Oppdatering fra det glade Tanzania!

MAMBOOO:)

Ttil tross for travle dager på jobb har vi ikke glemt dere! To veldig innholdsrike uker har gått siden forrige oppdatering og praksisen nærmer seg slutten.. Heldigvis har vi noen uker igjen i Tanzania! Moshi behandler oss meget bra og vi har blitt «godt» kjent med de fleste restaurantansatte i denne byen, de ansatte på supermarkedet og på den lokale mango- og ananas vognen, på souvenirbutikkene og ikke minst de lokale som bare loffer rundt i byen!

Forrige uke var det ny «week of intensive training» for barn og mødre på klinikken. Nå var det pasienter med CP som stod på planen. Vi undersøkte flere barn og satt opp behandlingsplan/hjemmeprogram til barna og mødrene. Til tross for at antall barn vi har undersøkt og satt opp behandlingsplan til begynner å bli mange, er det likevel godt vi har en utrolig dyktig fysioveileder som alltid går gjennom både undersøkelsen og behandlingsplanen med oss før vi sender mødrene avgårde! Hver tirsdag midt på dagen er det «aktivitetstid» for alle mødre mens barna sover/slapper av. Veldig underholdende! Utrolig kult å se mødre (og bestemødre (!!) i alle aldre som ikke kjenner hverandre slå seg løs med hoppetau, kanonball, m.m. Stemningen var i taket og alle løp rundt og koste seg!! Vi klarte ikke å la være å trekke parallellen med venterommene hjemme i Norge der mødrene sitter med hver sin smarttelefon.. Tommel opp for tanzanianske damer!!

God stemning med kanonball!
God stemning med kanonball!

bilde6

Elly måtte prøve seg også!
Elly måtte prøve seg også!

De to siste ukene har vi også vært utenfor klinikken på flere spennende og lærerike besøk. Alle fysioterapeutene og ergoterapeutene er ukentlig på hjemmebesøk og besøk hos dagsentre for barn med funksjonshemminger. Tirsdag denne uken besøkte vi et nytt dagsenter her i Moshi der vi blant annet møtte en 9 år gammel jente med CP spastisk quadriplegi som aldri hadde mottatt noen form for behandling tidligere. Alle dere fysiovenner der ute kan tenke dere hvor stiv hun var i alle lemmer.. Broren var også med og det var trist å se hvor skuffet og oppgitt han ble når han forstod at søsterens hjerneskade ikke kan opereres. Til tross for triste historier møter vi også mange livsglade barn som blir veldig takknemmelig for all behandling de kan få!

Hjemmebesøk
Hjemmebesøk
Dagsenter
Dagsenter
Dagsenter
Dagsenter

Denne uken fikk vi også endelig besøke Gabriella Rehabilitation Center som CCBRT Clinic samarbeider tett med. Dette er et rehabiliteringssenter for barn med psykisk utviklingshemming. Senteret har på det meste rundt 65 barn på senteret, der flere av de bor på området, både med eller uten mødre. På senteret lærer barna både skriving, matematikk og andre «skolefag», samt at de lærer håndarbeid, matlaging, husarbeid og stelling av dyr, slik at de skal kunne klare seg selv når de blir eldre, og forhåpentligvis klare å tjene sine egne penger.

Gabriella
Gabriella
Noen av dyrene på området. De har både geiter, kaniner, m.m
Noen av dyrene på området. De har både geiter, kaniner, m.m
Kunst- og håndtversavdelingen der barna lager alt fra klokker, smykker, trommer ++ til å selge
Kunst- og håndtversavdelingen der barna lager alt fra klokker, smykker, trommer ++ til å selge

Det ble også tid til å besøke «School of physiotherapy» og fysioterapiavdelingen på KCMC Hospital. Dette er den eneste fysioterapiskolen i Tanzania og det var fascinerende å se hvordan skolen ser ut og å høre om hvordan studieløpet er lagt opp her. Med et par tre benker og fire klasserom kan vi ikke akkurat si at lokalene var optimale, men heldigvis har de endel «field work» på sykehuset som ligger rett ved siden av.

image-28

Tanzanias svar på "ferdighetsrom". Her hadde de benker de kunne sette utover, samt enkelte andre apparater og hjelpemidler
Tanzanias svar på «ferdighetsrom». Her hadde de benker de kunne sette utover, samt enkelte andre apparater og hjelpemidler
Fysioveilederen vår leker seg på noen av apparatene på fysioterapiavdelingen ved KCMC Hospital. Ikke akkurat nymoderne, men det fungerer! (iallefall noen av apparatene..)
Fysioveilederen vår leker seg på noen av apparatene på fysioterapiavdelingen ved KCMC Hospital. Ikke akkurat nymoderne, men det fungerer! (iallefall noen av apparatene..)

For to uker siden fikk vi i oppgave av veilederen vår å undersøke en gutt og legge opp behandlingsplan til han og deretter lage en presentasjon av det. Pasienten besøkte klinikken flere ganger og vi besøkte han på skolen for å observere hvordan han fungerte sammen med de andre barna. Lærerikt for oss!

Skolen til gutten vi besøkte
Skolen til gutten vi besøkte
Skriving på tavle på skolen:)
Skriving på tavle på skolen:)

Som nevnt tidligere er det klumpfotklinikk hver fredag på CCBRT der vi ser både alvorlige og mindre alvorlige tilfeller av klumpfot. Enkelte av pasientene har gått med feilstillingen over lang tid fordi de ikke har hatt råd til behandling. Mange av familiene er bare opplyst om at behandling kan gjøres på sykehuset, der det er veldig dyrt. Her må de betale for alt fra gipsutstyr til 6 runder med gipsing, skinnene (som må skiftes ut etterhvert som de vokser), samt annen fysioterapibehandling og oppfølging. Dette blir dessverre alt for dyrt for veldig mange.. På CCBRT er derimot hele behandlingen sponset av donorer, og til og med transportutgifter til og fra klinikken blir betalt. Uheldigvis er det mange som ikke vet om dette tilbudet, noe som betyr at barna blir gående uten behandling. Vi møtte et tilfelle av dette forrige uke. Under ser dere bilde av en pasient med neglekted klumpfot. Gutten gikk heller ikke på skole fordi skolen er langt unna hjemmet deres og han hadde ikke god nok gangfunksjon til å gå den lange veien.. Pasienten hadde startet med behandling når han var nyfødt, men var nødt til å stoppe fordi familien ikke kunne finansiere det. Heldigvis betaler CCBRT nå operasjon for pasienten! En glad gutt og mor som forlot klinikken 🙂

Neglekted klumpfot

Slenger med flere bilder fra jobb de siste ukene:

God stemning i staff-bilen på vei hjem når bussen er på verksted og 18 personer må presses inn i en bil som er beregnet på 10!
God stemning i staff-bilen på vei hjem når bussen var på verksted og 18 personer må presses inn i en bil som er beregnet på 10!
Besøk av Signe og Maja, to danske fysioterapistudenter som jobber på et av dagsentrene for funksjonshemmede barn her i Moshi:)
Besøk av Signe og Maja, to danske fysioterapistudenter som jobber på et av dagsentrene for funksjonshemmede barn her i Moshi:)
Fargerike rom på klinikken!
Fargerike rom på klinikken!
God stemning med piknik i "hagen" når vi måtte vente på at alle bygningene skulle insektssprayes..
God stemning med piknik i «hagen» når vi måtte vente på at alle bygningene skulle insektssprayes..
Lokalt "kjøkken" på jobb! God mat blir det uansett! (syns iallefall Elly)
Lokalt «kjøkken» på jobb! God mat blir det uansett! (syns iallefall Elly)
Vi blir ikke lei av å se på utsikten av Kilimanjaro!
Vi blir ikke lei av å se på utsikten av Kilimanjaro!
En varm fornøyelse å gå hjem fra jobb..
En varm fornøyelse å gå hjem fra jobb..

