Siste tiden på KCMC

Utenom hjemmebesøk har det skjedd litt på KCMC siden sist og! Vi har fremdeles brukt mye tid på venting, men vi har i de siste ukene fått følge flere faste pasienter og tatt mer del i dagene til ergoterapeutene, da de endelig skjønte at vi er her for å være med dem og lære. Isa har blant annet fått vært med en dame i tretti-årene som brakk nakken i et fall med en vogn oppå seg. Hun har funksjon i både armer og bein, men ikke nok styrke og stabilitet til å gå og har nedsatt funksjon i armene. Pasienten var veldig imøtekommende og blid, så selv om engelsken var fraværende fikk Isa lært henne forflytning, gjennomført aktivitetsanalyse når pasienten lagde en tanzaniansk rett kalt chapati og annen ergoterapi-rehabilitering. I tillegg har Isa fått seg en fysioterapeut-venn som har gitt ut bok i samarbeid med Universitetet i Umeå mens vi har vært her om spinalskader i Tanzania. Det passet oss ypperlig, og jaggu fikk vi med oss et signert eksemplar den siste uken før vi dro!

Chapati

Ellers har Ane vært litt på pediatri og blitt enda bedre på barnegråt, diverse væsker som kommer ut av barn og har til og med undervist mødre i hvordan de skal holde barnet når de ammer (jeg vet, jeg er overrasket selv over at det var noe jeg hadde mer kunnskap om enn en mor). Ane har også vært med på kartlegging av barn med ulike funksjonsnedsettelser. I tillegg fikk hun oppfylt sin lille ønskedrøm før hun dro til Tanzania om å være med å se på en operasjon. Det var en operasjon på en overarm som hadde grodd feil og måtte knekkes opp, legge i plate og skruer og lukke igjen. Veldig gøy å se, spesielt hvordan muskelen faktisk ser ut i virkeligheten og ikke bare i anatomiboka!

Noen dager har også blitt tilbragt på brannskadeavdelingen hvor vi har lekt med barn som har brannskader. Dette er for å tøye og bevege stedene hvor de har brannsår slik at de ikke får kontrakturer og begrensninger når huden gror. Her har det blant annet vært en jente på 1-2 år som har brannsår på omtrent hele kroppen som har slitt veldig med å bevege seg. En dag var hun ikke der, og vi fikk vite at moren hadde tatt hun med om natten og stukket av fra sykehuset da de ikke hadde råd til å betale for seg og derfor så på det som eneste løsningen. Dette gir oss et bilde på hvilke utfordringer mange familier med alvorlig syke, kronisk syke eller akutt syke både barn og foreldre møter i løpet av livet og hvorfor mange venter lengst mulig med å dra på sykehus.

Ellers så har vi vært på middag med kollegaene våre og ble enda litt bedre kjent med dem, samtidig som vi fikk øvd oss litt mer på å spise uten bestikk. Like etter dro veilederen vår og to andre ansatte på to-ukers kurs til Cape Town de to siste ukene våre, så da kan vi vel ikke akkurat si at mye produktivt ble gjort, ettersom at vi var 6 studenter som ville være med på det de gjenværende ergoterapeutene hadde på programmet. Nå er vi ferdige, og har sagt pent takk for oss! Vi har lært mye, snakket mye, ventet mye, ledd mye, spist mye chapati og mandazi, blitt gode venner med kollegaene, møtt mange hyggelige pasienter, vært fortvila, vært glade – alt i alt; en god opplevelse vi aldri ville vært foruten!

Legefrakkene er tatt av, og vi takker for oss!

Ane og Isa

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.