese om hvordan turen og opplevelsen deres var! Gratulerer så mye! Og så bra dere hørte på gode råd, og ikke minst kjente på kroppen underveis 🙂 Man skal virkelig ferdes med vett og respekt for både vær og kropp! Så gøy at dere også møtte på ho norske jeg møtte på vei opp. Jeg har prøvd å finne henne i ettertid, så om dere har noe tips eller kontaktinfo hadde det vært super kjekt 😀

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *