Maun

To nye uker er forbi, vi er tilbake i Francistown, og det er på tide med noen oppdateringer. De to siste ukene har vi kost oss glugg i hjel i Maun. Etter en ubesluttsom ankomst, med 2-3 ganger frem og tilbake mellom to campingplasser, endte vi opp på Old Bridge Backpackers som viste seg å være vårt paradis i Botswana. Vi klarte helt på egen hånd å slå opp 6-mannsteltet vårt, til naboene sin store overraskelse, og inni det har vi sovet bedre enn noen sinne. Vi er vant til å svette oss gjennom nettene i huset, så å våkne en gang i løpet av natten og kjenne at man er på grensen til kjølig, for så å trekke teppet over seg, har vært helt nydelig. Ellers har vi også kunnet være ute så lenge vi vil om kveldene (hvis du ser bort fra at vi måtte stå opp kl 6 for å dra på jobb), og vi har møtt utrolig mange hyggelige folk. Det eneste minuset var at de hver dag kunne fortelle om alt det spennende de hadde gjort mens vi var på jobb i 9 timer… Well, well. Når helgen endelig kom var det vår tur.

Den første helgen var vi på mokorotur i Okavango Delta (mokoro=kano). Det innebar at K&K satt og slappet av, mens ”I need water”, vår guide, sto bak oss og staket oss gjennom sivet. Dette var så behagelig at vi ved flere anledninger duppet ørlite granne av. Etter en time eller to gikk vi i land på en øy, og løvejakten vår begynte. Det har seg nemlig sånn at vi har fryktelig lyst å se løver i det fri, men at vi aldri helt har lykken med oss. Det var heller ikke denne gangen noen løver å spore, men til gjengjeld fikk vi se en svær flokk med sebraer, som jo var ganske flott det også.
11076144_10153109468145259_1512744400_n Her satt vi og slappet av mens I need water sto bak og staket. Vi tilbød oss å bytte plass, men han mente vi hadde vært for trege med å stake.
11076221_10152658791921262_929198647_n

Søndagen hadde vi egentlig tenkt å tilbringe ved bassenget, men i stedet kom vi oss høyt opp i luften. Vi ble nemlig med på det som kalles scenic flight, som vil si en times flytur i småfly over deltaen. Sammen med 6 andre dro vi av gårde, og Karoline koste seg så masse at det tok et kvarters tid før hun oppdaget at Katrine på andre siden stirret beint fremfor seg og så noe svett ut mens hun telte minutter til vi skulle ned igjen. For å si det sånn så var hun fornøyd med å se bildene etterpå, og kunne være enig i at deltaen er et vakkert syn sett ovenfra. Okavango Delta er den største innlandsdeltaen i verden, og er også nr. 1000 på verdensarvlisten.

IMG_6648IMG_6647

Siden dette er en skoleblogg, så kan vi jo fortelle litt om stedet vi har jobbet på. På Thuso Rehabilitation Centre bor det studenter med utviklingshemninger av ulik grad, som lærer seg jordbruk, tekstilarbeid og diverse andre arbeidsoppgaver for å kunne klare seg på egenhånd. I tillegg bor det i tre uker av gangen pasienter på hostellet, som kommer to ganger for dagen til fysio. Utenom dette har de også out-patients, som kommer en gang for dagen. Vi har jobbet masse med barn med CP, Downs syndrom eller andre utviklingshemninger, og voksne med nevrologiske skader etter for eksempel slag eller bilulykker.
11075309_10152658791096262_544636762_n

Old Bridge Backpackers, hvor vi bodde, er tydeligvis en populær plass, både for turister og lokale, så her kunne vi være sosiale som aldri før. Om kveldene fylte det seg opp i baren, mens om dagen var det en relativt avslappet atmosfære med tilnærmet ingen folk. For interesserte sjeler så kan dere jo youtube musikkvideoen til Nico & Vinz sin ”Am I wrong”, den er nemlig spilt inn i området.

