Bare en uke igjen!

Hei bloggen!

I skrivende stund sitter jeg og tenker på at vi kun har 1 uke igjen i praksis. Det blir veldig rart å avslutte i og med at vi har vært med barna i ungdommene omtrent hver dag i 3 måneder. Både jeg og Gunnhild kjenner begge på at vi ønsker å dra tilbake, og i følge veilederen vår Hanne er vi velkommen til det!

Noen av innleggene har vært preget av sykdom og elendighet, men heldigvis er formen min mye bedre nå.. Praksisperioden har bedt på utfordringer, men om det er mulig å komme seg over dem, er det få grunner for å ikke forsette!

Pepperkakebaking på hus 2

Siden sist har vi fått med Jesus Maestros sin danseopptreden for barnehagetrinnet og opp til ungdomsskoletrinnet. For to jenter fra Norge som er over igjennomsnittet glad i dans og musikk, var dette utrolig kjekt å få med seg. Latin Amerika har et helt annet forhold til musikk og dans, og allerede fra barnehagetrinnet har de fokus på ulike dansestiler. I tillegg lærer de alle forskjellige typer folkedans som finne si Bolivia, og det er ikke få! Dette er nok noe som er lite av i Norge i så ung alder, noe som er litt synd i og med at dans er bra for motorikken. Kanskje det er derfor nordmenn ikke er særlig god på dansegulvet? Heheh.

For to uker siden dro Gunnhild til Potosi. På grunn av mye sykdom og påkjenninger følte jeg for å bli igjen i Cochabamba for å blant annet ta igjen litt jobb. På torsdag  fikk jeg muligheten til å dra på et spennende seminar med Hanne om avinstiusjonalisering av barnehjem i Cochabamba. Det ble snakket mye om barn og ungdoms verdi av å bo i en familie, og på samme tid ble det belyst ulike konsekvenser av å bo på barnehjem. På seminaret deltok det direktører for ulike barnehjem og andre som reiste seg for å snakke  om nødvendigheten av å ha barnehjem. Mange stilte seg kritiske til tema, og reiste spørsmål om alternativ når et barn har en familie det overhodet ikke er mulig å bo oss. Etter å ha hatt praksis her på Villa Porvenir, har jeg den oppfatning om at dersom et barnehjem er stabilt med personale og andre tjenester, vil det forandre livet til barn og ungdom.

Barna fikk låne goproen under vann!

Ellers har vi også vært på immigrasjonskontoret for å forsøke turistvisumet. Der satt ingen andre enn vår bestevenn… Igjen stresset vi med å overbevise ham om at vi er turister og ikke driver noen form for arbeid med barna på barnehjemmet. Fredagen dro jeg for andre gang på en uke til immigrasjonskontoret. Planen var å betale en 2 dagers multa for både meg og gunnhild, og deretter få godkjent turistvisum. Fikk da beskjed om å betale en 4 dagers multa fordi vi ikke kom tilbake samme dag tidligere i uken. Etter å ha betalt i banken og ventet på siestaen skulle avslutte, fikk jeg endelig fikset det, men dessverre ikke for Gunnhild da hun var i Potosi.  Men Gunnhild fikk heldigvis fikset det ganske fort når hun kom tilbake, selv om hun måtte betale 207 bolivianos i multe. Heldigvis var dette siste gang med fornying, og godt er det!

Selvfølgelig er det plass til 26 personer i en minibuss!

Mens Marie var på seminar og stresset med immigrasjon, var jeg en liten tur til Potosi. Dette er en utrolig spennende by, og det sies at spanjolene fant ikke Eldorado, men de fant Potosi! Her er det nemmelig ett fjell som inneholder så mye sølv at det en gang finansierte hele det spanske imperiet. Her var jeg på to spennende museumer og i en varm kilde. Desverre ble det ikke noe besøk til minene i det nevnte fjellet, siden jeg fikk en ny runde med matforgiftning, og ble så å si sengeliggende de to siste dagene. Og da hjelper det ikke akkurat på å være i en av verdens mest høytliggende byer på 4060 meter!

Der har vi jesus!

