Bildegalleri

Jeg fikk den første bursdagsklemmen på et random toalett på campus, og spiste egg og bacon hos Helene og Anette like etter midnatt. Etter vi hadde lunsjet i Uptown, dro jeg for å møte Nick på flyplassen. Det var en bra bursdag.

Sykkel, take-away-kaffe og en papirpose med nybakt brød.

Jeg var i ekstase da jeg i starten av september fant ut av at jeg ikke trengte å gå mer enn 15 minutter for å gå til et bakeri som solgte cupcakes i alle mulige varianter. Jeg kjøpte en med en blomst på og dro aldri tilbake.

Jeg har to like lamper stående i vinduskarmen. Den ene lyser bedre enn den andre og har fremdeles strekkoden på. IKEA, $4,99.

Tom, ny leilighet og morgensol.

Bra dame

Teaser fra New York-turen forrige helg. Vi hadde piknik i Central Park, shoppet i Soho og gaulet med da en litt eldre mann med operastemme  sang «New York, New York» på karaokebar.

Til deg som skal til Augsburg neste år, og andre spesielt intresserte

Siden dette tross alt er en skoleblogg, skal jeg nå servere dere et skoleinnlegg. Så kan du få lese om du vil.

En av grunnene til at jeg ikke har skrevet noe om selve skolen før nå, er at jeg har måttet gjennom noen gråteuker. Det har seg nemlig sånn at amerikanerne leker ikke skole. For å ikke være den som sørget for at Augsburg aldri igjen skulle få se en nordmann, visste jeg at jeg måtte begynne å like skolen, og dit har jeg kommet den dag i dag.

Tiden er inne for skoleinnlegg.

Jeg har ca to fag. Et som heter Race, class and gender, og et fag i sosialt arbeid. Begge fagene er kjempeinteressante, men dog, mye å gjøre. Til tross for at det er mye skole, skal det sies at lærerne her er sabla gode. En skoletime på Augsburg varer i 90 minutter, men det er ikke ofte jeg ikke klarer å følge med. De er kritisk, og engasjerte, og de vil virkelig at du skal gjøre det bra.

Jeg har dessuten lært meg å snakke høyt i timen. På Høgskolen i Bergen, har jeg på to år, bare sagt en eneste ting. Det var da læreren vår i forskningsmetode spurte oss om hva «positivt» betydde. Jeg reiste handen om sa «sikkert». Det var det. Punktum. I Usa er det meningen at du skal delta aktivt i timen, og jeg fant fort ut av at jeg heller ville ta sjansen på å bli hun-derre-norske-irriterende-som-kommer-med-dumme-kommentarer hele tiden enn hun-jenta-som-ikke-sier-en-dritt. Nå snakker jeg mye. Relativt mye, ihvertfall. Og bare sånn til de av dere som aldri har hørt det før, skoledagen blir ekstremt mye bedre dersom en har lest på forhånd, og deltar i aktivt i timene. True story.

I USA er det ikke sånn at det er kun en eksamen som utgjør karakteren. En får mange små oppgaver, som til sammen utgjør en viss poengsum. Det er imidlertid ikke bestandig vanskelig å karre til seg noen poeng her og der. Ofte trenger du bare å gjøre et ellerannet (levere inn i tide, møte opp i timen, ect.) for å få noen få poeng i potten.

Men som sagt det er mye lekser. Jeg blir lerd ihvertfall. Det er eksamensmengder å lese til hver time. Ok, det var ikke helt sant. Nesten.

Nok om det. Her er noen random bilder fra livet i Minneapolis:

#1 Søndagssykling, #2 Breakfast for dinner, #3 Al’s (du må regne med å stå i kø i 45 minutter før du får satt deg ned og bestilt frokost, men tro meg, det er verdt det). #4 Downtown Minneapolis, #6 Anette som tar bilde av et ekorn, #7 Dormrommet, som er MYE finere, større, lysere og bedre enn jeg kunne forestille meg, #8 Nick (my significant other, som jeg har lært at det heter) og jeg ved Lake Calhoun

PS: I går bestilte jeg meg flybilletter til New York. Jentetur og storbyferie (denne helgen!!!) lyder bra akkurat nå.

-Maria

I’m going to make this city my own

Det er nøyaktig to uker, tre dager og en time siden jeg og Anette jublet i ekstase over å ha sett utsikten fra hotellrommet vårt i 33. etasje på et random hotell i New York. Aldri før hadde mellomlanding vært så bra. Med ett glemte jeg helt hvor vondt det hadde vært å si hade til mamma på togstasjonen, hvor mye vi hadde svettet da vi løp til gaten vår på Gardermoen eller hvor ufattelig trist at det første måltidet vårt i USA fant sted på en Subway, under bakken i New York.

 

Jeg tar meg selv i å matte sjekke opp i egene fakta. To uker, tre dager er jo ingen ting. Jeg har vært på ferier som har vart lengre. Liksom.

Det er rart hvordan jeg på død og liv plutselig har behov for å gjøre Minneapolis til min by. Jeg har gjort alt jeg kan for å danne meg et mentalt kart og en god oversikt over området (jeg har til og med kjopt meg sykkel, en dritfet en), jeg vil vite hvor alle bussene går, og jeg vil bli kjent med damen på matbutikken. De to siste har det gått relativt dårlig med. Vi er en gjeng med rike, late, norske jenter, så vi tar taxi hvorenn vi skal. Dessuten spiser vi mye ute, og de gangene maten ikke konsumeres på restaurant, snylter jeg som regel på noen andres middag.

En av de beste dagene her så langt, var den dagen vi dro på State Fair. Hvis du noen gang vurderer å dra på ferie til Minnesota (ikke at jeg egentlig kan skjønne hvorfor noen skulle ville det), MÅ du dra mens State Fair arrangers. Da kan du oppleve dette:

 

Tivoli, fritert mat og folkemengder så langt øyet rekker. Fantastisk, rett og slett.

Til tross at hverdagen enda ikke har fått noe struktur, er livet her borte veldig bra.  Minneapolis er veldig god på både sykkelveier og tekterrasser, og for de av dere som ikke kjenner meg, kan jeg tilføye at det er få ting i denne verden som gjør meg lykkeligere enn å kjøre rundt på en fancy sykkel, eller å henge på toppen av en bygning.

Kort oppsummert ser dagene litt ut som dette:

– Maria