11030745_10152658789106262_2086171860_o

Etter planen skulle vi fredagen etter være med til noen venners game farm i sentrale Kalahari-ørkenen. Til våre store skuffelse ble dette avlyst kun to dager i forveien, og vi var sånn passe misfornøyd med å plutselig ha en helg uten planer. Det er jo veldig mye man kan finne på fra Maun, men alt er veldig dyrt. Da passet det fint at vi fikk en ny venn den kvelden som viste seg å eie et safariselskap. Tilfeldigvis hadde han 8 amerikanere ute i bushen som trengte nytt påfyll av det ene og det andre, og han foreslo at vi kunne bli med. Dette resulterte i at vi fikk oss en natt i bushen og en 12-timers safari på lørdagen, som også inkluderte båttur en god del lengre inn i deltaen. Det var ikke hvilken som helst safari dette her, vi ankom bushcampen til dekket bord og hjemmelaget mat av egen kokk, vi snakker forrett, hovedrett og dessert. På kvelden var det bål og stjernekikking, og da vi skulle sove kom det en liten kamerat kalt hyene og lusket rundt teltet vårt. Det skal nevnes at det ikke ble noe særlig med søvn den natten, da elefantene kan lage temmelig mye lyd hvis de bare vil, og at denne hyenen satte seg ned en meter fra teltet og begynte å hyle. Lørdagen var likevel suksess, med utrolig mange flotte dyr, og kronen på verket var å se en leopard like før vi forlot parken. Alt i alt meget fornøyd med denne helgen, til tross for skuffelsen tidligere i uken.
10947742_10152658790011262_12032715_n

 

11063166_10152658794736262_503977319_n

11076607_10152658922841262_2056930489_o

11063166_10152658794736262_503977319_n

 

Etter en 6-timers meget svett busstur ankom vi F-town søndag ettermiddag og huset sto fremdeles, tydeligvis hadde noen kost seg der mens vi var borte (se bilde). Nå teller vi dager (4 at the moment) til vi skal videre på reisen og nyte de to siste ukene med ferie før vi vender hjem til dere.
IMG_3972Du ser alle de små prikkene? Ja, det er edderkopper alt sammen…

Sykehuslivet ++

Bare sånn at dere vet det, grunnen til at vi blogger sjeldent er kun for å spare opp nyheter til dere, og overhodet ikke fordi vi glemmer det eller ikke gidder. Siden sist har vi jobbet to uker på sykehuset, tilbragt to helger i F-town og er i skrivende stund på vei til Maun, hvor vi skal jobbe de to neste ukene. Den første helgen var det både valentines og fastelaven, og som sagt må man feire når man kan. Valentines feiret vi med hverandre og en god dukkert, mens fastelaven har vi feiret både en, to og tre ganger, vi må jo lære botswanerne litt om norske tradisjoner og hvorfor man spiser kvalmende kremboller. Ellers har vi tatt kjøttkake-dealen en gang til, hvor vi lager norsk mat til våre botswanske/zambiske/rwandiske venner, og de lager sin tradisjonelle mat til oss, gøy å prøve ut nye retter. Apropos feiring så har vi også feiret Karoline sin bursdag, med kaker, sang, haugevis av sjokolade og generelt god stemning. 19. februar er tydeligvis den store fysio-bursdagen, den måtte nemlig deles både med en av damene på klinikken og en av damene på sykehuset.

IMG_3700

Her spiser vi seswaa, som består av biffkjøtt i en slags brun saus, butternut (lignende gresskar), spinat og porridge, som er en slags tykk maisgrøt.

 

Sykehuset var et kapittel for seg selv. Kort og godt kan man si at pasientene her er dårligere enn hjemme og at det er mange skader og diagnoser vi antakelig aldri hadde fått se i Norge. Vi har fått se både in- og out-patients, det vil si de som bare kommer til sykehuset for å få fysio og de som er innlagte. Out-patients er stort sett mye det samme som på klinikken, med vonde rygger, artrose, skulderplager, forstuinger osv, men vi har også fått se pasienter med nerveskader etter å ha blitt knivstukket eller skutt(!!), og altfor mange små barn med brannsår på store deler av kroppen, dette er den pasientgruppen vi helt klart syns det har vært verst å være med. For å få sett mest mulig forskjellig var det hovedsakelig in-patients vi skulle være med på, og vi gjorde blant annet mobilisering av sengeliggende pasienter, vurdering av pasienter som skulle skrives ut, lungefysioterapi, med mer. I tillegg har vi hatt en dag på akutten, en dag med ergoterapeutene (som har ansvar for de fleste barna) og en dag på IDCC, infectious disease control center, den avdelingen som har ansvar for alle HIV-pasienter.

