Publisert

De to siste ukene i praksis

Litt mer føden, infertilitetsavdeling og 1. mai

Nå er det nest siste uke i praksis og vi er snart ferdige her nede.

Fødeavdelingen:
Denne uken var vi igjen to dager på fødestuen, hvor vi nå fikk delta litt mer ved å legge inn venefloner, urinkatetre, ta underlivsundersøkelse og se på enda flere barn komme til verden. Etter å ha vært to uker på fødestuen har vi fått en helt ny respekt for kubanske kvinner. Før har de vært de trege i butikken som ikke eier effektivitet, men nå er de blitt de sterke selvstendige flotte damene. Vi har lært å trøste, takle blod og fått et helt nytt syn på kvinnekroppen. Fortsett å lese «De to siste ukene i praksis»

Publisert

Uke 6

Hei!

Den sjette uken i praksis var en uke med store kontraster. Vi besøkte et gamlehjem et mødrehjem og et behandlingssted for psykisk syke og rusmiddelavhengige. Her på Cuba har de ulike helseproblemene, ulik prioritering. Problemet med høyest prioritering er helsen til mor og barn. Eldre er prioritert mye lenger ned på lista, men slik vi har forstått det gjennom forelesninger og tidligere praksisuker er det på vei opp på prioriteringslista, noe det er stort behov for.
Alle institusjonene ligger under primærhelsetjenesten, men er et nivå opp fra de tidligere nevnte ”consultorios”. Gamlehjemmet har 12 soverom med mellom 8-10 pasienter på hvert rom, samt en del dagpasienter. Mødrehjemmet er en døgninstitusjon med 143 sengeplasser fordelt på 6-8 manns rom. Den psykiatriske klinikken tilbød et behandlingsopplegg på to måneder med oppmøte som en vanlig arbeidsdag, åtte timer mandag til fredag.
Disse tre institusjonene var svært ulike. Den ene unte man ingen å være på, den andre tilbød en form for trygghet, men tok fra deg en annen, mens den tredje oppfattet vi som en trygg havn og et harmonisk sted å være.

Gamlehjemmet virket ikke så verst ved første øyekast, men ettersom vi forflyttet oss innover og hadde vært der en tid, ble et noe trist bilde malt framfor oss. Det var flere pasienter med opplagt høy pleietyngde, men som fikk minimalt med hjelp. Det så ut til at de få sykepleierne som arbeidet der måtte prioritere utdelig av medisiner og stell av sår.
Det var ikke mange sår, men de pasientene som hadde det hadde gjerne flere. Vi fulgte sårtralla på dens ferd rundt på sykehjemmet, som rommet litt i overkant av 100 pasienter. Sårstellet de fikk var noe annerledes enn det som blir utført hjemme, men like godt med tanke på de tilgjengelige ressursene. Trass noe dårlig ivaretatt personlig hygiene hos pasient og omgivelser, viste ingen av sårene tegn på infeksjon.
Dagpasientene og noen av de friskeste fastboende pasientene deltok hver dag på gymnastikk. Gamlehjemmet hadde en egen fysioterapeut som ledet gymnastikken. Selv om den var enkel, og sett ute ifra virket lite effektiv, kan vi alle skrive under på at det gjorde godt for en hver kropp og vi ble faktisk litt slitne i armer og bein.
Vi har tidligere vært med på trim for eldre, og den gang som nå avsluttes det med et ord for dagen som minner de på gode verdier i livet og sosialismens betydning for en god helse.

