På operasjonssalen

For noen uker siden var vi så heldige at vi fikk være med å observere to operasjoner. Den ene var en låramputasjon og den andre kirurgi etter et komplisert overarmsbrudd. På avdelingen fikk vi utdelt alt for store grønne og rosa klær, veldig små blå sko og grønn hette til håret. Inntrykkene er mange når man er med på dette for første gang. Operasjonssalen hadde fire store vinduer der solen skinte rett inn, og med et ventilasjonsanlegg ute av drift, var både temperaturen og luktene ubeskrivelige. Utstyret som benyttes er hovedsakelig manuelt og helst godt brukt. Dette innebærer at en låramputasjon utføres med en ganske så sløv sag, noe som fører til at det kan ta relativt lang tid. Når det er sagt er det også relevant å fortelle at pasienten kun får en spinal bedøvelse, noe som innebærer at de er våkne under inngrepet.

IMG_2658

IMG_2631

IMG_2644

Kilimanjaro

Søndag 14.februar startet vi turen opp mot Afrikas høyeste fjell, Kilimanjaro (5985 moh). Sammen med Eivind (kjæresten til Marit), Sophie, Marion, Max, Yael og Uri (studenter fra ulike deler av verden), samt 24 portører og fire guider, dro vi ut på den seks dager lange vandringen. Vi valgte å bestige fjellet via den populære Machame ruten, noe vi har vært veldig fornøyde med. På denne ruten starter man å gå i regnskogen, før man sakte men sikkert beveger seg opp mot ny og spennende vegetasjon. Ruten beveger seg rundt fjellet, og har mange flotte utsiktspunkt på veien. Prinsippet for denne ruten er at man går til relativt store høyder på dagtid og sover lavere, slik at kroppen får en optimal akklimatisering. Vi var veldig heldige med været på turen, og hadde møtte omtrent ikke på regndråper før aller siste dag da vi var på vei ned.

Fredag morgen kl.06.00 stod vi på toppen etter en sekstimers lang vandring i mørket. Denne etappen er svært bratt, og i kombinasjon med lite oksygen gjør det gåingen krevende. Det var imidlertid absolutt verdt strevet da vi fikk se soloppgangen over skydekket på toppen. En opplevelse som vanskelig kan beskrives. Ekstra gøy er det også når hele gjengen kommer helt til topps!

Vi sitter igjen med minner for livet, og ikke minst en haug med sanger og uttrykk vi fikk høre fra guider og portører en uke i strekk. ”Pole pole”, ”Worry not”, ”Sopah Dopah”.

 

IMG_7680
Kilimanjaro, Uhuru peak (5895 moh)

 

IMG_7710
Soloppgang

 

Dag 3 på tur
Dag 3 på tur

 

DSC_0166
Glad gjeng på tur

DSC_0421

Safari

Sammen med fem andre studenter fra Doctors Compound, dro vi på den obligatoriske safarituren. I løpet av fire dager besøkte vi de tre kjente nasjonalparkene Lake Manyara, Serengeti og Ngorogoro. Her fikk vi blant annet oppleve noen av dyrerikets mest spektakulære opptredener, sove noen hundre meter unna ville løver og å telte på 2400 moh på kanten av det kjente krateret i Ngorogoro..

Vi hadde en kjempeflink guide som gjorde turen til en fornøyelse. Da denne opplevelsen vanskelig kan beskrives med ord, velger vi å vise den i bilder.

DSC_3519
Lake Manyara – Sebra

 

Ngorogoro-krateret
Ngorogoro-krateret
DSC_3712
Serengeti – Sjiraff
DSC_3750
Serengeti – Løvinne
DSC_3768
Serengeti

 

DSC_3842
Serengeti – Elefant
DSC_3908
Hippopool i Ngorogoro-krateret

 

DSC_3917
Ngorogoro – Flodhest

Ortopedisk avdeling

Etter tre uker på ortopedisk avdeling er vi nå ferdig der og har bevegd oss videre til ryggmargsskade. Og for å gjøre en lang historie kort tenkte vi nå å gi en liten oppsummering av disse tre ukene.