11005589_10153075094910259_634541496_n
Colleen, den ene av de to andre fysioterapeutene som Karoline delte dagen sin med. Fornøyd likevel når oreo-sjokolade var bursdagspresang.

HIV er et enormt problem i Botswana, statistikken sier at 1 av 4 er HIV-positiv, og at 1 av 3 som går ut fra universitetet har med seg HIV sammen med graden sin. Vi skriver en oppgave til veilederen vår om HIV-problematikken, og har intervjuet en del lokale om dette, svarene vi får sjokkerer oss gang på gang. Det ”vanlige” er tydeligvis å ikke bare ha én, men helst 7-8 kjærester på samme tid, både for gutter og jenter. Når vi sier at i Norge har man én kjæreste, blir de nesten mer sjokkert enn hva vi blir. Selv om de mener at det er mindre fordommer og benektelse rundt HIV nå enn tidligere, så opplever vi at det er et ganske tabu-belagt tema. Regel nr. 1 er å bruke hansker på alle pasienter, og å alltid anta at pasienten har HIV, for uansett hvor mange ganger man spør om sykehistorie forteller ikke pasienten at han eller hun er HIV-positiv, mange tester seg ikke, og mange tar ikke medisinene selv om de er HIV-positiv og alt er betalt av myndighetene. En annen oppfatning er at statistikken er urettferdig for landet fordi befolkningstallet er lavt, og at det da er mange flere med HIV i nabolandene, bare ikke like høy andel…

For å avslutte med noe langt hyggeligere: på fredag hadde vi siste dag på sykehuset, og dro av gårde etter jobb for å hente leiebilen vår, en søt, liten polo. Lørdag morgen fylte vi den til randen med telt, soveposer, liggeunderlag, kjøleboks og bagger, og kjørte nordover i landet til et sted langt inni ingenmannsland, som heter Elephant Sands. Her hadde vi bestilt et tomannsrom som viste seg å være et gigantisk telt med bad og alt man måtte trenge. Her kunne vi ligge ved bassenget samtidig som man så en elefant eller to stå og drikke fra vannhullet et par meter bortenfor oss. I løpet av dagen skyet det over og på kvelden høljet det ned og begynte å lyne, plutselig så vi at det sto ikke mindre enn 8 elefanter i halvmørket borte ved vannhullet, og når himmelen ble lyst opp av kraftige lyn på rekke og rad var det et ganske så stilig syn. Dessverre ikke egnet for kamera. Vi er nå på siste etappen mot Maun, hvor vi i to uker skal bo i telt og jobbe på Thuso rehabilitation center, før vi går løs på aller siste uken i F-town. Vi har i løpet av helgen oppdaget det eneste som faktisk går fort i dette landet, nemlig bilveiene med fartsgrense på 120 km/t. Vi skal prøve å holde dere litt bedre oppdatert underveis.

IMG_3750
To blide jenter og en polo som rommer ganske mye mer enn hva man skulle tro

IMG_3736

IMG_3773

«Teltet» vårt i Elephant Sands.

Savner dere kjempemye uansett hvem som leser!!! (selv om hele null kommentarer på forrige innlegg tyder på at det ikke er mange av dere)

 

Vi har ikke glemt dere

Men har dere glemt oss??? Denne bloggen er blitt en smakebit av Afrika; TTT – Ting Tar Tid. Ironisk nok startet vi bloggen med å klage over for lite å gjøre, nå glemmer vi å blogge fordi tiden løper fra oss. Men det betyr jo bare at vi har det veldig bra. Vi er nå inni en hetebølge til og med for Afrika å være, vi kan melde om 32 grader kl 21, og da er aircondition godt å ha i huset, men så har vi inte det (:PPPPP). Til gjengjeld har vi den siste tiden hatt ufrivillig earth hour i hytt og gevær. Botswana har nemlig ikke nok strøm selv, så de må låne fra Sør-Afrika, av og til må denne strømmen spares på, så da skrur de den like gjerne av i hele landet i en time eller tre. Det har også vært regnvær som ikke engang Bergen har noe å stille opp mot, himmelen åpner seg på sekunder, og da er vi to nordmenn fort de eneste som fremdeles går langs gaten i elvene som dannes.