Siden jeg kom hjem fra Potosi har det vært mye jobbing, og det desiderte høydepunktet var nok når vi var på Cristo de la Concordia med nesten alle barna og mammaen her på hus to, og noen av ungdommene på hus en.  Vi var hele 26 personer, og måtte praie oss en egen trufi som vi brukte som taxi hele veien opp til statuen, og det var litt av noen veier, skrått nedover ett par hundre meter på hver side! Her merket vi og at det kanskje var vi to som var mest redd, mens barna ikke enset noenting. Vel fremme fikk barna gå litt fritt, se gjennom kikkert og gå nesten helt opp til hodet inni kristusstatuen.  Vi hadde også medbrakt lunsj og hadde en liten pikknikk der oppe med statuen. Marie og jeg hadde lenge hatt lyst til å dra opp til denne statuen, men ikke hatt tid, så det var veldig kjekt å få kombinere praksis og fritid, og å få se gleden til de barna som aldri hadde vært med kristus statuen før. Ned igjen tok vi gondolbane, og noen var nok ganske redde, inkludert Marie og jeg, var nok ganske redde. Heldigvis gikk det fint, som det oftest gjør. Etter en lang dag med morro pekte vi endelig snuten hjemover, og vel hjemme var det kakespising siden en av jentene her på huset hadde bursdag. Vi hørte heldigvis at de sang og løp ned for å være med i full fart!  Og Selvfølgelig fikk hun en bursdagssang på norsk i tillegg!

Ellers så har vi ikke hatt skikkelig vann på nesten en uke, og  Marie har som følge av de litt dårlige hygeniske forholdene fått seg enda en runde urinveisinfeksjon… Heldigvis har vi forhåpentligvis tilgang på vann hele tiden når vi er ute og reiser!

Vi har også postet litt info om barnehjemmet og et juleønske om økonomisk støtte til barnehjemmet. Om noen ønsker å gi en liten (eller stor!) pengegave blir vi utrolig takknemmelige! Dersom det er noen som har spørsmål, send oss en melding på facebook eller mail. (Gunnhild.hodnekvam@gmail.com )

Om noen vil gi direkte, så er kontonummeret til barnehjemmet 7877 08 10247 .

Nå stikker vi for å nyte de siste dagene i praksis! Nos vemos!

Folkedans!

Hola!

Nå har vi vært hjemme fra Sucre i litt over en uke, og uken har blitt preget av mye jobbing. Vi har nemlig prøvd å få jobbet inn de dagene vi har vært syke. Marie hadde jo noen dager med fravær når vi kom hjem siden en kraftig anibiotikakur sliter ut kroppen ganske kraftig. Gunnhild har tenkt seg på en til utforskningstur innad i Bolivia alene, denne gangen til Potosi, som på 16- til 18 hundretallet finansierte store deler av det spanske imperiet med sølvminene i fjellet som ligger over byen. Det er også en av verdens mest høytliggende byer på 4067 moh. Selv om vi har jobbet mye så er det som oftest ikke så slitsomt siden arbeidet blant annet inneholder ting som å bade med barna og å se på bolivianske tv-program eller på film. I går jobbet jeg i rundt tolv timer, men med gode pauser var det bare kjekt, og jeg fikk blant annet være med på den årlige dansefestivalen for de eldste på skolen og se mange bolivianske folkedanser! Nå er heldigvis Marie mye bedre etter at hun ble ferdig med antibiotikakur og har i tillegg fått av gipsen. Kneet er likevel ikke helt som før enda, og hun kan blant annet ikke ha beinet helt rett. Heldigvis har hun funnet en veldig god fysioterapeut som etter bare en time allerede har fått beinet ganske mye rettere. Vi merker også at tiden går veldig raskt, og nå er det bare fire uker igjen av praksis før vi reiser til Argentina, Uruguay og Brasil. Blir nok litt annerledes å feire julaften på en strand! Samtidig som vi gleder oss masse til å reise og til å komme hjem, begynner vi også å tenke på hvor trist det blir å reise fra alle de fine barna og resten av storfamilien som vi har blitt så glad i.

 

Gunnhild og den eldste av jentene i plaststoler elevene på skolen har laget.
Gunnhild og den eldste av jentene i plaststoler elevene på skolen har laget.