Det første som møtte oss på ortopedisk avdeling var overfylte rom og ganger. Pasientene ligger i både sykehussenger og feltsenger, og 80-90 % av dem får traksjonsbehandling. I hovedsak gjelder dette femurfrakturene – og de er det MANGE av! Man får da skrudd en pin gjennom leggbeinet som det videre blir festet lodd til. Loddene skal stå til 10% av pasientens vekt. Loddene henger så utenfor sengen, og i denne posisjonen ligger man i rundt 6 uker, uten å bevege det skadde beinet mer enn ankelen opp og ned og stramme litt lårmuskulatur.

Luktene på sykehuset er også noe annerledes enn i Norge. Det lukter, mildt sagt, masse. Svette, urin, avføring, blod, sårvæske, død hud og gjerne litt mat på toppen. Til tross for dette er stemningen god på avdelingene. De fleste pasientene er veldig sosiale og både spøker og ler seg imellom. Det er også utrolig gøy når pasientene smiler og roper ”Emilie! Marit!” når vi kommer inn i rommet.

En annen ting som er veldig ulikt slik det er i Norge er medikamentbruken. Her i Tanzania er medisinsk hjelp dyrt, og pasienten må betale alt selv. Dette fører til at det veldig sjelden blir gitt smertestillende medikamenter – noe som igjen fører til at vårt arbeid som fysioterapeuter blir vanskelig og svært smertefullt for pasientene.

I tillegg til dette er det spesielt en case vi har lyst til å beskrive litt nærmere. Den første er en eldre mann, en maasai (en stamme som fremdeles lever noe tradisjonelt) som falt for omtrent 3 mnd siden. Han ble så fraktet til sin lokale maasai-sykestue der de valgte å gi han suppe før han ble sendt hjem igjen. Etter noen uker hjemme kunne han verken stå eller sitte grunnet store smerter i hoftepartiet, og ble da sendt til KCMC. På KCMC ble har diagnostisert med en dislokert hoftebeinsfraktur og hofteskålsfraktur. I dag ligger han på avdelingen med traksjon hoftebeinshodet er fjernet og beinet er festet til hoften med skruer. Vår oppgave er å bevege både kne og hofte til denne pasienten, som altså da ikke går på smertestillende. Man kan se hvordan han følger deg med blikket og ønsker at du bare skal gå forbi hans seng.. I tillegg til hans diagnose har vi også et annen problem. Mannen snakker verken engelsk eller swahili. Han snakker kun stammespråket maasai. Dette betyr at verken de lokale eller oss internasjonale forstår hva han sier, og vi klarer heller ikke å forklare han hva vi ønsker at han skal gjøre og hvorfor. Uheldigvis fører det ofte til at denne eldre mannen ikke får den behandlingen han burde fått..

Totalt har det vært veldig spennende og lærerikt å være på ortopedisk avdeling. Vi har både lært og sett masse nytt! En del ting som vi neppe ville ha fått oppleve hadde vi vært i Norge.

DSC_3971

 

Å studere røntgenbilder er blitt en vanlig del av hverdagen
Å studere røntgenbilder er blitt en vanlig del av hverdagen

 

Noen pasienter som får traksjonsbehandling etter femur-fraktur
Noen pasienter som får traksjonsbehandling etter femur-fraktur

 

DSC_3955

 

DSC_3969

 

Tanzaniansk bryllup

Allerede vår første helg i Moshi er vi så heldige å bli invitert med i tanzaniansk bryllup. En kollega ved fysioavdelingen hadde et spilleoppdrag i bryllupet, og spurte i den forbindelse om vi kunne bli med. På kort varsel var det vanskelig å finne passende kjoler til anledningen, og vi endte derfor opp hos en lokal skredder som sydde sammen noe på timen. Vi må innrømme at vi har følt oss finere.

