Forfatter: Magnus, Ane Kine, Kristin, Karoline og Maren

Før vi reiste til Tanzania fikk vi mye tips av de som hadde vært ute før oss: ta med dere dette og dette, dette er smart, dette får dere bruk for, dette må dere ha med dere fordi det får dere ikke tak i.

Vi er ikke helt sikre på om vi var i samme Tanzania.

Vi proppet kofferten full av imodiom, hansker, venefloner, paracet, myggnetting, lyse klær vi ikke var redde for etc.

1. Folk har diare i Tanzania og. Du får tak i imodium (eller et preparat med samme virkestoff), og mye billigere og!
2. Apotekene selger bokser med hansker. MYE billigere enn i Norge. Dessuten er du på en observasjonspraksis og det er ganske begrensa hvor mye du tar på pasienter.
3. Venefloner – folk får intravenøst i Tanzania og. For vår del kunne man kjøpe venefloner på apoteket på St. Joseph Hospital.
4. Paracet. Kanskje kjøp en eske på deling for flyturen ned eller lignende, men smertestillende finnes på apotekene der nede og.
5. Myggenetting. Nei. Det finnes hele butikker som selger dette i Moshi. Hvite. Røde. Rosa prinsessemyggnetting. Og de koster ikke 700-800 kroner som de i Norge gjør. Vi vet ikke hvor mye de koster (fordi vi tok med egne). De er sikkert ikke impregnerte med myggspray, men også denne sprayen kan man kjøpe på de flekse små butikkene. Tanzanianere er obs på malaria og vet hva det går i og de enkleste tiltakene for å forebygge dette.
6. «lyse klær du ikke er redd for» – grunnen til dette tipset er fordi myggen trekkes mot mørke klær, samme gjelder tzetzeflua på safari. For det andre er det slik at man gjerne må vaske klærne for hånd, det er lett å få flekker og det er mye støv der nede.
a. Myggen biter uansett farge på klær, og det gjør tzetzeflua og FOR Å SI DET SÅNN 🙁
b. Vi fant et vaskeri! De vasker og tørker klærne i maskin (gjerne litt varmere enn det vi ville gjort). Noe vi aldri ble fortalt var dette: tanzanianere, på tross av økonomiske forhold, kler seg veldig pent! Vi følte oss helt forferdelige der vi gikk rundt i klær vi hadde med oss fordi vi ikke brydde oss om vi ble nødt til å kaste de senere. Ikke minst ble vi lei av å gå i lyse klær som fort ble misfarga av solkremen. Et tips vi har er: ta med deg klær du liker (dog kanskje ikke de dyreste). Ta med deg noen klær som er behagelige i varmen, men også noe du føler deg finere i på kvelden. Lyse t-skjorter er greie å ha, men det er den strammere toppen/fine blusen også (for kvinner), en skjorte og greie bukser (for menn) er heller ikke dumt! Du kommer til å savne de mørke fargene hvis du er en som liker sånt, og det er nesten umulig å finne der nede.
7. Eurax. Ikke kjøp denne! Du får ikke bruk for den! Kjøp helle noe hydrokortisonkrem på apoteket der nede, eller ta med tigerbalsam som både fungerer på myggstikk og såre muskler ellers.