IMG_3450 Helt vanlig gjennomvåte etter å ha gått hjem fra jobb.

Vi fortsatte å tjene oss opp husmorspoeng da vi inviterte naboene på hjemmelagde kjøttkaker med brun saus, poteter, gulrøtter og ertestuing. Av denne delikatessen her, så var det sausen de ville ha oppskrift på, med andre ord det eneste vi hadde brukt pose til… Men brun saus-oppskrift finnes jo på google 🙂

Siden hverdagene stort sett går i det samme her, bruker vi hver anledning til å feire. Så da Karoline hadde navnedag (28. januar folkens) var det hæla i taket og tenna i tapeten med is og brownie etter middagen. Håper for øvrig alle husker Katrine sin halvtårsdag i dag, fredag 13.(!) februar.

Forrige helg var det på tide å utforske litt mer av landet. Vi satte oss på nattbussen til Kasane torsdag kveld. Her tilbragte vi 7 timer sammen med ca 50 Zambiere og deres 500 bagger. Zambiere er et kreativt folkeslag, de kunne nemlig både stå og ligge i midtgangen hele veien. Vi var fornøyde med å komme derfra med litt stiv nakke og noen duppinger i løpet av natten. Sangen humpetittenteia kan ikke engang måle seg med det den bussturen innebar. Helgen derimot overgikk all forventning. Vi kom frem til Water Lily Lodge, og kunne starte fredagen på best mulig måte, med hotellfrokost og deretter ved bassengkanten. På ettermiddagen dro vi på båtcruise på Chobe River som grenser til Botswana på ene siden og Namibia på andre. Her så vi elefanter på alle kanter, vannbøfler, impalaer, krokodiller og veldig mange fugler, som tyskerne likte meget godt. Vi så også noen flodhest-øyne som så vidt stakk opp av vannet, og var litt misfornøyde med å ikke få se mer av de, men da vi spiste middag på kvelden oppdaget vi plutselig en svær flodhest som sto og gresset rett på andre siden av gjerdet, kanskje fem meter unna oss.

Skjermbilde 2015-02-13 kl. 11.40.30  To turister på boat cruise

Dag 2: dagstur til Victoria-fallene. Vi ble plukket opp tidlig på morgenen av en minibuss fylt med en tysk familie og dro av gårde til Zimbabwe. Til tross for noen irriterende (andre) tyskere og deres ikke-eksisterende kø-kultur på grensen, så kom vi oss frem, og Vic Falls var ikke annet enn helt nydelig. Eller forresten var det ganske vått også. Det var sol og blå himmel, men fossen gjør sitt til at man blir kliss-våt likevel. Vi vurderte lenge å ta ziplinen over elven, men på grunn av tidspress måtte dette dessverre utgå. Muligens noen hjemme som syns dette var like greit (uten å nevne navn). Til lunsj var vi sporty og bestilte krokodillesalat, som egentlig ikke smakte noe spesielt, men nå har vi det på listen.

Skjermbilde 2015-02-13 kl. 14.48.10

Dag 3: kl 06.00 var det klart for safari, og når man er turist utenfor turistsesongen, da får man bil og guide helt for seg selv. Dessverre uteble løvene på denne turen, men vi fikk se nok av andre dyr og igjen mange fugler. Neste gang legger vi inn spesialbestilling på safari uten fugler. Bortsett fra at vi for første gang på turen frøs, så var det en utrolig start på dagen.

Skjermbilde 2015-02-13 kl. 11.41.09 Noen av dyrene kom temmelig nærmt bilen vår, ganske sikker på den hadde spist oss om den likte mennesker.

