Besøk på 3 ulike rehabiliteringssentre i Moshi, Tanzania

Vi har besøkt ulike rehabiliteringssentre – YWCA, CCBRT og Longoa Phsyciatry villiage. Det var interessant å få hvoradn ergoteraoeuter andre steder jobber utennom sykehuset. Vi er veldig glade for å ha gjort det, men skulle veldig gjerne visst om dem før siden hvert senter hadde ønsket å ha oss der 1 ukes tid.. Besøket på YWCA var kanskje det beste ettersom vi fikk leke med barna og fikk innblikk i behandlingen.

På YWCA er det 3 ergoterapeuter, 1 fysioterapeut og 1 spesialpedagog. Senteret er et statlig senter som tilbyr 1 uke intensiv behandling og spesialundervisning til barn med funksjonshemming. Dette er et sted familien kan overnatte iløpet av behandlingsuka for å gjøre foreldre (mødre) delaktige i terapien. Slik at de lettere kan håndtere barnet hjemme. Senteret har et flott og stort uteområde med lekeplass og friområde for eksempel til ballspill, og 2 behandlingsrom og 1 klasserom. Alle som jobber her er hyggelige og gjør en god innsats for å gjøre hverdagen meningsfull for disse familiene og barna.

Besøket på Longboa Phsyciatric villiage var også interessant. Vi ble vist rundt på området; kjøkkenhagen, gården og bostedet. Stedet var veldig hjemmekoselig. Rehabilteringen var for ungdom og voksne med tunge psykiske lidelser som shizofreni. Brukerne kommer her når den psykiske tilstanden er stabil. Her skal de lære å ta vare på/ bo for seg selv. Alle får dette statlige tilbud på 3-6 måneder. Det jobber 2 spesialsykepleiere i psykiatri og 1 ergoterapeut. Sykepleierne bor på stedet,mens ergoteraapeuten jobber 3 dager uken, når hun ikke er på det psykiatriske sykehuset.

 

På CCBRT – Comprehensive community based rehabilitation in Tanzania. Vi ble litt overrasket av den gode standarden på senteret. Dette var et senter for barn med funkjonshemming. De tilbyr blant annet en uke intensiv trenning, tilpasning av rullsetol, opplæring og undervisning samt at familien får hjelp til å skaffe inntektmed for eksempel kjøkkenhage. Vi fikk omvisning og presentasjon om stedet. Skiulle gjerne ønske vi fikk vært der og jobbet en dag for eksempel gått ut til på «outreach». Det vil si at de går ut i gatene for å hjelpe personer som trenger trening eller veildening i for eksempel sittestilling etc. Her jobbet det 3 ergoterapeuter, 1 fysioterapeut, 1 logoped og 1 lærer. På senteret var det lekeplass, workshop, 4 behandlingsrom og hostell. Veldig hyggelig besøk.

Safari

Safari er kjempe kult! Vi fikk sett nesten all på nært hold. Vi fikk i det minste sett de fire store – nesehorn, løve, elefant og buffalo. Kjempe fasinerende å se dyr påså nær avstand i tillegg til at alle dyrene så ut til å like seg i en veldig avslappende atmosfære rundt dem.
Nedenfor kan dere få et lite innblikk i det vi fikk sett.

Den utrolige reisen

Ingen av oss har opplevd noe lignende. Å bestige Kilimanjaro: verdens høyeste frittstående fjell (5895 m.o.h.) var noe av det mest fantastiske og tyngste vi noen sinne har vært med på! Vi angrer ikkeett sekund på at vi gjorde det – for en opplevelse! 🙂

Vi var syv Bergen studenter som reiste sammen, ergoterapeutene og sosionom studentene. Det er meg, Malin og Unni gikk sammen med Cecilie, lovise og Marit 🙂 Kjempe fin utsikt og natur oppover. Vidundelig. Vi hadde 2 hyggelige og glade guider som følgte oss opp, i følge med egen kokk og flere bærere som bærer bagasjen og maten vår. Synes synd på dem -Pole sana!

Vi gikk coca cola ruta, altså marongu. Vi gikk i 6 dager – 5 dager opp og 1 dag ned. Hver dag gikk vi i gjennomsnitt 5-6 timer og ca.1000 høydemetre. Mot toppen ble det tyngre og tyngre på grunn av høytrykket og luftkvaliteten, slik at det ble vanskeligere å puste og hodeverken begynte å merkes etc. Alle utennom meg, astmatikkeren, klarte å nå toppen 🙂 Alle er utrolig fornøyd med egeninnsatsen og glad for  å komme oss hele ned!!

Turen kan virkelig anbefales på det sterkeste.

Innblikk og opplevelser fra Kili-turen her:

START!