I bryllupet oppdaget vi fort at hvis det er noe tanzanianere kan, så er det å feire. Et viktig stikkord i et tanzaniask bryllup er dans – og da snakker vi ikke bare om å danse i de sene nattetimer. Her skal gjestene danse inn, brudeparets foreldre skal danses til sine bord, brudeparet skal danse inn, brudefølget skal danse brudeparet velkommen, mat skal danses til bordene, kakene skal danses på plass og gavene skal danses til brudeparet. Og dette er bare en liten del; de har allerede danset i kirken, på vei til festen og ikke minst skal det danses utover natten.

Det ble servert banansuppe med kjøtt, helgrilla geit og buffet med tradisjonell tanzaniansk mat. Det ble heller ikke spart på drikkevarene, og i det glasset var tomt stod servitørene klare med påfyll.

12669809_10153429754651243_1807707084_o
Utendørs bryllup
Festmiddag
Festmiddag

Livet i Moshi

Her i Moshi bor vi på Doctors Compound som er et inngjerdet område med hus tilknyttet KCMC. På Compounden finner man studenter og helsearbeidere som jobber på sykehuset.

Huset vi bor i deler vi med to medisinstudenter fra Tyskland. Vi har også blitt kjent med noen andre studenter fra Storbritannia, Australia, Norge, Nederland og USA. Dette gjør at det alltid er noe som skjer både på kveldstid og i helger. At klesvasken må tas for hånd, at det er kaldt vann i dusjen og at strømmen ryker med jevne mellomrom har alt blitt en del av dagliglivet. Vi har til stadighet også besøk av ulike husdyr som for eksempel firfisler. I hagen står det et mangotre som byr på friske mangoer hver morgen. Og vi har også blitt fortalt at avokadotreet i hagen skal bære frukt i mars!

Compounden ligger ca 10 min unna sentrum med bil, men vi har både et lokalt marked og små butikker i nærheten som dekker daglige behov. På markedet må man prute og vi synes alt det er dyrt hvis avokadoen koster mer enn 700 shilling, dvs. ca 3 NOK.

Matvanene våre har endret seg noe. Kjøtt er dyrt og ikke alltid så lett å få tak i i dette varme klimaet. Vi har derfor, helt ubevisst, blitt vegetarianere – iallfall så lenge vi er hjemme. Her består kostholdet i hovedsak av ris, pasta og grønnsaker, og noen skiver ”brunt” brød innimellom.

Om kvelden legger vi oss på det som oppleves som en fjellhylle, men som de her kaller seng. Vi sovner inn til søt musikk fra alle hundene i området og våkner til lyden av fugleskrik og en gigant-bie som vil inn i bolet sitt.

Huset vi bor i
Huset vi bor i


12630713_10153421486486243_840177660_o

DSC_3979
På det lokale markedet etter jobb

 

Søndagstur til 'Hot Springs'
Søndagstur til ‘Hot Springs’

Første uke på KCMC

På mandag gikk vi til KCMC og fikk gjort papirarbeidet for å kunne starte å jobbe. Dessverre var tirsdag public holiday så vistartet ikke å jobbe før onsdag.
Fysioterapiavdelingen ved KCMC
Fysioterapiavdelingen på KCMC består av 10 fysioterapeuter fordelt på fem ulike hovedområder; pediatri, ortopedi, kirurgi, indremedisin og kvinnehelse.

Den første uken skal vi rotere mellom ulike avdelinger før vi bestemmer oss for hvilke vi ønsker å være på resten av oppholdet.

Pediatri
Onsdag fikk vi være med på pediatrisk avdeling. Hoveddelen av arbeidsoppgavene finner sted på fysioterapiavdelingen/poliklinikken, men det finnes også oppdrag inne på de ulike postene.

Noe av det vi fikk se denne dagen var en plexus brachialis-skade, behandling av klumpfot, pes adductus og en gutt med hydrocephalus med shunt-problematikk. Vi fikk inntrykk av at klumpfot og andre medfødte feilstillinger er et utbredt problem og noe vi kommer til å se mye av.