På den psykiatriske klinikken fikk vi inntrykk av at det var et ryddig og rolig miljø, fri fra trafikkstøy og annet stress. Vi ble godt tatt i mot av både personal og pasienter som viste oss rundt, og lot oss delta i dagens program. Alle morninger begynte med fellessamling hvor hver pasient skulle dele nyheter for hverandre. Dette var en oppgave de hadde hver dag, for å rette fokus utover seg selv, for å hjelpe dem å ikke være ”fanget” i seg selv. Etter morgensamlingen var det trim for de som ønsket det, arrangert av pasientene selv. Ut over dagen hadde de hver sine oppgaver, noen sorterte for eksempel ris til middagen, mens andre ryddet og stelte i hagen. Atmosfæren var rolig og behagelig, og vi opplevde at pasientene følte de hadde en rolle og plass på klinikken. Vi var på klinikken en torsdag, og hver torsdag hadde de rusavhengige en dramatime med en utdannet skuespiller og regissør. Han leste faktisk fra ”Et dukkehjem” av Henrik Ibsen, og snakte varmt og norske skribenter. Dramalæreren sa at han opplevde stor framgang hos pasientene med denne behandlingsmetoden. Denne timen ble brukt for å sette ting i perspektiv og hjelpe til å bevisstgjøre egen tenkning.

Dagen vi skulle på mødrehjemmet tok vi taxi ut til en litt avsidesliggende bygning. Der ble vi møtt av en sykepleier som viste oss rundt i hjemmet. Det var to grupper gravide som bodde her; de som bodde langt fra sykehuset, og de som var i risikogruppen for komplikasjoner under svangerskapet. De som gikk under gruppe nr. 1 kom gjerne til mødrehjemmet i uke 37 og bodde der frem til fødsel, mens de som var i gruppe nr. 2 kunne komme alt fra uke 12 og helt fram til fødsel – kom an på når eventuelle komplikasjoner oppstod. Mødrehjemmet hadde ulike avdelinger; avd. for unge mødre, soverom til gravide og avd. for undersøkelser (ultralyd, gynekologisk undersøkelse). I tillegg til dette hadde de egne ambulanser og ambulansepersonell som hadde egen inngang og innkjørsel. Vi spurte ambulansepersonellet om de hadde opplev å måtte ta imot en baby i bilen. Dette hadde de ikke opplevd da de gravide hadde så hyppige undersøkelser på mødrehjemmet at de kom seg til sykehuset i god tid.

På hvert av soverommene til de gravide hadde de 6-8 sengeplasser, og utenfor hadde de oppholdsarealer hvor de kunne se på tv, lese bøker, hage der de kunne sitte sammen med familie som kom på besøk, og lignende.

Prekast!

Publisert

Gøy på Cuba

Hei,

Da var det tid for et nytt blogginnlegg. Selv om vi er på Cuba for å ha praksis, opplever vi også en del utenfor helsesystemet. I og med at vi har fri hver fredag får vi alltid langhelger som gjør at vi får reist en del rundt og se hva landet har å by på. Listen med ulike steder begynner å få et fint tall. Vi har hittil besøkt Havanna, Guardalavaca, Santiago de Cuba, Baracoa, Vinales, Varadero, Trinidad, Bayamoo, Holguin som er her vi bor, og for ikke å glemme Pico Turqino – Cubas høyeste fjell.

Havanna. Det er varmt. Solen steker, og strålene er sterkere enn jeg noen gang har kjent. Det merkes godt på den bleke huden vår som fort blir rød. Gatene i Havanna er fulle av liv. Vi bor i en bydel som består av masse farger og gamle, slitte hus. Ytterveggene har nok sett mye av hva som foregikk under revolusjonen, og de har ikke endret seg siden den gang, ser det ut som. Vi skal ut for å utforske hva Havanna har å by på. Det tar ikke lang tid før vi blir lagt merke til av lokalbefolkningen. Det er ikke bare blikk som møter oss; roping, kommentarer om utseende vårt, plystring og lyder som får deg til å tro at mannen i gaten heller er ute etter å finne katten sin enn å kikke på norske jenter. Dette var første møte med cubansk kultur og byen føltes intens.