Helgene og ettermiddagene har blitt brukt til både avslapping, swahili-lesing, journalskriving og farting rundt med nye venner her i Moshi! Vi blir sliten etter lange dager på jobb, noe som gjør at vi setter stor pris på å bare slappe helt av også!

Herlig!
Herlig!

imagegb

image3
Apefamilien på tur

 

image11
Vår tyske venninne Sarah som vi ble kjent med i Dar Es Salaam

 

bilde2

På gjensyn!!:)

Veke 8; nye opplevingar på jobb, Marangu Waterfalls og Fun Run!

Andre veka forsvann om mogleg endå raskare enn den første. På jobb fekk vi vere med på, og utføre fleire undersøkingar sjølve. Pasientane var barn med forsinka motorisk utvikling, og CP (dette var då «out-pasients»). Vekas intensiv-gruppe var barn med spina bifida og hydrocefalus. Spina bifida er ein tilstand der nokre av ryggvirvlane som omsluttar og vernar ryggmargen ikkje utviklar seg fullt ut. Dette gjer at ryggmargen nokre stadar ligg ubeskytta, og dette skapar ofte nevrologiske problem, og mange blir lam i underex. (beina). Hydrocefalus er for mange i Norge kjend som «vannhode». Diagnosen omfattar at dreneringssystemet rundt hjernen ikkje fungerar slik som det skal, og væske opphopar seg rundt hjernen. I tidleg barndom, når skallen enno ikkje har blitt hard, kan den utvidast, noko som gjer at barna får store hovud, om dei ikkje får operert inn ein shunt (som drenerer væska vekk frå hovudet). Vi fekk difor tirsdag vere med på informasjonsdag for denne gruppa, der 2 sjukepleiarar fortalte om ulike andre problem som følgjer med desse diagnosane, som til dømes inkonsistens og problematikken rundt dette. Vidare hadde dei undervisning om kateterisering som er svært viktig for at barna skal kunne få eit så sjølvstendig liv som mogleg.

Onsdag var vi med ut på «home-visits» i noko vi syns likna på jungelen, men som absolutt ikkje var jungel etter det vi fekk fortalt.. (sjå bilete). Som turistane vi er knipsa vi uansett bilete av kvart banantre vi såg (vi såg MANGE). Uansett, så var dette ei veldig kjekk og spennande oppleving og vi fekk møte fleire pasientar med ulike diagnosar i deira eigne miljø. I tillegg fekk vi vere med ein svipptur innom KCMC – Kilimanjaro Christian Medical Center, som er universitetssjukehuset her i Moshi. Vi håpar vi får moglegheiten til å besøke universitetet tilknytta sjukehuset seinare under oppheldet vårt her.

Torsdag og fredag var vi tilbake på klinikken, der vi blant anna var med på fleire informasjons-stunder med vekas intensiv-gruppe og tilpassing av rullestol.

Klar for heimebesøk!
Klar for heimebesøk!
Jungelen
Jungelen
Elisabeth i arbeidsuniform i jungelen (aka turist igjen)
Elisabeth i arbeidsuniform i jungelen (aka turist igjen)

 

Husa til familiane vi besøkte bestod oftast av berre eit rom.
Husa til familiane vi besøkte bestod oftast berre av eit rom.

 

Utandørs-heimelaga-gangbane in the making!
Utandørs-heimelaga-gangbane in the making.

 

Inne på KCMC.
Inne på KCMC.

Torsdag og fredag var vi tilbake på klinikken, der vi blant anna var med på fleire informasjons-stunder med vekas intensiv-gruppe og tilpassing av rullestol.

 

Litt av uteområdet på jobb.
Litt av uteområdet på jobb.

Ettermiddagane har vi brukt til å bli betre kjend med folk, både frå hostellet og dei 3 danske jentene vi møtte i forrige veke. Vi har ikkje spart på restaurantbesøka, og om ikkje lenge vil servitørane helse på oss med fornamn (ikkje eit mål i seg sjølv…joda..neida).

Restaurantbesøk med kjekke jenter!
Restaurantbesøk med kjekke jenter!

Helga var ein ny mogelegheit for nye utflukter og eventyr. Laurdag starta med tur på den lokale marknaden! Her florerar det av mennekse kvar morgon, og ein kan kjøpe alt frå fisk og grønsaker til krydder og tekstilar.

Etterpå reiste vi til Marangu Waterfalls, lokalisert i, utruleg nok, Marangu utanfor Moshi. Vi valde å reise med ein taxi, då dette er billigare enn å bestille gjennom eit reisebyrå, og vi ikkje var interessert i å betale for ein guide (vi er jo nordmenn, vi har sett ein foss før..). Det vi ikkje visste, var i kva retning Marangu faktisk var. Og ei kunne vår taxisjåfør særlig engelsk. Så då vi, etter ein god halvtime i bil og litt shaky, spurte kvar han køyrde oss svara han «do you know where this road is going?» og vi «yeeeah, kinda’», og han «hahah its going to Dar Es Salaam». Vi trudde begge vi blei bortført – i nokre sekund, og vurderte seriøst mogelegheiten for å hoppe ut av bilen i fart.. Stakkars sjåfør. Då han skjønte at vi var engstelige (aka livredde) prøvde han så godt han kunne på swahili-engelsk å forklare at han køyrde oss i riktig retning og peika på alle skilt med Marangu på. Vi kom omsider fram til fossen, som låg nede i ei kløft 100 trappetrinn under oss og såg meir ut som ein norsk fjellbekk. Uansett, vi var storveis nøgde! Til informasjon (mamma) kom vi oss også trygt tilbake til Moshi.

Den mektige fossen (/bekken)!
Den mektige fossen (/bekken)!

 

 

Sjølvis er obligatorisk når du er turist!
Sjølvis er obligatorisk når du er turist!

 

På veg opp dei 100 trappestega (ca antal, sikkert fleire).
2 lokale på veg opp dei 100 trappestega (ca antal, sikkert fleire).

Søndag var det duka for noko vi kanskje kan kalle Moshi’s største begivenheit: Kilimanjaro Marathon. Vi var med på FunRun 5 km, saman med CCBRT og barn med ulike utviklingshemmingar. Klokka slo 07.15 då vi nærma oss startstreken, skimta folkemengda lengre framme og skulle finne CCBRT-gjengen. Lite visste vi om at løpet faktisk starta 07.15, og vi såg heile folkemengda forsvinne framfor oss. På websida til arrangøren stod det nemlig opplyst at løpet starta 07.45 (…). Etter det vi difor kan kalle ein «slow-start», kom vi oss i gong og tok omsider igjen våre venner. Vi storkoste oss heile dagen, folkelivet var upåklageleg, humøret var på topp og deltakar-talet var høgare enn høgt. Etter målgang var det vidare fest på stadion med medaljeseremoni, utdeling av premiar, mykje god mat og konsert. Vi avslutta dagen med solings på vår kjære takterrasse.

Happyface
Happyface med Kili i bakgrunnen.