Det du faktisk MÅ ta med deg
• Se punkt 6. for klær!
• Solkrem! Faktor 50 – 30 og 20. Så kan du velge og vrake og jobbe deg nedover etter hvert som du tåler sola bedre.
• Noen vil kanskje si en liten veske. Men dette er det litt uenigheter om. Man blir lei magetasken man gjemmer under klæren, men det er greit å være litt forsiktig og.
• Myggspray med deet 50 (fåes på chillout / reisevaksinekontoret eller lignedne
• TØRRSJAMPO! Sjampo får man kjøpt, men hvis du er kresen på balsamen kan være vanskelig å finne noe «skikkelig».
• Treningsklær, hvis du liker å trene. Det blir litt dø-tid som ble tilbrakt på AMEG lodge i Shantytown. Her er det også ganske sosialt og man møte andre wazungu (white ppl).
• En litt varmere bukse/genser hvis du reiser i regntiden. En av hver i nøytral farge er nok.
• Noe lette, pene sko. Man blir lei av å gå i sandaler. Obs disse må nok uansett kastes etter 3 måneder (både sandaler og pensko). Ikke bruk for mange $$$.
• Regnponcho (hint: Egon)
• Et ekstra par med solbriller. Et par blir fort herpa og da er det greit å ha ekstra.
• Lakenpose (til safari og leiesoveposen, æsj)
• Adapter
• Høyttaler til musikk
• POWERBANK! For når strømmen går og er borte i nesten et døgn
• Badeslippers! Greie å ha både på stranda og når man ellers bare beveger seg rundt rett utenfor hjemmet. Eller når det regner. Støvler er for tunge.
• MASSE undertøy (truser). Minst 14!
• Kredittkort. (Hint: Bank Norwegian var mest lønnsomt da vi var på utveksling). Kan faktisk være greit å ha med seg 2-3 kort i tilfelle et blir slukt. Et tips kan være å kun bruke minibanker som er direkte knyttet vegg i vegg med en bank. Hvis kortet blir slukt da kan man raskere få det tilbake. Men av oss 11 som var i Moshi opplevde ingen noe kredittkortsluking.
• Småting som rett i koppen supper og muslibarer kan være greie å ha. Særlig hvis man opplever å bli dårlig. Havregryn får man kjøpt i Moshi. Tacokrydder er gøy hvis man vil arrangere en taco-kveld!
• Kondomer. Mest fordi pakkene på butikken der nede har drøye bilder på seg og det er ganske kleint.

Pruting og priser

– Taxi rundt omkring i Moshi koster som regel ikke mer en 5000 shillings for en vanlig bil når en skal for eksempel til byen fra der vi bor. Dette er i Moshi. På for eksempel Zanzibar koster en kort taxi tur 10 000 shillings.
– De berømte elefantbuksene skal en ikke betale mer enn maks 20 000 shillings for. De samme gjelder t-skjorter og genser. Kjoler ligger rundt 25 000 shillings, helst ikke mer enn dette.
– Vann 1,5 l skal ikke koste mer enn 1000 shillings. Mange vil prøve å lure deg til å betale mer for dette. Gått i noen feller og betalt 2000-3000 shillings.
– Mango og avocado er sånn ca. 500 shillings.
– I Moshi i forhold til andre plasser er mat og gå ut å spise en del billigere, enn for eksempel Zanzibar og Dar es salam.
– Tipsing for mat er på ca. 1000 shillings per person viss en er fornøgd.
– Lurt å spørre hotell og lokale hva man skal betale for ting.
– Lurt å få egne taxisjåfører som en kan ringe til selv. Da viss en får hotellet til å bestille tar de ofte en andel.

St. Joseph er et privat sykehus i Soweto, Moshi, som har kapasitet til 300 pasienter. Her hadde vi vår praksis i 8 uker hvor vi roterte på de ulike avdelingene. Siden vi var 5 personer delte vi oss i grupper på 2 og 3. St. Joseph er et mye mindre sykehus en for eksempel KCMC, men til gjengjeld har de mindre studenter og en føler seg sett og ivaretatt av personalet. Etter våre erfaringer har sykepleierne andre oppgaver enn det vi har i Norge. Der går arbeidet ut på vasking av gulv, tørking av støv og arbeid som sekretærer for legene. Vi valgte dermed å følge legene rundt på legevisitten. Disse startet som oftest mellom kl. 09-10, avhengig av avdelingen og legen. Før dette spiser legene frokost i kantinen og sykepleierne vasker avdelingene. Vi anbefaler sykehuset på det sterkeste og vi trivdes svært godt. Da det i tillegg ikke var så mange studenter gav dette oss en mulighet til å bli kjent med de andre studentene og finne på ting også utenom praksis.