Vi ble fristet av alle de gamle amerikanske bilene som kjørte rundt i byen. Vi leide tre biler som kjørte oss rundt og viste hva Havanna har å by på. Vi stoppet også i en nydelig park hvor vi skulle drikke Mojito. Dette gledet vi oss til, i og med at Mojito er nasjonaldrinken til Cuba. Vi hadde store forventninger til denne drinken, men merket fort mange bartendere er mer opptatt av mengden (mye) alkohol enn smaken, noe vi fikk erfare veldig mange steder. Vi besøkte også revolusjonsmuseet i Havanna og dette er nå plassert i det gamle presidentpalasset.

Havanna er fint på mange måter, men det er også intenst. Det er så mye lukter, lyder og inntrykk som pulserer hele dagen. Det vi lærte fort var at du ikke kan gå på en butikk og kjøpe det du vil. For det første så kan det være varemangel og for det andre så har ikke Cuba konseptet med supermarked hvor alt er under ett tak. En butikk for såpe og vann. En annen selger matolje og brus og en butikk selger sjokolade og alkohol. Mange av oss hadde ikke fått det inntrykket av Havanna som vi hadde forventet og kanskje håpet på. Da byen ble besøkt på nytt igjen i påskeferien var inntrykket et helt annet, og byen falt mer i smak denne gangen.

Santiago de Cuba: Dette var vår første reise etter at vi ankom Holguin. Denne byen er full av historie. Vi ville oppleve mye av det byen hadde å by på. Derfor ble det en helg med ekstremt mye gåing, tilsammen 36 km i en intens varme. Vi fikk sett historiske steder fra revolusjonen og vi besøkte graven til Fidel Castro og Jose Martí.

Baracoa: Byen som er kjent for sin sjokolade. Her tilbragte vi en helg og denne helgen fikk vi også oppleve at ja; det kan regne på Cuba. Solen strålte, humøret var på topp og vi spaserte rundt i den lille byen på kysten. Plutselig ble himmelen grå og like etter åpnet skyene seg. Regnet stoppet ikke. Til og med en Bergenser syntes det ble vel litt mye regn. Vi vasset i vann opp til leggene. Det var umulig å ikke bli våt, så da kunne man like godt dra på stranden å bade i regnet. Dagen etter dro vi på tur i jungelen. Da vi skulle over et vann skulle vi egentlig gå over en bro, men denne ble ødelagt da orkanen herjet i høst. Derfor måtte vi kjøre i båt med en lokal mann. Utsikten var nydelig, så vi hadde ikke noe i mot det. I jungelen badet vi i en grotte, lærte hvilken plante indianerene får malingen sin ifra og vi matet cubanske bevere. Så var det dette med denne sjokoladebyen da. Vi hadde store forventninger om å finne en del sjokolade. Da verten vi bodde hos skulle vise oss en lokal sjokoladebutikk var det store smil på fjesene våre. Da vi kom til butikken var den fullstendig tom, ikke en eneste sjokoladebit. Vi fant en annen butikk som solgte sjokolade, men bare to typer. Vi kjøpte disse, og ingen var spesielt gode. Byen var nydelig – sjokoladen ikke like så.

Vinales: En nydelig liten by, med en kjempestor nasjonalpark. Noen av oss ville på ridetur og noen valgte sykkeltur i nasjonalparken. Rideturen varte i seks timer, noe som var en god idé da vi bestilte, men ikke en like god ide de siste timene på hesteryggen. Det ble en del vonde ankler, rumper og lår. Til tross for dette var det en kjempefin ridetur med besøk på kaffe, rom og honningplantasje og på tobakksplantasje hvor vi fikk se hvordan de lager sigarer. Vi tok også en buss hvor vi kunne hoppe av og på, og på denne turen fikk vi kjøre Zip-line. Vi besøkte også en grotte. I grotten gikk vi et lite stykke innover, før det åpnet seg en vannkilde hvor vi fikk kjøre båt ut igjen av grotten.

Varadero: Varadero kan oppsummeres veldig kort: strand. Dette er et turiststed med fine strender og dagene gikk med til å ligge mest mulig i ro på solsengene våre, noe alle syntes var veldig deilig.