 

Elisabeth saman med ein del av CCBRT gjengen :) (alle har gitt samtykke til at bilete kunne publiserast på bloggen vår).
Elisabeth saman med ein del av CCBRT gjengen 🙂

 

Sjølvis igjen (litt mange med 2 sjølvisar i eit innlegg, beklagar dette).
Sjølvis igjen (litt mykje med 2 sjølvisar i eit innlegg, vi beklagar dette).

Stadion og målområdet.

Spreke folk som har sprunge 42 km. (Vi joiner neste år...)
Spreke folk som har sprunge 42 km. (Vi joiner neste år…)

Tanzania leverer kvar ein dag!

Ny by, ny praksisplass og nye opplevingar.

På laurdag formiddag ankom vi altså Moshi, ein liten by ved foten av mektige Kilimanjaro. Her skal vi arbeide ved CCBRT clinic Moshi, fram til vi er ferdig med vår praksisperiode, om 5 veker (inkludert denne veka).

Litt info for å gi eit innblikk i kva CCBRT arbeidar med i Moshi; for det første er det forholdsvis barn som er pasientar ved denne klinikken. Kvar veke kjem ei spesifikk pasientgruppe og deira mødre til klinikken og bur på hostellet som tilhøyrer CCBRT. Pasientgruppa kan vere anten av barn med CP, barn med spina bifida, hydrocefalus eller andre diagnosar. Gruppa får då «intensiv trening/oppfølgjning» kvar dag gjennom heile veka. Mødrene får informasjon om diagnosen til barnet deira, svar på spørsmål, opplæring i øvelsar som kan vere nyttig å gjere heime, og tilbod om å kome tilbake om dei bur i nærleiken. Samstundes får både mødrer og barn snakke med andre i same situasjon, noko som for mange her er som terapi, då dei trur dei er dei einaste som er prega av ein slik situasjon og diagnose. Elles tilbyr klinikken undersøking og behandling for pasientar som ikkje bur ved hostellet måndagar og fredagar, desse pasientane blir kalla for «out-pasients». Kvar fredag er det Ponseti-klinikk, som er behandling av klumpfot, med konsultasjon, manipulering og gipsing. Klinikken har og ein «sitting-clinic» som er rullestoltilpassing, og klinikken har ein eigen rullestol- og hjelpemiddel-verkstad. CCBRT Moshi har også eit tett samarbeid med KCMC hospital her i byen, som sender legar og spesialistar (t.d. nevrologar) ned til klinikken for å gi pasientar så god oppfølgjing som mogleg.

CIMG3279

Ny venn på jobb
Ny venn på jobb

Måndag var vi klar for jobb! Vi tok taxi frå hotellet og blei teke godt i mot på CCBRT clinic Moshi, som blir kalla «house of hope». Her møtte to fysioterapeutar oss; Sabas og Shedrack. Gjennom ein powerpoint-presentasjon fekk vi eit innblikk i korleis klinikken praktiserer. Vidare fekk vi omvising på klinikken, som er svært liten samanlikna med sjukehuset i Dar, og vi fekk ei innføring i korleis å bruke utfyllingsskjemaer for rullestoltilpassing og undersøkingar av pasientar. Etter lunsj fekk vi tildelt ein oversikt over kva som stod på timeplanen kvar dag ei veke fram i tid – vi begge var sikker på vi var komen til eit anna land, då vi 1) ikkje har opplevd å ha ei planlagt veke på jobb her tidlegare og 2) at vi fekk slik informasjon allereie første dag på jobb. Tommel opp for Moshi!

CIMG3252

Veka forsvann raskare enn svint! Pasientgruppa som var her denne veka var barn med CP. Vi fekk vere med på fleire undersøkingar av nye pasientar, som alltid er spennande. Etter kvar undersøking fekk vi vegleiing som var veldig lærerikt. Vi var med ut til ein samarbeidspartner; ein barneheim for barn med utviklingshemming, der CCBRT tilbyr tilretteleggjing, hjelpemiddel og behandling til bebuarane. Her møtte vi 3 danske jenter som arbeider frivillig på barneheimen. Veldig kjekt kunne bruke vårt eige språk! På vekas siste arbeidsdag fekk vi grundig innføring i kva klumpfot er; diagnostisering, ulike typar klumpfot, behandlingar og forventa prognose. Vi fekk sjå mange pasientar med skinner og gipsa føter, og fekk prøve å manipulere og gipse – wait for it – ein kunstig skjelett-fot som er laga i ein typisk klumpfot-posisjon. Vi syns det var veldig interessant!

image

 

Første heile helg i Moshi blei nytta til ei lita utflukt og avslapning. Utflukta gjekk laurdag til «Hot Springs». Det er ein varm kilde (temperaturen ligg på ca 30 grader) som ligg eit stykke frå Moshi, inni ein liten oase. Vatnet er heilt klart og er kjend for å vere mineralrikt og godt for huda. Her koste vi oss i nokre timar, med bading og lunsj. Vi var tidlig ute og fekk heile «dammen» for oss sjølve, noko vi var veldig glad for, då det kom to busslass med skule-elvar (typ 60 stk) rett ettar at vi hadde fått på oss kleda. Søndagen tok vi turen til eit hotell i byen som har basseng – ja, vi saknar strendene i Dar ein smule, og nyttar difor alle moglegheiter vi får til å plaske i dammar/kildar og basseng. Vi kosar oss!

CIMG3306

GOPR2081

Tutaonana

Uke 5 og 6 – Solveig slått ut av bakteriell infeksjon, Support Units og Moshi!

JAMBO!!

Vi beklager på det sterkeste at dere ikke har fått oppdatering på uke 5 og 6 her i Tanzania. Det er travle tider og internettet her er ikke alltid på topp! Pga nettet har vi dessverre ikke fått lastet opp så mange bilder..vi skal prøve å laste de andre opp senere!

Uke 5 var første uken uten vår gode venn Laura på jobb. Ventebenken var full av pasienter som ventet på oss så det var bare å hive seg rundt. Mange av pasientene har vi jobbet med over flere uker nå, og det er givende å se fremgang og at de gleder seg til å komme å trene med oss. I tillegg til faste pasienter, møtte vi også mange nye pasienter denne uken! Både alene og sammen behandlet vi pasienter med blant annet Downs syndrom, droppfot og ikke minst CP. Vi merker at vi lærer noe nytt hele tiden og at vi begynner å bli tryggere og tryggere i møte med pasientene.

Midt i uken begynte Solveig å føle seg dårlig og ble sendt hjem fra jobb grunnet feber, rennerumpe og oppkast (beklager detaljene..) Til tross for at alle trodde hun hadde fått malaria, kunne heldigvis sykehuset avkrefte dette. Antibiotikaen kikket raskt inn på den bakterielle infeksjonen og etter to dager langflat i sengen (og på badet..) begynte hun heldigvis å føle seg bedre. Jeg (Elisabeth) hadde innholdsrike dager på CCBRT og på fredagen var jeg blant annet med på Ward Round (runde der leger og fysioer går gjennom pasientene som er innlagt på sykehuset og snakker om behandlingen videre), det var behandling pasienter på Private Ward (hovedsakelig pasienter som har operert inn kne- og hofteprotese), samt Fistulapasienter. På fistulaklinikken snakket vi med pasientene og viste dem øvelser som de skal gjøre morgen og kveld! Dette var noe jeg visste lite om fra før av, så det var spennende å være med på.