Resten av dagen tilbragte vi ved bassenget, før vi avsluttet helgen på best mulig vis med nydelig buffetmiddag sammen med Leon, som er en familievenn av Matilda, og som virkelig var vår mann denne helgen og hadde fikset alt for oss før vi kom. Minnene fra nattbussen hadde vi fortrengt hele helgen, men kom fort tilbake igjen da vi la oss søndag kveld. Vi fikk beskjed om at bussen gikk kl 9 eller kl 6 eller kl 7 morgenen etter, ingen vet egentlig, men alle svarer uansett, standard i Afrika. Bussen gikk for øvrig kl 8, og ikke mindre enn 8 timer senere var vi tilbake i F-town noget preget av varmen på denne bussen. For å si det sånn la vi oss kl 21 den kvelden.

Vi er nå på vår siste dag på klinikken for denne gang. På mandag starter vi på sykehuset, hvor vi skal være i to uker. Vi grugleder oss veldig – følg med videre.

 

3 months of fame

Hei bloggen, lenge siden sist. Dagene fyker av gårde, til tross for at vi var fryktelig redd for hvordan vi skulle få tiden til å gå med all denne inne-tiden om kveldene. Vi har opparbeidet oss husmorspoeng med noe mer tidkrevende middager enn hjemme. En afrikansk middag kan sammenlignes med god gammeldags fredagstaco, den består nemlig av minst 5-6 skåler med ulikt tilbehør, så vi prøver å leve opp til dette. Og som ekte nordmenn er vi selvfølgelig kjempeglad i brød, og det man får tak i her er skive med luft, så da må man gjøre grep. Dessuten har vi tatt oss i skinnet og innført fast kveldstrim, en aldri så liten rutine vi gjør hver kveld de dagene vi ikke tar oss en real svette-økt.

IMG_3161 Mesterverkene våre

(Så hva har vi egentlig gjort siden sist? Forrige helg skulle vi kose oss litt, og bestemte oss for å være dagpasienter ved poolen på et av de finere hotellene her i byen. Bassenget var dessverre ikke noe å skryte av, men med stor plen og vannspreder koste vi oss likevel. Vi kan kanskje nevne at været vekslet mellom sol og lyn og torden, men så fort det ble ukedag og jobb igjen skinte solen selvsagt som normalt…

IMG_3185Pensjonisten koser seg

Uken fløy av gårde med lange dager på jobb, og da fredagen kom satte vi oss på en buss til Bulawayo, som er den nest største byen i Zimbabwe. Bussen fulgte African time og kom to timer for sent, men til vår store overraskelse var det aircondition og snacks- og vannforsyning på bussen, så vi var godt fornøyde. I Bulawayo besøkte vi Sarah og hennes familie, som er venner av Matilda. De tok oss med til en slags dyrehage hvor de tar inn dyr som er skadet, og slipper de fri igjen når de er blitt friske. Her hadde de blant annet 18 løver, en leopard som tisset på Katrine, og døde babydyr på krukke. Søndagen var vi på piknik et sted som heter Hillside Dams, et stort naturområde hvor man kunne gå tur eller bare ta det med ro.

Skjermbilde 2015-01-28 kl. 16.44.42 Elefantfoster

Skjermbilde 2015-01-28 kl. 16.43.40Leoparden som tisset på Katrine

10956593_10153001936260259_1936451721_nHillside Dams

Men tilbake til overskriften. I Zimbabwe er det 1% hvite mennesker, og det kunne føles som at vi utgjorde den prosenten alene. Vi trodde vi fikk mye oppmerksomhet i Francistown, hvor vi er kjent for ganghastigheten vår, som er ganske så høy i afrikansk målestokk, og for ryggsekkene og treningstøyet vårt, i tillegg til å være muligens de eneste hvite mellom 0-60 år. Kommentarer som ”I have seen you on the street” når nye pasienter kommer på klinikken, er ikke uvanlig. Men i Bulawayo tok de dette til nye høyder, vi fikk blant annet kommentert av en at tidligere hadde han kun sett hvite personer på TV, og ble helt fra seg da han fikk hilse på oss. Ellers får vi all slags hilsener og kommentarer når vi går ute, og vi smiler og vinker tilbake uten å egentlig ha peiling på hva de sier til oss. Derfor kaller vi dette oppholdet for våre 3 months of fame. Mye bedre enn 10 seconds, vil vi si.