Pico Turqino: Cubas høyeste fjell. Vi var en gjeng på 8 stykker som reiste til Bayamoo for å overnatte der en natt, før vi ble kjørt til nasjonalparken hvor fjellet ligger. Fjellet er ikke mer enn 1946 meter høyt, noe vi alle trodde skulle gå relativt greit. Det vi ikke var klar over, var at for å nå toppen, måtte man gå opp og ned, opp og ned. Vi kunne gå i en time, og på denne timen økte vi med 10 høydemeter. Da blir det tungt. I tillegg til å gå opp og ned, var det 70% trappetrinn på veien, noe som også ble ganske tungt etter hvert. Lysglimtene kom da vi fikk se utsiktspunkt på veien opp. Det var nydelig utsikt og vi gledet oss til å nå toppen. Etter mange timer nådde vi toppen og skuffelsen kunne ikke vært større. Det var ingen utsikt. Ikke på grunn av skyer, men fordi det ikke var noen utsikt. Vi så busker. Og en statue av Jose Martí. Vi kunne ikke tro det. Hadde vi gått i mange timer og mange kilometer for å nå Cubas høyeste fjell, og det kunne ikke tilby oss et lite glimt av utsikt engang? Da vi kom ned igjen var vi skuffet over toppen, men det var glede over å fullføre 36 kilometer og at alle kom like hel ned igjen. Vi hadde en fin og slitsom tur og de aller fleste har konkludert med at dette gjør vi ikke igjen.

Dette ble kanskje mye, men det er bare en liten smakebit av alt vi har opplevd. Vi koser oss og nyter tiden her på Cuba til det fulle 🙂


Biltur i Havanna


Revolusjonsplassen i Santiago de Cuba

Kulehull fra da Castro angrep hæren til Batista i Santiago de Cuba

Baracoa

Baracoa


Baracoa


Grotten vi badet i, i Baracoa

Nøtter som indianerne brukte/bruker som maling

 

Publisert

Uke 2 og 3 i praksis

Advarsel: Noko er på nynorsk og noko er på bokmål 😉

Abort

I veke nummer to var vi på «consultorios». «Consultorios» står for det fyrste møte mellom pasienten og helsetenesta. Dei fungera på linje med fastlegen i Noreg, og her arbeidar det ein sjukepleiar og ein lege. Dei har ansvar for eit lite geografisk område, der dei tek imot pasientar på kontoret og vitjar dei i heimen deira.

Hjå consultorios er den fremste oppgåva å fremje helse og førebyggje sjukdom. Dette gjer dei gjennom opplysning og vitjingar i heimen der dei kartlegg risikofaktorar.

Vi lærte mykje om mangt  den stunda vi var her. Blant anna så har dei ei tett oppfølging av gravide kvinner. Denne oppfølginga består av vanleg svangerskapskontroll samt at dei tek ei blodprøve av mor som kan vise eventuelle missdanningar. Om det skulle føreliggje ei missdanning blir mor sterkt oppmoda til å avslutte svangerskapet. Det dreier seg om missdanningar som hjertefeil, hydrocefalus og downs syndrom. Dei vart svært overraska over at helsesystemet i Noreg ikkje oppmodar til abort i slike høve. I Noreg har vi moglegheit for behandling og oppfølging i mykje større grad enn her på Cuba. Det verka likevel kynisk og strengt med den store mengda abortar som vert utført her.

To dagar i veka gjekk sjukepleiaren på heimevitjing. Det er for tida eit aukande problem med vektorborne sjukdomar som Dengue, Zika og Chinkungunja. Dette er dømer på febersjukdomar som er spreidd av same mygg. Oppdaging av sjukdom og smitteførebygging var fokuset til sjukepleiaren den stunda vi var i praksis.

Besøket starta med at vi fekk løyve til å kome inn i bustaden. Her måtte den som var heime gje ut namnet på alle som budde i bustaden samt gå god for at dei ikkje hadde symptom på nokon av dei nemnde sjukdomane. Den som var heime måtte og syne fram ryggen, slik at sjukepleiaren kunne sjå om dei hadde utslett, som er eit av symptoma på dengue.