Siden Solveig enda ikke følte seg 100 % tilbragte vi lørdagen på White Sands for å samle krefter. Det var herlig å slappe helt av! Søndagen var vi fit for fight igjen og utforskingen av tropiske øyer kunne endelig fortsette! Denne dagen dro vi til Bongoyo Island sammen Claire, en venninne fra England vi har blitt kjent med på hostellet. Øyen er kun 20 minutter unna med båt fra Dar og her var det herlige hvite strender og krystallklart vann. Kvelden tilbragte vi med vår kjære kollega på 3D kino!

Etter en avslappende helg var vi klar for uke 6 på CCBRT. Utrolig å tenke på at vi allerede har vært her så lenge! Dette er faktisk siste uken vår i Dar Es Salaam før vi setter kursen mot Moshi! Siste uke må utnyttes til det fulle:)

Mandag fikk vi endelig bli med til Support Unit. Som vi har skrevet tidligere har CCBRT 11 Support Units rundt Dar Es Salaam der mødre kommer med barna sine for å få behandling slik at de skal slippe å reise inn til sykehuset. Det er hovedsakelig fysioterpeuter og ergoterapeuter som jobber her. Mandag dro vi til Mbezi som ligger nord i byen og det var hovedsakelig pasienter med CP her denne dagen. Vi undersøkte og behandlet pasientene og viste mødrene øvelser som de skal gjøre med barna hjemme. Det var kjekt å endelig få se hvordan en Support Unit fungerer!

Mbezi Support Unit
Mbezi Support Unit

Tirsdag etter jobb møtte vi vår gode venn Hope på en restaurant som ligger rett ved sjøen ikke så langt fra der vi bor. Veldig god mat og fin utsikt!!

Onsdag kjørte vi til en annen Support Unit som heter Mtoni. Her var det enda større enn Mbezi og vi ble litt overveldet av alle barna som var her for å få behandling. Her var det bare å brette opp armene! I likhet med Mbezi var det også mange CP-pasienter her, samt endel med klumpfot.

På kvelden dro vi til enda ny restaurant på stranden sammen med en kollega. Siden det er siste uken fant vi ut det ikke var vits å spare på restaurantbesøkene! Hehe.. (vi klarte ikke å la være å dra på restaurant på torsdag heller, ops..)

Torsdag og fredag var de to siste dagene på sykehuset og vi hadde mange pasienter hver dag. Siste innsats i Dar! Disse dagene var vi også endel sammen med den franske fysioterapeuten som gikk gjennom endel øvelser sammen med oss og hun svarte spørsmål vi hadde samlet opp etter å ha arbeidet med pasientene i 6 uker. Vi lærte masse!

Fredag kveld var siste dag i Dar for denne gang og etter middag med våre gode venner ( hovedsakelig de ansatte) på hostellet dro vi ut og møtte en kollega fra jobben. Live band og en haug med dansende og blide afrikanere gjorde at kvelden ble veldig bra! Det ble lite søvn siden sjefen vår hentet oss kl 0400 for å sette kursen mot Moshi. Vi var heldig som fikk sitte på med han til Moshi istedenfor å ta buss eller fly. Etter litt soving i starten så vi en nydelig soloppgang, små landsbyer og ikke minst mange ulike landskap! Turen tok i overkant av 8 timer.

Et lite bildedryss fra bilturen til Moshi:

11004008_10155182540705043_1423110914_n

Soloppgang:)
Soloppgang:)

10984745_10155182529240043_329925428_n

10984714_10155182529800043_1581251248_n

11004471_10155182532730043_211630146_n

 

Som forventet i Afrika går strømmen både titt og ofte, men hva gjør vel det når vi har bøker og lys på batteri:)

11006192_10155182528660043_1020790601_n

Morgenstemning i Moshi:) Majestetiske Kilimanjaro i bakgrunnen!

Kilimanjaro:)

 

En ny etappe er i gang og vi ser frem til tiden fremover! Vi har mye å glede oss til!

 

PS: Vi glemte å poste bilde av Whale Sharken vi snorklet med på Mafia Island, men her kommer det:

STOOOR Whale Shark!
WOOOHOOO!!

4. veke i Dar. Besøk hos to afrikanske familiar og CCBRT-dag

Bloggen heng litt etter – dette beklagar vi sterkt.

Fjerde veka starta med «chai» på jobb. Den første veka vi var her, grubla vi over kvifor vi starta på jobb klokka 07.30, men at arbeidet ikkje kom i gong før klokka 08.30. Det grunna nettopp chai. Alle startar arbeidsdagen her med chai-te, chapati (= lefse), mandazi (= saftig bolle) og/eller samosa (= trekanta vårrull-liknande sak). Så vi starta altså 4. veka med dette vi og, intigrerte som vi er. Elles har vi hatt litt av kvart føre oss på CCBRT. Alle dagar har vi hatt pasientar på eiga hand. Det er både spennande og skummelt, men ein må jo bare kaste seg ut i det! Og sjølvsagt spør vi om det er noko vi lurar på. Fleire av pasientane er pasientar vi har behandla ei stund allereie, som kjem tilbake for oppfølgingstimar, men vi har også undersøkt nye pasientar. Desse pasientane har hatt uliek problemstillingar, og vi har blant anna vore borti ulike former for hjerneskadar, CP, sein motorisk utvikling og post injection paralyses for å nevne nokre. Vidare har vi hatt gode samtalar med ein fransk fysio her som lærar oss mykje, vi har arbeida med journalar som skal sendast til vegleiar ved HiB (dei er snart på veg Nina :)) og vi har vore med på undervisning for orthose-ingeniørane der vi til vår begeistring kan breife med litt av det vi kan om biomekanikk. I tillegg blei vi på måndag intervjua av CCBRT sin eigne journalist! Eit heilt fantastisk intervju som blir å finne for oss i flygebladet på sjukehuset. Altså; diverre ikkje for dykk på internettsida deira (slik vi forstod det). Dog er bladet bare utgitt på swahili, men vi jublar likevel for å no kunne omtale oss sjølve som lokale celebs 😉

Vi kosa oss med chapati og chai på kontoret!
Vi kosa oss med chapati og chai på kontoret!

Laura blir intervjua
Laura blir intervjua
Sjølvis med Laura og Ruth (som er orthose- og prostese-ingeniør på CCBRT)
Sjølvis med Laura og Ruth (som er orthose- og prostese-ingeniør på CCBRT)

Tirsdag etter jobb tok George oss med på sigthseeing ved universitetet i Dar. Universitetet er lokalisert med alle sine fakultet innanfor eit og same område her i byen, slik som dei fleste store college i USA til dømes. Alle ansatte og studentar har også bustadar på området. George sin far har i alle år undervist ved det historiske fakultet og han har difor vokse opp her. Området er så og seie ein gigantisk park, med alt det studentar treng av kantiner, barar, bibliotek og idrettsbanar for å nevne noko. Denne gigantiske parken ligg også noko høgare enn andre delar av byen, noko som gjer at vi finn utruleg fine utsiktspunkt her. Etter rundturen på området fekk vi servert tradisjonell tanzaniansk middag av George si tante.

George :)
George 🙂
Vi måtte sjølvsagt ta bilete med tanta til George og ;)
Vi måtte sjølvsagt ta bilete med tanta til George og 😉
Afrikansk kjøkken :)
Afrikansk kjøkken 🙂
Heldige jenter på middag hos George og hans familie. Her med søskenbarnet hans "The Monk" (...)
Heldige jenter på middag hos George og hans familie. Her med søskenbarnet hans «The Monk» (…)

På torsdag drog vi direkte til Slipway etter jobben. Her hjalp vi Laura med å finne gåver til familien hennar heime i Nederland, og sjølve handla vi blant anna ulike suvenirar og tradisjonelle sjal : khanga, som kvinner her nede brukar som omslagsskjørt. Elles koste vi oss med italiensk pizza til middag og is i solnedgangen.