 Regnskogen 😉

  vaskefat får vi hver dag etter en lang dag ute i skog og mark! herlig med kokende varmt vann på en svett og kald kropp! ..

 popkorn fikk vi hver dag til te, kaffe eller kakao 😉 Namm..

 ser på utsikten mot lake chala, men uheldigvis masse skyer.. bomtur?! (ein tur itte turen.. hvorfor – sihgtseeing?)

 starten på dag 2, kaldt og vått .. :-/

 når vi stopper er det enten drike vann, ta av klær eller spise. her strever Unni med regnbuksa.. hehe.. heldigvis go`vær!! 😀

 lunsjpause

etter en dag avklimatisering og tur opp til et fjell – Zebra Rocks. Var det på`an igjen!

 Her midt i «ødemarken», vi er ikke gjerrige, vi deler alt til og med musikk for å muntre hverandre opp! 🙂 Mens andre (meg) går sopende bak med en veldig hodepine.. Ser kampen der fremm, men føles som vi ikke kommer nærmere..

 utsikten fra Gilman`s pint! UTROLIG NYDELIG!

 Uhuru peak (5895 moh.)

 Endelig fremme!!

 Nede igjen – etter en «speachless» tur!! 😀 Takk takk godt folk!

 

I praksis – ulike tilstander og forhold enn i Norge

Her i Afrika møter vi vanligvis på folk med lik diagnose som i Norge, men her er personene mye dårligere på grunn av manglende ressurser, økonomi og dårlige sanitære forhold. Dette påvirker også behandlingen. Hjemme kan for eksempel premature barn få medfødt Cerebral parese (CP), mens i Afrika kan infeksjon som malaria ved fødsel føre til CP. Dette er bare et av mange eksempler på hvor ulikt det kan være. Det er også vanskelig å planlegge eksakte dager for spesielle typer behandling, tilpasninger,oppfølging og inngrep ettersom afrikanere ikke er så opptatt av tid. Hvis en i rullestolavdelingen sier at rullestolen skal være ferdig og klar til tilpasning neste uke, kan den kanskje stå klar neste uke eller måned,noe uvisst.

Og i brannskadeavdelingen er det alvorlig skadde barn og voksne med store åpne sår, og for at sårene skal heles fortest mulig ligger pasientene uten klær og plaster etc. I starten av praksisperioden var det en pasient som hadde stor fremgang og pågangsmot, og det så ut til at sårene begynte å gro. Etter cirka 2 uker ble pasienten flyttet til en annen avdeling, hvor sykepleierne dekket sårene til med gasbind ol. Dette medførte til at pasienten fikk store betente sår, og fikk en psykisk «knekk» som nedstemthet. Heldigvis får gutten ofte familien på besøk som støtter og muntrer ham opp. Gutten er nå på bedringens vei igjen etter at en av mine medstudenter har tatt en samtale med sykepleierne, legen og nevrologen angående hans tilstand. Vi håper gutten vil fortsette med fremgangen og få tilpasset rullestolen og flytte hjem igjen til familien sin.

I barneavdelingen møter jeg på mange barn med ulike diagnoser, men det er speiselt en diagnose som har fascinert meg mer enn noen andre; Erb`s palsy. Jeg har ikke hørt om den før jeg kom til KCMC.

Bilde av en gutt med Erb`s palsy.

Det er en medfødt nerveskade som oppstår ved subluksasjon av skulderen ved fødsel. Det skjer oftest ved kompliserte fødsler via SVD (altså fødekanalen), gjerne hvis barnet blir født med hode og en arm først. Et barn med denne typen nerveskade kan vanligvis ikke ha like mye bevegelighet, muskelstyrke eller funksjon i armen som er rammet. På den positive siden er skaden oppstått tidlig i spedbarnsalderen, noe medfører til at barnet lett kan lære seg «to-hånd» teknikker som gjør det lettere for ham/ henne å mestre hverdagslivet på egenhånd.

I praksis har jeg en gutt på 6 måneder som jeg gjør håndtrening med. Han er veldig smart og allerede nå kan jeg se tendenser til at han prøver å hjelpe til med den friske hånden i ulike aktivitetet som bygge med legoklosser 🙂 Helt utrolig!

KCMC byr på mange spennede utfordringer

Her i Afrika er det vanlig å hilse på og spørre hvordan folk du møter på har det. Det vil si at veien til jobb eller å gå i gangen fra et rom til et annet rom kan ta litt ekstra tid. Men nå etter vel godt over en måned er vi vant til «african-time» og mye dødtid på jobb. Jeg er usikker på om de bare ikke har nok pasienter eller om de bare ikke klarer å være mer effektive enn som så. Vi i pediatriavdelingen har i gennomsnitt 3 barn til dagen. Det er ikke særlig mye, men når barna kommer kl 10 – gjerne alle på en gang, kan det bli mye på en gang. Jeg er overrasket over at de ikke har taushetsplikt på samme måte som vi. De kan liksom snakke om barnets og familiens problem og barnets tilstand i nærvær til resten av pasientene og pårørende. Mens når det gjelder malariatest kan ikke legen fortelle andre om resultatene hvis personen ikke vil at andre skal vite det. Litt rart!

Hvis alle pasientene da kommer omtrent samtidig starter vi med den første mens resten ser på, og når han/ hun er trøtt, trenger mat eller trenger pause, starter vi på neste. Høres effektivt ut, men mye venting.. Jeg lurer på om dette skaper en tvilsomhet hos pårørende som stiller opp, eller om dette faktisk er afrikansk kultur og vane sak.