Pediatric Ward
Denne avdelingen ligger i øverste etasje med to hovedrom, to private rom og et rom til premature babyer. Et av hovedrommene hadde ca. 26 senger der både mor og barn lå i samme seng. Det andre hadde rundt 18 sengeplasser. De private rommene hadde 4 senger. I tillegg til disse rommene hadde de et lekerom med rullatorer, lego og noen bildebøker. Dagene på pediatrisk avdeling gikk ut på å følge legen rundt på legevisitt, hvor vi ofte var sekretærer. Samtalene legene hadde med pasientene gikk hovedsaklig på swahili med litt oversettelse underveis heldigvis. Et tips er å stille spørsmål da dette gjør det lettere å komme i samtale med lege og forstå hva sykdomshistorien går ut på. Hoveddiagnosene på avdelingen var pneumoni og diaré. Det ene hovedrommet var et eget ”diarérom”. Uken vi var her hadde Kristin bursdag og vi hadde derfor med restekake fra dagen før. Dette var stor stas for både personalet, mødrene og barna. Det var sang x flere på både swahili og engelsk. Etterpå ble det mye leking med barna som var ganske så høye på sukker.

Outpatient Ward
Dette er det vi i Norge kaller akuttmottak/poliklinikk. Her møter alle før de blir lagt inn på de ulike avdelingene eller får medisin før de blir sendt hjem. Legene roterer på å ha ansvar for avdelingen, og sykepleierne her var svært imøtekommende. Vi fulgte for det meste etter legene her, og da også til kontoret deres. Her drev de mer med det som ligner norsk fastlegearbeid. Dette var svært spennende å vær med på og vi fikk utfordret vårt diagnostiske blikk, i tillegg fikk vi undersøke pasientene.

Labour Ward
Den tredje uken var vi på fødeavdelingen. Her møtte vi raskt en sykepleier som også var jordmor. Hun tok oss under sin vinge og lærte oss utrolig mye. Hun fortalte oss ”I love midwifery… You will be midwife, all of you!” Her skulle det ikke bare observeres, her skulle det undersøkes, måles og regnes ut circa størrelse på det utfødte barnet i mors mage. Her skulle vi være å palpere, trykke, og kjenne i hvilken retning barnet lå i magen. Etter en kjapp demonstrasjon av hvordan en underlivsundersøkelse skulle utføres var det bare å stille seg i kø! En finger i livmorhalsen = en centimeter (to i følge den ene legen), to fingre = to cm, så tre, fire, åtte… Snart klar til å føde! ”How far along is she?” ”I don’t know… I feel like a football… A head? I think she can give birth now?” ”Yes! You are right! She is fully dialated”. Så var det å ”assistere” i fødsel. Det vil si, vi gjorde ingen ting, mens hun forklare hvordan hun hold for å unngå at kvinnen revnet. Au.

Vi trodde en fødsel varte i timesvis. Tydeligvis ikke her. Her var systemet nærmest som kølapptrekking. Inn og ut. 10-15 minutter. Riktignok hadde nok kvinnene hatt veer en stund, men da lagde knapt en lyd. Men å skrike de siste 2 minuttene av fødsel var visst innafor. Etterpå fikk mor slappe av en liten halvtime mens vi surret spedbarnet i kangasjal og dullet litt med de.

I løpet av en uke fikk vi sett flere vaginale fødsler, litt revning, et par keisersnitt og en spontanabort. Et av keisersnittene var en spesiell opplevelse. Det dreide seg om et hastekeisersnitt, men det tok 4 timer fra det ble bestemt at kvinnen trengte det til det faktisk ble utført. Da legen og sykepleieren dro barnet ut var det dødt. Sykepleieren jobbet med barnet lenge og fikk til slutt litt liv i barnet, vi fikk også se jenta nesten dag, men vi la merke til at hun aldri gråt og virket litt ”ute av det”.