Solnedgong frå Slipway.
Solnedgong frå Slipway.
Ein kunstnar gjer seg ferdig med sitt "tingatinga" måleri på marknaden ved Slipway. Dette er ein kjend målarkunst som kjem frå landet.
Ein kunstnar gjer seg ferdig med sitt «tingatinga» måleri på marknaden ved Slipway. Dette er ein kjend målarkunst som kjem frå landet.

Fredagen var det tid for årets CCBRT-dag: ein aktivitets- og festdag for alle ansatte ved CCBRT.
Vi reiste til eit stort strand-resort litt nord for Dar tideleg om morgonen. Her var det duka for frukost/chai før aktivitetane var i gong. Elisabeth og Laura viste sine fotballkunstar i 40 grader og knall-sol, medan Solveig aldri fekk vist sine kunstar på volleyball-banen, då ingen stilte til lag.. Vidare var dagen fylt med tau-trekking, hønse-jakt, god mat og kald drikke, MYKJE dans – typ vrikking på rumpa og «hipsing» på skuldrene i slow-motion, noko vi bare må gi tommel opp for – og ikkje minst premiar som til dømes ei geit (diverre forsvann den eine)! Vi storkoste oss! Veldig kjekt å bli betre kjend med kollegaer utanfor arbeidet også. Vi må heller ikkje gløyme å prissettja solbrent hud som det så absolutt ikkje var mangel på då vi kom heim på kvelden.

Elisabeth fekk vist seg på fotballbanen med ei scoring og ein målgivande. Vi bøyer oss i støvet.
Elisabeth fekk vist seg på fotballbanen med to scoringar og ein målgivande. Vi bøyer oss i støvet.
Lagbilete er obligatorisk!
Lagbilete er obligatorisk!
Glade og nøgde jenter!
Glade og nøgde jenter!

Elisabeth og Fortune
Elisabeth og Fortune
Solveig prøvar seg på "lokal" sjakk? ..trur vi. Uansett: det gjekk ikkje heilt vegen kan du sei.
Solveig prøvar seg på «lokal» sjakk? ..trur vi. Uansett: det gjekk ikkje heilt vegen kan du sei.
Eit lagbilete til! Vi koste oss stort!
Eit lagbilete til! Vi koste oss stort!

IMG_8184

Laurdag inviterte Laura oss med til å besøke ei kvinne som arbeida for hennar familie i 10 år då dei budde her i Dar. Det å få kome heim til ein familie på 7 som bur i eit hus beståande av to rom, der kvart rom er på 9 kvadratmeter, er ganske så spesielt for to jenter frå verdas rikaste land. For ikkje å snakke om kjensla ein får då denne familien presenterer det finaste dei har for deg, lagar middag til deg og kjøper brus til deg, som dei eigentleg ikkje har råd til, bare for å vise deg at dei ønskjer deg velkomen. Ein blir mållaus av mindre. Vi har mykje å lære der vi sit på kvar vår tue i Noreg.

Familien vi besøkte
Familien vi besøkte

 

Barna i familien! Så skjønne!
Så skjønne!!

Alvors ord på slutten i dag altså, men vi snakkast snart igjen! Totaonana (sjåast igjen), badaii («later»), kwaheri (hadebra) osvosv.

Helg og Mafia Island!

Fredag reiste vi; eg, Elisabeth og Laura, til Mafia Island. Dette er ei paradis-øy som ligg utanfor kysten sør for Dar. Den er noko mindre i storleik, og mindre kjend enn Zanzibar, men byr på like vakre strender, og meir til. For å kome oss til øya måtte vi fly. Og då snakkar vi ikkje noko vanleg rutefly typ Noreg, men propell-fly med til saman plass til 16 stk, inkludert pilot – typ Afrika… For ikkje å snakke om boardingpasset som likna meir på ein liten notis-lapp, og sikkerheits-gjennomgongen som ikkje eksisterte. Nok klaging, dette var absolutt ei ny oppleving som vi alle kom heilskinna i frå, og som vi eigentleg likte veldig godt (etter at turbulensen gav seg, iallfall).

Klare for ein humpete flytur i dette vesle propell-flyet!
Klare for ein humpete flytur i dette vesle propell-flyet!

Flyplassen på Mafia bestod av eit hus -biletet talar for seg sjølv.

Mafia Airport
Mafia Airport

Før vi entra flyet i Dar, kom vi i snakk med eigar av ein «lodge» på øya, like ved der vi skulle bu. Han skulle ta same flyet, og hadde bil ved flyplassen. Dermed var gratis skyss til Big Blue Diving Centre fiksa. Og skyssen, det var lasteplanet på bilen. Luksus!

Transporten vår.

Blide frøkner på lasteplanet retning Big Blue.
Blide frøkner på lasteplanet retning Big Blue.
Alle tre bak på lasteplanet.
Alle tre bak på lasteplanet.

Ved Big Blue blei vi vist til romma våre aka telta våre, som var innreia med senger, elektrisk lys og vifte. Igjen: luksus! Som velkomst fekk vi servert kokosmelk rett frå kokosnøtta (kjempegodt) og REGN (!) – for første gong etter at vi ankom Tanzania. Eg må innrømme at eg har sakna det litt. Seinare på dagen forsvann skyene og sola lyste opp den vakre stranda. Ettermiddagen blei difor nytta til bading og soling’s. På kvelden fekk vi servert fantastisk 3-rettars middag, med nydelig tunfisk til hovudrett. Alle var tidleg i seng då vi neste dag måtte opp kl sju for frukost og avgarde med bil til «Whaleshark-safari» (!!) på andre sida av øya.

Her budde vi i to døgn.
Her budde vi i to døgn.

Mafia på sitt beste!
Mafia på sitt beste!
Kokosmelk <3
Kokosmelk rett frå kokosnøtta!
Big Blue, Mafia
Big Blue, Mafia

Kvalhai er den største fisken å finne i havet og kan bli opp til 20 meter lang. Den et plankton og småfisk, og er ikkje farleg for oss menneske. Den har ein karakteristisk utsjånad: svart med kvite prikkar på heile ryggen.

Etter å ha høyrd; «yesterday they saw many» lyste optimismen i augo våre…ei stund. Den bleikna vel litt då vi etter to timar med leiting berre hadde funne regn, Elisabeth hadde blitt så sjøsjuk at ho måtte ty til rekka på båten og alle kleda våre var gjennomvåte etter utallige bølgjer opp på dekk. Pessimismen sneik seg sakte men sikkert inn over oss. Heldigvis: lukka skulle endeleg snu etter omtrentleg ein time seinare. Kapteinen blei ringt opp av lokale fiskarar som hadde sett den store fisken og vi sette kursen dit i full fart. For ikkje å snakke om kor kaotisk det blei på dekk då alle på ein gong måtte hive på seg snorklar og masker og symjeføter og eg veit ikkje kva. Mindre hektisk var det ikkje då vi skulle uti vatnet. Vi kunne så vidt skimte ei svart ryggfinne ved sida av båten då kapteinen gav ordren «GO!» og vi hoppa uti. Nokre av oss kunne sjå haien, andre ikkje, dette grunna dårleg sikt i vatnet, farten haien haldt og at den ikkje kom heilt opp til overflata. Men vi gav oss ikkje; opp i båten, køyre etter, og hopp uti havet om igjen og om igjen. Dette høyres veldig dumt ut, og ikkje særleg kjekt ut for kvalhaien, men det var strenge reglar for kor nær ein kunne vere, kor mange personar samtidig i vatnet osv osv. Vi fekk alle sett den, i nokre minuttar, og alle var veldig nøgde med turen, i motsetnad til ein særs misnøgd amerikaner… Lunsj åt vi på ein annan «lodge» før vi alle stupte i seng for middagskvil etter å ha kome tilbake til Big Blue. Resten av dagen blei via til avslapping på sofaen i fellesarealet, middag og tidleg seng.