Ciao ciao.

På egenhånd (skrevet 14. januar)

Etter å ha blitt skjemt bort hjemme hos Matilda forrige uke, med basseng, stor hage og ikke minst masse god, hjemmelaget mat, har vi nå flyttet for oss selv. Det kan kanskje ikke kalles helt på egenhånd ettersom det bor ca 80 edderkopper her sammen med oss, men vi blir vant til det. Vi har også en dame som bor vegg i vegg med dør i mellom, hun kommer like gjerne inn og sier god morgen før vi egentlig har stått opp, og ”kan jeg komme inn?” før man åpner, er et ukjent begrep her. Men alt blir en vane og hun er veldig hyggelig, og har i tillegg en slags vaktmesterfunksjon for oss. Etter å ha vært 10 til bords den første uken, var det spesielt å plutselig være bare oss to, men vi har etter hvert blitt husvarme. For varmt er det jo i hvert fall 🙂

IMG_3179Skjermbilde 2015-01-19 kl. 12.44.51

 

Her er huset vårt, vi bor i den delen til høyre.

Gladnyhet: vi skal ikke jobbe lørdager likevel, siden vi ikke hadde skullet det i Norge. Så i helgen fikk vi tid til å undersøke shoppingmulighetene her i byen. De var ikke de helt store, men vi får absolutt tak i alt vi trenger. Vi satser på at restauranttilbudet er noe bedre, vi har nemlig innført en fast restaurant-dag hver uke. Hvis forventningene innfrir blir det fort to dager…

IMG_3184 Lørdagsfrokost når vi slipper å jobbe.

I tillegg er vi også mer og mer på egenhånd på klinikken. Vi har fått se noen få undersøkelser og en hel del behandlinger. Her er det slik at pasientene betaler for hver behandlingsmetode som blir brukt, slik at for de fleste starter behandlingen med massasje, deretter brukes apparater, som ultralyd eller interferens (mye likt TENS, strømbehandling), og aller helst brukes begge deler, sammen med varmebehandling, før de avslutter med styrke- eller mobiliseringsøvelser. Dette er en gjenganger, og vi har i dag for første gang hatt våre helt egne pasienter, men med klare instrukser på forhånd. Det som er fascinerende er at alle pasientene kommer tilbake og har blitt veldig mye bedre. Noe annet som er fascinerende er at den gangen kontakten ikke var i på interferens-apparatet, sa pasienten fremdeles ”Yes, I feel it”.

Skjermbilde 2015-01-19 kl. 12.59.40 Klinikken

Om ikke annet så er altså troen på fysioterapi sterk her, som på det meste annet. Vi blir spurt opptil flere ganger for dagen om vi går i kirken, ber til Gud og hva vi tror på. Vi prøvde å forklare litt til jentene på klinikken om Darwin og evolusjonsteorien, det hadde de aldri hørt om, og konkluderte med at ”these girls believe in monkeys”. Med det takker vi for oss for denne gang…

PS grunnen til at innleggene blir postet litt forsinket er at internettet her er noe treigere og mer ustabilt enn hjemme. Også er vi litt treige også, da.

It´s weekend! (skrevet 9. januar)

Or nah… Det er fredag ettermiddag, vi er akkurat ferdig på jobb og helgefølelsen er virkelig tilstede. Så kom vi på at her jobber man jammen lørdag også. Arbeidstiden her er 8-17 mandag til fredag og 8-13 lørdag, i tillegg kan det jo nevnes at etter det er mørkt om kvelden (ca halv 8) bør vi ikke gå ute, vi har dermed myyyye fritid å ta av. Men fra spøk til revolver så rakk vi å bade i bassenget, sole oss, hjelpe til med middag, løpe en tur og dusje i løpet av denne tiden i går. Vi lærer med andre ord å bli ekstremt effektive, til tross for at det man egentlig trenger i dette landet er tålmodighet, god tålmodighet. Vi har fått kjenne på kroppen det man kaller African time, som blant annet innebærer at pasientene stort sett velger selv når det passer de å ta en tur til fysio, og at ”a short meeting” fort kan vare i tre timer.