Male Ward
Her var Maren, Kristin og Ane Kine i to uker grunnet vi trivdes svært godt. Vi fikk god kontakt med en av legene der som gjorde at vi lærte og fikk være med på mye. Her gikk dagene i legevisitt og diskusjon sammen med lege. Legen brukte mer tid på å forklare oss enn å prate selv med pasientene, og hvis vi hadde spørsmål angående pasienten var det lavterskel for å spørre. Ved flere anledninger når det var sykdommer vi ikke kunne noe om tok vi 5 minutter og pratet om det.

Vi hadde det også svært morsomt på avdelingen. Blant annet en dag vi gikk den vanlige ward rounden med legen. Da vi var kommet halvveis kom vi til en eldre herremann, som det viste seg at var veldig interessert i å få seg en ung, norsk kone. Han lurte på om ikke en av oss ville ha æren av å gifte seg med han og han ville betale oss godt for dette. Budrunden begynte på 5 kyr, men økte for til 10, så 50, men han fant raskt ut at vi ikke var særlig imponerte av tilbudene hans. Han gikk over til å tilby oss 2 diamanter, som ifølge legen, var verdt 200 000 dollar. Da kom det raskt fra Maren at dette ikke var nok, da man såvidt få en liten leilighet i Bergen for den prisen. På den andre siden av rommet meldte en maasai seg inn i denne budrunden. Han var rask med å tilby 100 kyr. Dette likte ikke den første herremannen og økte tilbudet til 400 000 dollar. Alt i alt en morsom hendelse, selv om det var litt rart å føle seg som en vare i en butikk. Ingen av oss ble gift, men det er vel alltids greit å vite hva man er verdt haha!

Female Ward
På denne avdelingen ble det en del manuelt blodtrykk, metning og puls målinger. Her var det også” Wards round” med vær med på. Vi følte at på denne avdelingen var det en del veldig syke pasienter med diagnoser som for eksempel langt kommen aids. Noen av legene var vanskelig å komme i prat med, og det var derfor viktig å stille mye spørsmål.

Surgical Ward
På mandager er det kun vaskedag på avdelingen. De som var her denne dagen brukte mye tid på å brette kompresser. De andre dagene er det operasjoner som en kan være med på. På St. Joseph er det mest keisersnitt og ortopediske operasjoner.

Kantinen
Ble vår nye «hangout». Her får vi lunshj til 2000 shillings som vil si ca. 7 kr. Valget er mellom bønner og ris, mysterie-kjøtt og ris, banan og kjøttsuppe, og sikkert andre ting også. Her var det veldig rask service kontra hva en fikk andre plasser i Moshi. Sammen med maten kan en kjøpe en brus til 500 shillings som vil si 1,75 kr. Svært billig altså. Bare husk å levere glass flasken tilbake da de treng denne for å få ny brus. Det er få bord og derfor må en ofte dele med andre utvekslingstudenter så det var svært sosialt og en god mulighet å snakke om hva en har opplevd den dagen.

Mange av avdelingene var veldig spennende å besøke og vi fikk lært mye nytt på St. Joseph. Et godt tips til dere som kommer etter oss er å henge dere på medisinstudentene som også er på utveksling. Vi lærte mye av dem og ofte snakket legene mer til dem og dermed fikk vi også mer ut av praksisen. Nå har vi invitasjon til både Tyskland og Australia!

Fra Nungwi bar det avsted til Stone Town for en uke med språkkurs. Vi bodde på hotellet Dhow Palace, et bygg fra 1500-tallet som har vært eid av forskjellige sultaner. Her møtte vi mange hyggelige ansatte, som viste seg å være nyttige i swahili-treningen vår. Vi lærte mange gode fraser, og de fikk seg en god latter. Hotellet sto til forventningene, med god frokost, flott svømmebasseng og til alles store begeistring – AIRCONDITION. Strømregninga deres ble ikke billig den uka – for å si det sånn.