Nøgde jenter på Kvalhai-safari.
Nøgde jenter på Kvalhai-safari.

Søndagen blei nytta på to ulike måtar: eg (Solveig) og Laura var tidlig oppe for å rekke frukost og deretter snorkling ved korallrev kl 7:45, medan Elisabeth, som verkeleg ikkje hadde lukka med seg på turen, var dårleg og haldt fortet i teltet. Snorklinga var dog heilt nydeleg; sol på himmelen, klart vatn og fiskar i alle fargar og fasongar. Her koste vi oss i nokre timar før vi sette kursen mot Big Blue, Elisabeth og teltet, og deretter vidare mot flyplassen. Her fekk vi ingen boarding-pass, bagasjen blei sjekka for hand (alt blei teke ut av sekken og deretter oppi igjen) og Solveig peip i detektoren, til tross for at ho ikkje hadde noko av metall på seg (-ikkje bh ein gong…). Igjen; nok klaging -det er igrunn ikkje meint som klaging, men heller meint for å gje dykk, våre kjære lesarar, eit innblikk i korleis ting fungerar her nede i Tanza;)

Solveig på snorkletur ved eit av Mafias mange korallrev.
Snorkling ved eit av Mafias mange korallrev.

Slenger med eit bilete av den behagelige «ventesalen» på Mafia Airport og, som raskt blei brukt som sovesal då flyet var forsinka!

Only in Tanzania (...)
Only in Tanzania (…)

Vi kom oss heim og nytta resten av søndagen til å samle endo litt fleire krefter til ei ny veke, og nye opplevingar.

Uke 3! Travel jobbuke, besøk fra Norge og nye afrikanske venner!

Tenk at vi har vært her i 3 uker allerede! Vi er kommet godt inn i hverdagen og begynner for alvor å skjønne hvor fort tiden går. Vi begynner å bli vandt til synet av fargerike kjoler og fanstastisk vakre damer overalt, nydelige barnesmil, overfylte busser, at det kan presses fire biler i bredden i en to-feltsvei og at man kan sitte i timesvis å snakke med de lokale om dette vakre landet! Vi har allerede fått mange opplevelser vi ikke hadde fått dersom vi «bare» var turister. Alt vi blir fortalt, alle menneskene vi møter og ikke minst våre hverdagslige aktiviter som å stå å vente på bussen 20 minutter hver morgen, å ha sykehuset som arbeidsplass, å handle på den lokale matbutikken, å prute og ikke minst å ta alle avtaler på sparket får oss til å føle oss som endel av lokalbefolkningen!

Livet på sykehuset er fremdeles spennende, lærerikt og ikke minst fullpakket av nye inntrykk hver eneste dag. De siste dagene har vi vært mye sammen med en fransk fysioterapeut (Soleene) som jobber på CCBRT for Røde Kors. Hun er veldig dyktig og lærer oss mye gjennom gode faglige diskusjoner og ikke minst i møte med pasientene. Hun er ekstremt opptatt av pasientenes beste og utfører alltid grundige undersøkelser! (det er ikke alltid en selvfølge i Afrika..)

Det har vært en innholdsrik uke med mange ulike pasienter! Vi har undersøkt og trent med CP-pasienter, utført massasje og mobilisering, trent med pasienter som har vært gjennom kne- og hofteoperasjoner og vi har ikke minst begynt å bli veldig god på ganganalyse og gangtrening for pasienter med proteser og ortoser. Til tross for at det ikke alltid er så lett å finne de riktige ordene under ganganalysen på engelsk, bruker vi likevel det vi har blitt drillet på hjemme i Bergen!

Ganganalyse og gangtrening
Ganganalyse og gangtrening

Vi begynner også å bli vandt til at vi må tenke litt annerledes enn vi gjør hjemme. Vi må for eksempel regne med at pasientene ikke har de samme hjelpemidlene til hjemmetrening (feks en stol, en pute, etc) sammenlignet med pasienter i Norge. Vi blir heller ikke lenger overrasket hvis barna kommer inn med 4 nummer for store sko rett og slett fordi de ikke har noe annet. Arbeidet med pasientene på sykehuset er veldig givende og det er kjekt å se takknemmeligheten i etterkant. Man kan ikke bli annet enn glad av å se på afrikanerenes brede smil! =)

Uke 3 har vært en innholdsrik uke på fritiden også! Tirsdag møtte vi George og Hope, to nye venner fra Dar. Vi spiste middag på stranden og lyttet interessert når de fortalte om alt fra Tanzanias historie, til skolesystemet, språkene og ikke minst forskjellene fra Europa. George jobber nemlig som sykepleier i Helsinki og har derfor et godt innblikk i både den afrikanske og den europeiske levemåten! Gull verdt med nye afrikanske venner!

Solveig, Elisabeth og George på Mbalamwezi Beach!
Solveig, Elisabeth og George på Mbalamwezi Beach!

Onsdag etter jobb var Laura med oss hjem til leiligheten. Tradisjonen tro slappet vi litt av på takterassen før vi lagde middag! Når solen hadde gått ned var det tid for film, og til og med Elisabeth holdt seg våken under hele filmen (skjer ikke så veldig ofte..)

Torsdag var en hektisk dag med mye på agendaen både på sykehuset og etter jobb! Vi fikk besøk av en lærer-gruppe fra HiB som besøkte CCBRT, og etter en omvisning på sykehuset fikk de et lite innblikk i hverdagen vår her i Dar. På kvelden spiste vi god middag og pratet med dem om livet som fysioterapistudenter i Afrika! Vi syns det var veldig hyggelig med besøk!

Helgen var fantastisk med helgetur til Mafia Island! Et eget innlegg om dette er på vei! Stay tuned!

PS: pga dårlig internett har vi dessverre litt problemer med å laste opp alle bildene vi ønsker..det kommer forhåpentligvis flere bilder på bloggen om ikke så lenge!

Andre veka i Dar.

Jambo!

Denne veka på CCBRT har vore fyllt med mykje forskjellig. Vi og Laura har fått lov å både undersøkje (på afrikansk vis) og behandle pasientar. Dei fleste av pasientane vi fekk behandle er barn med CP. Tøying og trening har vore hovudfokus, og vi har brukt mykje av det vi lærte i barnebolken i haust. Elles har vi fått vere med på eit kurs som blir haldt på avdelinga for orthose-inginørane. Ein kanadier er her og held kurset og vi har fått delta når det har passa. På torsdag var arenaen ein heilt annan: tuppene fekk vere med inn i operasjonshallen for ein heil dag!! Eg (Solveig) som vegrar meg for blod var naturligvis heilt rolig (…). Vi var med på 2 operasjonar av «hareskår», ein operasjon av open gane og ein operasjon av ei hand, der fingrane til pasienten var smelta saman etter ein brannskade. Tross vi var inne i rommet under alle operasjonane, var det godt å ha ein stol og sitte på, drikkeflaska i handa og moglegheiten til å sjå ein annan veg 😉 Ein kan jo undre seg på kva dette har med fysioterapi å gjere, men får ein moglegheit til å vere med på noko slikt må ein gripe den, i Noreg hadde vi nok ikkje fått same sjansen. I tillegg vil ein som fysio vere aktuell for til dømes pasienten som fekk operert handa, då han/ho må lære seg å bevege dei nye fingrane og å kunne koordinere musklane. Så alt i alt var vi veldig nøgde med å ha vore med på dette.