Dei vi besøkte verka ha ei god tone med den lokale sjukepleiaren. Dei ba oss inn og bydde på kaffi med alt for mykje sukker. Vi fekk som oppgåve å observere om dei har adekvat hygiene på kjøkken og bad. Dei undersøkjer og korleis dei handterer vatn, slik at det ikkje skal verte nokon ynglestadar for mygg.

I tillegg finst det ei eiga yrkesgruppe som er spesialiserte i å oppdage potensielle ynglestadar, samt oppdage mygglarvar og drep dei.

 Alternativ medisin

Alternativ medisin, eller medicina natural y tradicional som det kalles, er et stort fagfelt i det cubanske helsevesenet. For mange sykdommer og kroniske lidelser er alternativ medisin det første som blir forsøkt. Uken før vi tok påskeferie begynte vi med undervisning og praksis om akupunktur, kopping og moxibustion. Alle disse tre er metoder som brukes hovedsakelig som smertelindring, men de sies også å kunne ha helbredende egenskaper. Vi har lært nye metoder for å fjerne urininkontinens, behandle hypertensjon og andre sykdommer ved hjelp av å tilføre eller fjerne energi.

Hjemme i Norge er ikke det å stikke nåler i pasientene sine en vanlig sykepleieroppgave, men her på Cuba er det bred enighet om akupunkturens effektivitet. Pliktoppfyllende som vi er pugget vi akupunkturpunktene og fikk prøve oss på litt stikking selv også. Både på hverandre og på ekte pasienter. Så til alle venner og familie som leser dette: vær forberedt på at så snart dere klager over vondter noen sted, så er det rett ned på akupunkturbenken.

Kopping var også gøy å teste ut, så nå vet vi hva Michael Phelps driver med på fritiden. Ved å skape et vakum i huden øker en blodtilførselen over akupunkturpunktene, og har slik samme funksjon som akupunkturnålene.

Moxibustion går ut på at man sirkulerer en stor sigar rundt området man har vondt. Veslemøy hvisket diskret at hun syns det luktet ”ulovlig gress”, men dette er altså en metode som ble benyttet på sykehuset.

En annen metode som er flittig brukt her nede er ”catgut”. ”Catgut” føres inn i huden for å trekke ut den negative energien fra godartet tumorer, eller trekke ut negativ energi ved smerter. ”Catgut” er ikke katteinnvoller som navnet tilsier, men selvoppløsende suturtråder som innsettes hver 21. dag. Ved å observere innsetting av ”catgut” fikk vi nok en gang oppleve at bruken av smertestillende medikamenter er minimal på Cuba, da dette ble innsatt med en nok så tykk nål.

Vi syns det var interessant å se hvordan alternativ medisin brukes aktivt i helsevesenet her, men vi undret oss litt over hvilken effekt det faktisk har. Vi stilte spørsmål ved hvilke tanker det er om placebo-effekten, men fikk kun diffuse svar tilbake om at det også er placeboeffekt ved vanlige medikamenter. Til uken venter flere dager med praksis og til og med en eksamen.

Ønsk oss lykke til!

Prekast 😀

Publisert

Hola, Noreg!

Velkomen til vår utvekslingsblogg. Vi er 6 sjukepleiestudiner som skal skrive om livets opphald som utvekslingsstudentar på Cuba, nærare bestemt i byen Holguin. Holguin ligg på østkysten av øya, og er ein storby med heile 400 000 innbyggara. Vi har no vore i Holguin i tre veke. Reisa starta med ei veke i Havana der vi besøkte ambassaden og generelt levde livet som turistar.

Dei to første vekene i Holguin starta vi med spanskkurs ved skulen for sjukepleiearstudentar og andre yrkesfag. Vi kom med ulike grader av spansk-kunnskapar, men utfyll kvarandre godt. Spanskkurset skulle forbedre oss på det vi hadde i vente i praksis. Vi har lært oss alt frå «Buenos dias» til «No debe fumar». Det har vore mykje fokus på å lære ord og setningar i forhold til forebygging og promotering av ulike sjukdomar, og merka at dette har komt til nytte i praksis.

