Hjemmebesøk i November

Vi har hatt litt tekniske problemer, så nå er det lenge siden en oppdatering har kommet på denne bloggen. Her kommer noen innlegg på rappen, så hold dere fast!

Isa og Ane var så heldige å få mulighet til å bli med på hjemmebesøk til en 12 år gammel gutt som har vært på spinalskadeavdelingen siden vi startet i praksis. Han bodde oppe i en fjellside, så vi var svært spente på hvor vi skulle ettersom at vi fikk beskjed om at «the car couldn’t handle it» sist de forsøkte å besøke han. Heldigvis gikk det bedre denne gangen (hvis man ser bort i fra at vi satt 13 stk i en 9-mannsbil omtrent hele veien). Vi skulle nemlig ta med en annen pasient fra spinalskadeavdelingen og moren hennes til busstasjonen i nærheten av dit vi skulle.

Trangt og godt

Når vi kom frem etter humpete veier og bratte bakker var det litt av en velkomst som møtte oss. Familien var veldig glade for besøket, og det var tydelig at mzungus ikke var like vanlig der som i Moshi. Vi fikk tittet så vidt inn i huset som var bygd av kumøkk, gjørme, jord og strå, og bestod av flere små rom. Ute hadde de geiter og en ku, og på baksiden av huset var det et eget do-hus med hull i bakken. Før Peter, ergoterapeuten vi var med, forklarte dem ulike alternative løsninger til ramper og lignende, fikk vi servert både brus og nykokt lam. Det var veldig spennende å se hvordan hjemmebesøk i Tanzania fungerer, da det er veldig mye informasjon og spørsmål som stilles indirekte for å ikke fornærme de man besøker. Mye foregikk på Swahili, men heldigvis hadde vi med en tanzaniansk ergoterapistudent som oversatte litt for oss. Man kan blant annet ikke be dem om å vise hjemmet, så vi fikk ikke sett noe annet enn stua som var hovedrommet. En annen ting vi opplevde som vi ikke er vant til er at alt måtte gå gjennom landsby-lederen. Han må nemlig godkjenne at gutten kan f.eks. dra på internatskole, som er bedre for han med tanke på tilrettelegging for rullestol.

Etter å ha sett hjemmet, spist og drukket dro vi videre for å se skolen han hadde gått på for å kunne bekrefte at den ikke kunne tilrettelegges. Før vi satte oss i bilen og kjørte dit ville både vi og familien gjerne ta et bilde, men det var det en kar som var svært uenig i. Ranglende og hoiende nedover veien kom en relativt beruset mann som ikke ville at vi skulle ta bilde foran busken hans. På et tidspunkt holdt det på å bli basketak mellom faren til gutten og denne mannen, men heldigvis ga han seg etterhvert når vi flyttet oss. Skolen viste seg fort å ikke kunne tilrettelegges da den lå i bakker som var av gjørme og dermed ville være glatte ca. 4-5 måneder av året. I tillegg var det trapper omtrent til alle byggene. Etter en rask titt her satte vi oss i bilen igjen og turet hjem. En interessant opplevelse vi er veldig glad vi fikk med oss!

Alle bilder deles med tillatelse.

Hilsen Ane og Isa

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.