Tirsdag hadde den eine orthose-ingeniøren (Donald) bursdag; det blei feira med kake og fellesbilete.
Tirsdag hadde den eine orthose-ingeniøren (Donald, heilt til høgre) bursdag; det blei feira med kake og fellesbilete.
Solveig rettleiar ei jente med CP i oppgåva ho har fått (- stå på 4 for å få vektbæring på spastisk arm).
Solveig rettleiar ei jente med CP i oppgåva ho har fått (- stå på 4 for å få vektbæring på spastisk arm).
Det er veldig lett å bli sjarmert og glad i barna vi arbeidar med.
Det er veldig lett å bli sjarmert og glad i barna vi arbeidar med.
Sjukehus-klovnar på besøk ved klinikken til glede for alle barna.
Sjukehus-klovnar på besøk ved klinikken til glede for alle barna.
To spente tupper klare for operasjonshallen.
To spente tupper klare for operasjonshallen.

Elles har vi farta litt rundt; på onsdag tok Laura oss med til «Slipway». Dette er ei samling av butikkar og restaurantar liggande ved sjøkanten, som kan minne om kva som helst stad i Europa. Litt godt å føle seg litt «heime», noko som kan vere litt vanskeleg elles i Dar. Her såg vi på mange fine suvenirar og åt steinovns-steikt pizza i solnedgangen. (Sidan Dar ligg vendt mot aust, er det vanskeleg å sjå solnedgangen, Slipway er vendt mot vest, og dette er difor ein av dei få plassane ein kan få den med seg).

Elly og Laura på Slipway.
Elly og Laura på Slipway.
Laura og Solveig på Slipway. Klare for mat :)
Laura og Solveig på Slipway. Klare for mat 🙂
Solnedgang i Dar.
Solnedgang i Dar.

Fredag tok vi fatt på første treningsøkt: trappeløp! Elisabeth er personleg trenar og Solveig heng sånn halvvegs med. Forferdelig varmt, men herlig. Uttøying hadde vi på takterrassen i ettermiddagssola. På kvelden inviterte ein kollega oss med på øl ved ein pub fem minuttars gange frå der vi bur. Puben bestod av ein bar, bord og stolar under open himmel, og minimalt med lys. Vi syns det er utruleg kjekt å for det fyrste bli invitert med ut, men og å bli betre kjend med kollegaer også utanfor arbeidet, og høyre om deira liv her i Tanzania.

Laurdag var det tid for ny utflukt: til øya Mbudya. Laura og Ben (ein amerikaner som også arbeider ved CCBRT) plukka oss opp med ein bajaji på morgonen med retning mot White Sands Beach (retning nord). Eg og Elisabeth fekk raskt føle på at vi hadde ein dårleg dag: då vi kom fram til White Sands fann Elisabeth ut at ho hadde gløymd pengane sine. Mor Solveig måtte difor spante på turen.. 😉 For å gjere det heile litt meir spennande, kunne Elisabeth meddele at «badetrusen min røk» rett før vi skulle gå ombord i båten som skulle frakte oss ut til øya. Rutinert bergensar som ho er hadde ho heldigvis med seg ei ekstra. Vel framme på øya fann vi oss til rette dog sola var vanskeleg å lokke fram. Like greit tenkte vi, då vi etter Zanzibar retunerte til Dar som to kokte hummerar. Øya kunne by på nydelege strender, vakre berg-fromasjonar og lokal mat; deriblant fisk rett frå havet på bestilling. Som turistane vi er, var tida inne for å prøve ut snorkling (med utstyr vi hadde leigd) – trudde vi. Ulykkesdagen tok oss igjen då eg (Solveig) klarte å leggje utstyret ifrå meg på stranda – ikkje noko sjakktrekk. Uti vatnet kom panikken då vi såg symjeføtene liggje å flyte i vatnkanten. Brillene fann vi aldri igjen. Det blei med andre ord lite snorkling på meg… Vi kan likevel oppsummere dagen på stranda som ein suksess. Det er deilig å kunne koble heilt av i helga. Dagen blei avslutta med god mat på ein italiensk restaurant i nabolaget, der vi fekk lov å betale 1000 shilling mindre (ca 4 kroner) enn prisen, då vi (sjølvsagt) hadde gløymd å fylle opp lommeboka i leiligheita. Litt flaks i uflaksen hadde vi jo.

Særs nøgd gjeng på Mbodya! :D Solveig, Elly, Laura og Ben
Særs nøgd gjeng på Mbodya! 😀
Solveig, Elly, Laura og Ben

Vekas siste dag blei brukt på ein lokal marknad; Mwenge market, der vi sulla oss gjennom alle krokar på jakt etter den perfekte afrika-suvenir – vi fann fleire. Elisabeth, på skikkelig turist-vis, blei sjølvsagt ekstremt do-trengande på marknaden. Det endte med ein tur på ein kronglete bakvei, mot eit lokalt toalett som då er eit hol i bakken. Solveig fryda seg, tross karma; blir nok min tur neste gong… Resten av dagen slappa vi av i leiligheita og samla krefter til ei ny, spennande arbeidsveke.

Slik ser dei fleste "butikkane" ut på marknaden. Ufatteleg mykje fint. Her er det pruting som gjeld.
Slik ser dei fleste «butikkane» ut på marknaden. Ufatteleg mykje fint. Her er det pruting som gjeld.

Tutaonana! (sjåast snart igjen) 🙂

(skrive 18.01.15)

En innholdsrik første uke!

Nå er det på tide med en liten oppdatering fra første uke her i Tanzania.

Vi ankom Dar Es Salaam lørdag 04.januar. Varmen slo mot oss og det tok ikke lang tid før svetten hadde lagt seg på kroppen. Vi skjønte likevel raskt at tiden i Dar Es Salaam kom til å bli et minne for livet. På vei fra flyplassen satt vi i taxien og prøvde å få med oss alt som skjedde rundt oss. Damer i flotte, fargerike kjoler med babyer på ryggen og store vannmugger på hodet, menn med høye eggestabler bak på sykkelen, overfyllte busser med mennesker som henger ut av vinduene og på taket, og ikke minst en ekstrem trafikk der man skulle tro at trafikkregler ikke eksisterer. Vi er allerede veldig fascinert av kulturen og gleder oss til å utforske den enda mer! Vi merket raskt at lokalbefolkningen er veldig vennlige, åpne og imøtekommende – noe vi setter stor pris på! De er lett å bli kjent med og glad i å fortelle om landet sitt!

Den første helgen brukte vi på å bli kjent i nærområdet og å samle krefter på White Sands Beach til første jobbuke. Vi var spente på å se sykehuset og å møte de andre fysioterapeutene vi skal være sammen med de neste ukene.

Den første dagen fikk vi omvisning rundt på de ulike avdelingene og hilste på mange av de ansatte. Vi følte oss godt ivaretatt allerede fra dag 1! Når vi ankom sykehuset første dagen var det stappfulle ventebenker med folk i alle aldre. Mange har reist langt for å komme til CCBRT fordi sykehusene i distriktene ikke er like bra. De første pasientene kommer rundt kl 0500 for å stille seg i kø og mange blir sittende hele dagen, spesielt hvis de må innom flere avdelinger.