Allerede denne dagen fikk vi observere mange ulikheter fra hvordan vi arbeider hjemme i Norge. De har for eksempel en helt egen kultur for tidsbruk og pauser. Alt tar ekstremt lang tid og dette kan til tider være ganske frustrerende.”African time” kaller de det.

Indremedisin
Torsdag var det klart for indremedisin. Dagen ble noe kort, men vi fikk likevel mange inntrykk. Først var vi med på en intensivavdeling, der vi deltok i behandling av en pasient med traumatisk hodeskade. Fysioterapeutene her har ansvar for flere oppgaver enn vi har i Norge. De bruker stetoskop i stor grad for å lytte på lunger, og syntes også det var rart at vi ikke kunne gjennomføre hele Glasgow Coma Scale på strak arm.

På brannskadeavsnittet møtte vi noen barn som hadde brannskader over store deler av kroppen. De var i store smerter og fikk lite smertestillende. Dette gjorde behandlingen av disse pasientene spesielt utfordrende.

Vi fikk også møte en mann som hadde vært utsatt for en større bilulykke og fått punktert begge lungene. Han hadde dren ut fra pleurahulen på høyre og venstre side som førte væske og blod ut i to beholdere. Vi gjennomføre litt lungefysioterapi for å prøve å fjerne mer væske fra pleurahulen.

Poliklinikk
Fredag ble vi værende på fysioterapiavdelingen for å ta imot de polikliniske pasientene. Her møtte vi blant annet en pasient med kneskade og impingement i skulderen, en slagpasient og en pasient med en cervical fraktur.

Behandlingstiden ved poliklinikken er kl. 9 – 13, eller til det ikke er flere pasienter igjen i kø. Samtidig er det ikke satt av et spesielt tidspunkt eller varighet til hver pasient, men på en eller annen måte går det rundt og det er sjelden flere pasienter igjen etter kl. 13:30.

Ortopedisk
Mandag ble vi med på ortopedisk avdeling hvor vi fikk se både frakturer og ryggmargsskader. En stor del av pasientene ligger inne med femurfrakturer som følge av trafikkulykker. Behandlingen består stort sett av konservativ behandling, noe som betyr at pasientene blir immobilisert i omtrent 6 uker med beinet i traksjon.

Etter å ha vært innom noen områder bestemte vi oss for å starte praksisen vår på ortopedisk avdeling. Vi gleder oss til å lære mer om dette!

12631050_10153418049381243_1125902759_o
På vei til jobb på KCMC

 

Dar Es Salaam

Den første uka i Tanzania tilbrakte vi i Dar Es Salaam, der vi deltok på et introduksjonskurs ved Institute of Social Work. Om formiddagene var vi på universitetet, der vi hadde ulike forelesninger om blant annet sosialt arbeid, tanzaniask sosioøkonomisk status, kultur og tanzaniansk syn på funksjonshemninger. Vi besøkte også det private sykehuset CCBRT. Om ettermiddagene viste studentguiden oss rundt i byen, slik at vi fikk sett både sentrum, strand, lokale marked med mer.

 

I løpet av den første uka i Afrika har vi lært at tid er et relativt begrep for tanzanianere. Forelesningen starter når foreleseren kommer, bussen går når den er full og frokosten starter når man står opp. Vi har lært at ris og bønner er kjempegodt, og at det å fjerne bein og fett fra maten før den serveres er helt unødvendig. For øvrig er også bestikk helt unødvendig. Vi har lært at man ikke skal ta all fisk for god fisk (bokstavelig talt), og at toalettskålen fort kan bli din beste venn. Vi har lært at bilene ikke stopper for deg om du vil krysse veien, og generelt at man her har en helt egen måte å tolke trafikkregler på (om de overhodet eksisterer). Vi har også lært at ambassadøren i Tanzania er en særdeles trivelig sørlending, som man egentlig ikke trenger å besøke.