Men, alvoret ventet. Mandagen startet språkkurs med læreren vår, Benjamin. Her var vi virkelig tilbake til skolen, der vi satt på steinharde trestoler, der det verken var aircondition eller vifter. Her lærte vi det grunnleggende: hilsener, tall, small talk, og anatomi. Vi fikk også vite at vi har gått i alle turistfellene, og at man ikke skal si «jambo!» eller «hakuna matata» – men heller «sijambo» og «hamna shida». Benjamin var veldig behjelpelig, og ordnet med utflukter og det praktiske, som f.eks simkort. Han var også den som organiserte hele reisen til Moshi. For 5 dagers (20 timer) swahili-kurs og bøker betalte vi 260 USD. Dette synes vi var litt i meste laget i forhold til læringsutbyttet, og i tillegg gikk en dag bort til sightseeing.

Det anbefales å få en guidet tur gjennom Stone Towns labyrint-pregede gater, men man bør begynne tidlig på morgenen da det fort blir ganske hett for solsky «wazungus» («hvite mennesker» – subst., flertall). Stone Town er en spennende by, med over 50 moskèer, gode restauranter og kjekke utflukter. Vi tok båtturer til diverse småøyer i nærheten av Zanzibar. Vi tilbragte en ettermiddag på en sandbank som vi fikk nesten helt for oss selv. Alle dro når vi gikk i land på øyen, hint hint? Vi besøkte også Prison Island, skilpaddeøyen. Her koste vi med skilpaddene og chillet på stranden og i sjøen, som minnet mer om et halvvarmt badekar enn et forfriskende dypp.

Et par brennhete tips til alle våre følgere: på The Silk Route Restaurant har de god indisk mat, og Tatu er en morsom plass hvis du vil ut og vrikke på dansefoten. Solnedgangen er flott med en leskedrikk i hånden på takterrassen til 6 Degrees South.

XOXO, Spice Girls.

Vi ankom GOasis kl 06:30 om morgenen. Trøtte og paranoide etter å ha måtte betale en portør $5 for å ha trillet en av koffertene våre fra flyplassen til taxien. Vi tviholdt på koffertene våre og bjeffet «I’m strong!» og «I don’t want pay you!», mens vi slepte trillekoffertene gjennom tung sand som omringet hotellet. Så kollapset vi på hver vår seng og fikk sovet i ca to timer. Ca klokken 15 ankom sistemann. Med et «Hello, wives!» suste Magnus forbi oss der vi lå ved bassengkanten. Deretter møtte vi den andre gruppen for å finne noe å spise.

«Å nei, der er kokosnøttmannen. Han har sett oss! Løp! Gå! Ikke snu dere!». Dette var et av sitatene etter konstant masing om sunset cruise og kjøp av kokosnøtter da vi sjekket ut stranden i Nungwi. Goasis viste seg å være et skikkelig backpackerhotell drevet av en erfaren britisk kvinne som fort ble vår reservemor her nede. 35 grader og null aircondition er ikke å anbefale for vestlandsberter på tur! Det ble late dager på stranden, med unntak av noen få utflukter. Vi fikk servert god frokost på hotellet. Det skulle vise seg at frokosten ble vår daglige adrenalinkick da vi måtte sloss mot veps for å få tak i syltetøy, juice eller sukker. De var like store som krigsskip, lover. Hotellet lå ca 5 minutter fra stranden, så det ble et par turer dit. Strendene her er helt fantastiske, som klippet ut i fra et sånn magasin man alltid får på flyet. Når det kom til lunsj og middag ble de som oftes spist på en av restaurantene som lå langs stranden.