I den første praksisveka besøkte vi ein av dei større poliklinikkane i byen, rehabeliteringssenter og barnehage. Her fekk vi eit innblikk i alternativ behandling med tanke på rehabilitering, og korleis sjukepleiarrolla fungerte i barnehage.

På poliklinikken kunne ein få hjelp til mykje forskjellig. Der hadde dei alt i frå tannlege til ein liten operasjonssal. Vi blei overraska over mengden folk som var der og at privatlivet og taushetsplikta ikkje var omgrep som vert teke så høgtidelig som heime i Noreg. Der kunne ein ligge med munnen open inne hos tannlegen medan resten av dagens pasientar satt rett utanfor og kunne få med seg alt. Vi fekk óg vere med inn på vaksinasjonskontoret og sjå på to små ungar som fekk vaksiner. Cuba har eit veldig omfattande vaksinasjonsprogram og vi kjende att mange av vaksinene.

På rehabiliteringssenteret hadde dei stort fokus på smertelindring, i form av blant anna akupunktur, ultralyd, kopping og vannmassasje. I tillegg hadde dei eit stort fysioterapirom kor dei dreiv med opptrening. Nokre av oss fekk vere med på ein time med aerobic her. I følge sjukepleiaren som følgde oss fokuserte rehabiliteringssenteret på smertelindring i første omgang og når pasientane var godt smertelindra, kunne dei ha best mogleg utbytte av fysioterapien. Ho påpeika at alle kom til å ende opp i fysioterapisalen til slutt, då det var det som oftast hadde effekt for at pasientane skulle rehabiliterast.

 

Banehagebesøk

I barnehagen var det høgt lydnivå og mange søte ungar. Sjukepleiaren her hadde ansvar for å sørge for at barna som kom i barnehagen var friske og reine, og at hygienen blant personalet og på kjøkkenet var god. Her fekk vi vere med på ein musikktime, som mildt sagt gjorde inntrykk. Ungane hadde ein imponerande rytme og nokre dansemoves vi aldri hadde sett i den alderen før.

Vi fekk gleden av å oppleve at kvinnedagen blir godt feira her på Cuba. Alle saman fekk gratulasjonskort frå læraren, og framande på gata slengde gratulasjonar etter oss. Tanken slo oss derfor å vere litt hyggelige og kjøpe med oss kaker til husholdningen i «heimen». Det viste seg at vi ikkje hadde vore åleine om den tanken då vi kom heim til bord dekka til fiesta og måtte trykkje i oss fire ekstremt søte kaker. Det skal ikkje stå på sukkeret her nede og slankepress er ikkje eit omgrep.

Oss studentane saman med våre kjære hushjelparar.

 

«Los consultorios»

 Dersom ein synes helsevesenet tek tid heime i Norge, bør ein stikke tåna utanfor velferdsstaten og oppleve Cuba. Her tar ting tid, og ikkje på grunn av at det so mykje meir å gjere, men fordi dei må rapportere alt for hand. Dei ikkje tilgong til data eller andre elektroniske hjelpemiddel, anna enn sine eigne telefonar. Alt blir dokumentert med penn på papir. Det blir og brukt mykje tid på heimbesøk der dei går heim til befolkninga og sjekkar helsetilstand, buforhold og familiestatus. Dersom ein til dømes er gravid og buforholda er for dårlege blir ein sendt til ein mødreheim der ein får god oppfølging.

Utanfor legekontoret Pedro del Toro har dei urter med medisinske formål som dei aktivt brukar i behandling av sjukdom.

Oregano har andre funksjonar på Cuba enn i Noreg.

Dette var ein liten smakebit frå fyrste vekene i Holguin. Det vert snarlege oppdateringer!

Prekast!