For å fortelle litt om det vi faktisk er her for, så jobber vi på en klinikk som heter Progressive Physiotherapy Clinic, en privat klinikk drevet av Matilda. Hele oppholdet varer i 11 uker, men vi skal i løpet av denne tiden også være to uker på sykehuset og to uker på en rehabiliteringsinstitusjon i en annen by som heter Maun. På klinikken jobber, i tillegg til Matilda, tre fysioterapeuter, en massasjeterapeut, to resepsjonister og to gode hjelpere (stillingsbeskrivelse fremdeles noe uklart, jobber med saken). Hittil har vi stort sett observert, men vi har også begynt å få egne oppgaver med pasientene, og vi merker at det ikke tar lang tid før de gir oss ansvar. Klinikken er helt ny, de flyttet hit i desember, og alt er veldig fint og ikke minst veldig, veldig rent, mye takket være de to gode hjelperne, som ikke lar et sesamfrø på kjøkkengulvet forbli usett, ei heller to dråper vann på vasken… Vi fikk oss en pekepinn her. Jada, vi lærer som sagt så lenge vi lever.

Nå skal vi på hatteshopping. Bøttehatt er siste skrik i F-town, men vi har fått beskjed om å kjøpe noe med bred brem, for å dekke til vår sarte hud. Vi fikk faktisk kjeft for å ikke ha på hatt de 100 meterne bort til butikken.

IMG_3139

Hot with hats

 

Som en siste hilsen kan vi forklare til de som kanskje tenker at F-town er noe harry å kalle byen, så er det faktisk det de kaller den her, alle byer får sitt kallenavn, som at Gaborone (hovedstaden) kalles Gabs. Fun fact of the day.

 

Dere hører fra oss før dere vet ordet av det!

News from F-town (skrevet 7. januar)

Vi har nå vært i Francistown i hele 3 dager, og har rukket en hel del allerede. Vi kom frem søndag kveld etter 36 timer på reise, inkludert en hel natt på flyplassen i Joburg (Johannesburg for dere som ikke er helt rutt på African slang), og to omganger med propellfly som hadde hele 12 rader med seter. Vi ble tatt godt imot hjemme hos veilederen vår Matilda, og hennes familie. Vi var intet mindre enn 12 til bords da vi fikk servert norsk velkomstpizza. Den første uken skal vi bo hjemme hos henne. Mandag var vi så heldige å få fri til å hente oss inn igjen etter reisen, dagen ble tilbragt ved bassengkanten hvor vi opparbeidet oss en fin disco-tan (lett rødbrun farge, for dere nevnt tidligere), men slapp av, faktor 30 er vår venn.

200 meter fra huset renner Tati river (så lenge det er vann), her kan man om ønskelig møte på både aper og den beryktede kobraslangen black mambo, noe for enhver smak med andre ord. Kan også melde om at i juleferien gikk det en hunnløve løs rundt i byen sammen med sine to unger. Trist som det enn er ble moren dessverre skutt og løveungene tatt til et habitat, men da slipper vi kanskje unna denne type bitt. Karoline kan nemlig bekrefte at insektsbitt heller ikke er noen spøk i dette landet:

Skjermbilde 2015-01-14 kl. 14.49.59

(Good news: extensor digitorum-senene begynner så smått å vise seg igjen)

På ettermiddagen fikk vi imidlertid bekreftet at det ikke bare er ved elven det er slanger. Vi gikk tur langs veien med en av jentene vi bor med, hun sa så fint at ”the black mambos are here as well” og pekte på begge sider av veien. Hun kunne også fortelle at her hadde hun blitt ranet med kniv. Kult, tenkte vi, vi får kule an litt enn så lenge. Nå tenker dere kanskje ”kom dere hjem igjen!”, men slapp av, vi har lært oss å ta vare på oss selv etter at Katrine var sekunder fra å gå i gulvet på jobb. Lite væske-/saltinntak og høy varme er ingen god kombo. Vi lærer så lenge vi lever. Til tross for alle skrekkhistoriene kan vi skryte litt av hvor fint vi egentlig har det:

IMG_3115

Hilsen fra K1 og K2 i Botswana.