Den ene dagen fikk vi tips om en reggaenfest som tydeligvis var The Happening den dagen da vi møtte på halvparten av sunset cruise selgerne på den festen. Mange nye venner har vi fått, særlig den høyeste og blondeste av oss, som nå går under navnet «Giraffa». I følge Magnus er giraffen sett på som et stolt og høyt aktet dyr. «Komplimentet» om å bli kalt et svææært høyhalset dyr falt allikevel ikke i smak. I løpet av festen var det noen av oss som ønsket å vite hva en slags trekantet brødrett het. Samtalen foregikk ca slik: Kristin: «It is a… Hva heter trekant på engelsk?» Karoline: «Threesome..?» Eh, ikke helt. Triangle da. Det skulle uansett vise seg at det kalles for samosa.

En av dagene dro vi på snorkling ved privatøya til Bill Gates. Turen tok ca 90 minutter i en trejolle. I løpet av denne turen var det flere av oss som så livet passere i revy. Mye på grunn av et svært seil som de hoistet opp manuelt… i motvind. Flere var også i nærheten av å se frokosten passere i revy. Da vi kom frem til øya fikk vi utdelt hver vår maske og snorkel. Var disse vasket siden forrige låntaker? Neppe, men vi satset på at vaksinene vi tok før vi kom til Tanzania kunne redde oss fra det meste. Før vi fikk lov til å snorkle fikk vi streng beskjed om at vi ikke måtte ta på havbunnen. Sjøpinnsvin gjør vondt og fisk kamuflert som stein kan drepe deg. Turen inn til øya var for lang til å rekke å skaffe motgift. Vi kunne heller ikke gå i land på øya uten å få en $500 bot. Men å duppe i det isblå, klare vannet i 90 minutter gikk fint til tross for at noen klarte å sparke borti bunnen et par ganger. Lunsj var inkludert i turen og vi ble servert grillet tunfisk, ris og frukt på en øy i nærheten, før vi seilte hjem igjen.

Vi ble greit flinke til å prute den uken vi oppholdte oss i Nungwi. Både med selgere og med taxisjåfører. Vi lærte oss også at norsk er et språk med mange engelske låneord. Så da en av oss syntes det var en god ide å snakke om «taxi kidnapping» mens vi satt i en taxi, snudde sjåføren seg rundt og så ganske forfjamset på oss. «Drosje bortføring» kalles dette fra nå av.

Vi er 5 sykepleierstudenter som er på utveksling i Moshi, Tanzania. Vi er prøvekaniner på et sykehus her nede – St. Joseph Hospital. Her skal vi være i praksis i 8 uker. St. Joseph gjengen (aka Spice girls, som vi blir kalt av flere lokale) består av Magnus the group leada, Kristin the giraffa, Ane Kine with the skrukkefingerz, Maren the wife og Karoline the sick.

Turen vår startet med full snøstorm i Bergen, noe som førte til tre timers forsinkelser. Selv med god margin til neste fly, lettet forbindelsen vår til Doha i det vi landet i København. Vi var så heldige å bli påspandert 75 DKK til en luksøriøs middag på Burger King hvor Karoline i tillegg nesten ble ranet. OBS OBS Køben er visst verre enn Tanzania. Magnus (som tok et annet fly enn oss) ble strandet i Oslo der han tilsynelatende lå 14 timer i badekaret og drakk øl, sang «All by myself» og underholdt seg selv ved å ringe til lobbyen x antall ganger.

Heldigvis for oss fikk vi goodiebag med all white facecream fra SAS, da de hadde rotet bort bagasjen vår. Den lå «ett eller annet» sted i kjelleren. I tillegg fikk vi en natt på et meget fint hotell i København med en nordisk frokost vi kan leve lenge på! Ellers gikk turen knirkefritt (ha!) og gleden var stor da vi fant bagasjen vår på Zanzibar kl 04 på natten.

Vi vil fortelle mer om Nungwi og Stonetown i neste innlegg!
Until then «lala salama»