Det jeg er mest imponert over er at de faktisk har motet og humøret oppe uansett hvordan dagen er, enten om det er veldig mange pasienter, eller om det faktisk ikke er noen.. Det kan faktisk oppstå dager der det ikke kommer noen barn på grunn av sykdom etc, men da kan det hende at de kommer neste dag..

Uansett får jeg oppleve og lære en ny kultur å kjenne 😉

Barn liker å leke, en av deres største gjøremål i løpet av dagen.
derfor: «Lek er viktig. Det er viktig å leke riktig.»

Strømbrudd – gjør hverdagen uforutsigbar

Her på kampus i Tanzania er vi alle glade for at vi har strøm, men i løpet av dagen/ uken kan strømmen gå uttallige ganger. Det er derfor vanskelig å planlege noe middagslagning siden strømmen kan gå midt under eller rett før, men den pleier som regel å komme tilbake innen en times tid. En dag gikk den selfølgelig når vi akkurat hadde startet på middagen. Vi hadde heldigvis bare satt på vann til koking.

Vi som var veldig sultne og ikke klarte å vente så lenge før mat, bestemte oss  for å ta turen ut på resturant i stedet. Når vi skulle plukke opp den ene studenten fra en annen leilighet fikk vi vite at Erika (ei afrikansk dame som baker til alle på kampus) hadde åpen ild utfor huset sitt, hvor vi kunne få koke middag. Alle tok meg seg litt mat hver, og sammen lagte vi gryterett. Det var nemlig kjempe koselig! Vi fikk frisket opp bål-minner vi hadde fra barndommen. Vi satt og fortalte hverandre historier, sang og lærte oss litt mer swahili. Det ble så mye mat at vi satt der med de afrikanske og spiste middag sammen. De takket oss og gud for denne fortreffelige kvelden.

Til nå..

Hei!

Vi ergoterapistudenter i Tanzania har hatt noen flotte uker i praksis på Kilimanjaro Christian Medical Centre (KCMC). Vi er tre stykker som har reist sammen og det er kjekt å ha noen å snakke med hvis det er spesielle ting vi opplever eller noe vi vil ta opp å snakke om. Vi har også fått god kontakt med de ergoterapeutene som jobber på ergoterapeiavdelingen på KCMC. Dette er en av de få ergoterapiavdelingene de har i Tanzania. Det er uheldigvis få ergoterapeuter i Afrika, men hvert år er det ca 15 faglærte ergoterapeuter som går ut fra universitetet her på KCMC. Forhåpentligvis vil det komme flere!

Første dagen i praksis 🙂

Godt bilde på hva ergoterapi kan forklares med!

Vi er heldige som har fått hver vår veileder, slik at vi kan få gjort mer på egenhånd og i tillegg kan fordype oss litt mer inn i enkelte pasientgruppene. Vi er fordelt på pediatri, ortopedi og generell kirurgi. I pediatria avdelingen jobber jeg med barn med ulike læringsbehov og funksjonsnedsettelser som for eksempel barn med forsinket utvikling, ADHD eller CP. På ortodedi avdeling jobber Malin i hovedsak med voksne som har fått en spinalskade. Skaden og omfanget er avgjørende for et godt utfall og resultat. På generell kirurgi jobber Unni med akutt hjerne- og brannskadde personer,både voksne og barn. Dette er en avdeling med mange sterkt skadde personer med mye åpne sår. Det trengs nemlig tilvennig og mot for å jobbe her! Vi har alle egne veiledere som følger oss på de ulike stedene. Til nå har vi alle tre fått egne pasienter som vi vil følge i et 6-ukers program, slik at vi kan prøve å planlegge, gjennomføre og evaluere et behandlingsopplegg.

Meg og dattera til den ene kollegaene: Vivian på ergoterapiavdelinga. Kjempe søt unge!

Vi bor på kampus med mange flere studenter fra hele verden. De fleste studerer medisin, men det er mange profesjonsstudenter som blant annet: sykepleier og fysioterapeut. Standarden på leilighetene kan ikke sammenlignes med den norske, men etter den afrikanske standarden å bedømme er den god. Vi har toalett, dusj, komfyr, vask, drikkevann, senger med myggnett, strøm og varmtvann. Dette er vi glade for og verdsetter HØYT!

Huset vårt 🙂

Hagen vår 🙂

Her er alle sosiale og blir derfor kjent med mange andre studenter! Og den afrikanske maten er ikke så verst heller, men trenger ikke bli lei maten for rett rundt oss finnes det mange internasjonale resturanter.

Med utsikt opp mot det berømte fjellet Kilimanjaro kan vi nesten ikke unngå å bestige det. Vi har avtalt å ta turen opp det i starten av november. Opplevelse for livet! 😀

Vi har besøkt et barnehjem. Kjempesterke inntrykk! Et hjem med få ressurser, men utrolig glade barn 🙂

Her er Unni med noen barn og deler ut ballonger 🙂