CCBRT Hospital
CCBRT Hospital

Mandag og tirsdag var det hovedsakelig observasjon på avdelingen med barn og avdelingen for amputasjoner og proteser. På avdelingen som tar i mot barn ser vi mange pasienter med CP, Erbs Palsy, PIP (post injection paralysis), klumpfot, vannhode og generelle motoriske vansker. Veldig spennende. Vi ser endel diagnoser vi har hatt lite om i Norge, men også endel som vi er kjent med fra før. Det er spennende å høre på terapeutene og å lære om problemstillinger vi ikke har i Norge. De fleste terapeutene som jobber her er heldigvis god i engelsk, men vi er likevel nødt til å lære oss mer swahili for å kommunisere med pasientene. Det er få barn og voksne på sykehuset som kan engelsk, noe som gjør at språket er en utfordring for oss. Vi prøver likevel å øve litt hver dag og merker at vi blir bedre.

På tirsdag møtte vi for første gang vår gode venninne Laura, som er en nederlandsk student som har vært på CCBRT Hospital siden november. Hun er 4.årsstudent og kan derfor lære oss masse. Hun er rutinert i jobben på CCBRT og kan snakke endel swahili. Siden hun har bodd i Dar Es Salaam når hun var yngre er hun også godt kjent i byen.

Koser oss på jobb!
Koser oss på jobb!

Onsdag fikk vi våre første pasienter! Dette var pasienter med CP, klumpfot og PIP. Vi trente litt med dem og viste dem øvelser de kunne gjøre hjemme. Hurra for at vi kunne bruke mye av det vi hadde på skolen i høst og til eksamen i desember! Med egne pasienter hører det selvfølgelig også med å skrive journal på engelsk. Dette blir gjort for hånd i små hefter som de har for hver pasient. Onsdag etter jobb var vi også med Laura hjem på middag! Vi fikk servert typisk afrikansk mat – ris og gryte med kylling og saus, veldig godt.

Solveig skriver journal
Solveig skriver journal
Lunsj på jobb! Elisabeth spiser ugali - lokal tradisjonsrett som er billig å produsere og som metter magen. Det hører med å spise det med hendene;)
Lunsj på jobb! Elisabeth spiser ugali – lokal tradisjonsrett som er billig å produsere og som metter magen. Det hører med å spise det med hendene;)

Torsdag og fredag var innholdsrike dager med mange pasienter på sykehuset. Begge dagene gikk vi gjennom treningsprogram med en ung gutt med CP. Til tross for at han nesten ikke kunne engelsk kom vi oss gjennom det ved bruk av kroppsspråk og enkle strofer på swahili. Fredag var vi også med på noe som heter ward round, der legene og fysioterapeutene går en runde på sykehuset og besøker pasientene. Legen fortalte oss litt om de ulike diagnosene og hva fysioterapeutene kan bidra med i den videre opptreningen – veldig spennende og lærerikt!

Hver morgen tar vi staff-buss til CCBRT kl 0645, noe som gjør at vi må stå opp tidlig. Etter en lang dag på jobben tar vi bussen hjem kl 1630. På bussen får vi følelsen av å være endel av lokalbefolkningen og har allerede fått en venn som tar bussen fra samme stopp som oss. Han elsker å snakke om Dar Es Salaam og svarer på alt vi lurer på. Til tross for at ingen av oss er ekstremt snakkesalige om morgenen, setter vi likevel pris på at han vil fortelle oss om landet og om sykehuset.

Bussen vi tar hver morgen
Bussen vi tar hver morgen

Siden det har vært en lang uke med mange nye inntrykk, bestemte vi oss for å dra til Zanzibar i helgen! Fredag etter jobb tok vi båten og vi nøt 3 dager med sol og varme på øyen. Hvite strender og azurblått hav var herlig. Vi fikk selvfølgelig også med oss litt kultur fra Stone Town. Mandag 12.januar er zanzibars revolusjonsdag, noe som gjorde at vi hadde langhelg og kunne reise hjem fra Zanzibar mandag ettermiddag. Det var en herlig og avslappende helg!

Zanzibar var magisk:)
Zanzibar var magisk:)

Soloppgang på Zanzibar
Soloppgang på Zanzibar

Nå er vi klare for uke 2 på CCBRT med mer ansvar og forhåpentligvis litt flere strofer med swahili på lager. Vi ser frem til en innholdsrik uke med mange nye opplevelser!

(Skrevet 11.01.15)

Heia bloggen!

Velkommen til bloggen!! Vi er Elisabeth og Solveig, begge på 22 år, som studerar fysioterapi ved HiB. Vi er no halvvegs gjennom 2. studieår og valgte å søkje om praksisplass i Tanzania. Praksisen vi har her blir nok litt anneleis enn kommunehelsetjenesta i Noreg, så vi vil gje dykk eit lite innblikk i kva vi skal drive på med. Vidare får dykk eit lite innblikk i korleis vi bur.

Praksisstad:
Vi skal ha praksisen vår ved CCBRT (Comprehensive Community Based Rehabilitation in Tanzania) Hospital i Dar Es Salaam. CCBRT har hovudfokuset sitt på å hjelpe menneske med funksjonshemmingar og deira familiar, og å skape mindre barrierar for fattige i å søkje profesjonell hjelp. Mange av dei som er fødde med funksjonshemmingar i dette landet er nemlig blant dei fattigaste. I dag er CCBRT Tanzanias største tilbudsytar når det gjeld handtering av funksjonshemmingar. Vi skal arbeide ved fysioterapiavdelinga på sjukehuset i ca 8 veker. (Etter dette skal vi vidare til søstersjukehuset dei har i Moshi for å arbeide der i nokre veker. Vi kjem tilbake til dette seinare). Avdelinga er delt i to: avdeling for barn og avdeling for amputasjonar og proteser. Vi skal vere med på begge avdelingane, vi skal observere, lære og praktisere sjølve.

Buplass:

Vi er så heldige å få bu ved Passionist Fathers House. Dette er eit hostell, som eigentleg blir brukt som heim for katolske prestar og deira familiar som bur i landet ein viss periode. Her har vi fått eit stort rom med eige bad og terrasse. I tillegg har vi tilgong på ei stove og eit kjøken i etasjen under, som det til no berre er vi som nyttar oss av. Vi får også frukost inkludert i leiga, i tillegg til oppreidde, reine senger kvar dag og vask av handklede. Som dere ser på bildet har vi også takterasse og terasse utenfor rommet vårt! Luksus med andre ord 🙂 Kleda våre vaskar vi sjølve for hand i badekaret – det luktar iallfall reint etterpå.. Passionist Fathers House ligg ca 10-15 minutt med bil frå CCBRT. Til arbeid tek vi difor «staff bus» som plukkar oss opp mellom 06.45 og ….. – african time ;p Om den ikkje kjem, pga «trafic jam» (= trafikken står i stampe), tek vi heller ein «bajaji», som er ein open mini-taxi på 3 hjul. Vi ringer då vår faste sjåfør Julius, som tek oss trygt fram overalt.

Vi ser fram til dei neste månadane og skal halde dykk oppdatert om både CCBRT og alt anna vi finn på her i Tanza 😉

Solveig vasker klær! Begynner å bli rutinert på dette allerede
Solveig vasker klær! Begynner å bli rutinert på dette allerede
Rommet/leiligheten vår fra utsiden
Rommet/leiligheten vår fra utsiden