På jobb har vi som sagt blant annet vært med og sett på en del boliviansk folkedans. Den første opplevelesen med dette var når vi fulgte tre søsken på hus to til Tiquipaya, en liten by som så og si henger sammen med Cochabamba. Her skulle den yngste av søsknene være med å danse med noen av klassekameratene sine. Både vi og Hanne hadde inntrykk av at det skulle være en slags dansefestival hvor forskjellige skole skulle danse. Det viste seg å ikke være tilfelle, og det var istedenfor ett torg med forskjellige boder hvor alle skolene i området viste frem de tingene de har laget i år. Vi fikk også nok en gang oppleve en kraftig mañana mañana holdning. Beskjeden fra skolen hadde vært at opplegget skulle starte klokken åtte. Men når vi var der litt over ni hadde skolen bare så vidt begynt å sette opp boden sin, og læreren og klassekameratene til gutten kom ikke før det var gått hvertfall to timer! Og selve dansingen skjedde ikke før klokken tolv. Kostymene de danset i hadde de laget selv av brukte melkeposer, utrolig hva man kan lage av søppel! Etter dansingen hadde vi fått nok varme, og tok en taxi hjem. Det er nemlig begynt å bli skikkelig sommer her, så på dager med sol er tempraturene oppe i godt over 30 grader. Man merker det på kroppen når man er lenge ute i varmen og vi blir gjerne litt ekstra slappe på kvelden når det er så varmt. På fredag var jeg også på skolens årlige dansefestival for de eldste elevene. Her hadde alle de forskjellige klassene en danse hver med flotte innleide kostymer! Og alle de minste barna og de fleste tiaene var med for å se på, selv om noen av de minste sovnet utover kvelden. Det var veldig spennende å få se så mange forskjellige typer folkedans. Men uheldigvis var det litt vanskelig å se hvor ungdommene fra barnehjemmet befant seg siden vi satt så langt oppe på tribunen. Marie fikk desverre ikke vært med fordi hun hadde tatt ut alle kreftene på å gå til og fra skolen tidligere på dagen.

 

Ikke rart vi kommer til å savne disse herlige jentene!
Ikke rart vi kommer til å savne disse herlige jentene!

Appropo skolen, så fikk vi være med å observere to av de barna vi skal jobbe mest med i barnehagen på fredag. Vi fulgte de to minste her på huset opp til skolen, og etter litt forvirring og en liten rakker som påsto at han ikke skulle den riktige veien, fant vi ut hvor vi skulle være den dagen. Når vi endelig fikk treffe læreren som Hanne har snakket så varmt om ble vi møtt med kyss på kinnet og at vi bare måtte være med. Denne dagen skulle de ha gym, og hadde en slags staffet. På to tidspunkt ble vi forlatt alene med alle de seksti barna, det var to klasser sammen, for å prøve å styre staffetten. Dette viste seg å ikke være så lett, og vi fikk dem hverken til å stå på rekke eller til å vente på tur med å løpe. Men allikevel veldig kjekt å bli inkludert i opplegget og ikke bare sitte å se på selv om det er ganske vanskelig å sette seg i respekt for 60 barn du aldri har møtt på. Etter gymmen hadde de en liten spisepause, og vi fikk en utrolig god brødgreie med grønnsaker og kjøtt inni, men vi vet ikke hva den heter. Barna spiste og noe lite, og etter matpausen var det nok en gang dansing som sto på timeplanen her også! Det var tre forskjellige danser, Merenge, en «soldatdans», en hawaiidans og en kina dans. Ettersom det er barnehagen var det selvfølgelig en del varrierende kvalitet, men noen levde seg virkelig inn i dansen og musikken, så mye at de av og til ikke fikk med seg at de skulle bytte trinn og plass. Når det bare var gutta som danset til Psy sin Gangnam style og gentleman ble vi nesten slått i bakken av hvor mye energi og glede det var i dansingen. Gutten vi var med fra barnehjemmet bokstaveligtalt strålte av glede og fikk også vise frem noe breaking. Men den mest imponerende var nok den andre breakeren, som hadde utrolig god teknink, han kan nok bli B-boy når han en gang blir stor. Alt i alt var det veldig spennende å være med på skolen og observere hvordan barna er med barn utenfor barnehjemmet i tillegg til alle «søskene» de har i storfamilien her.

Min personlige favoritt av alle dansene!
Min personlige favoritt av alle dansene!

Utenom arbeid har vi også vært i sentrum og shoppet litt. Her i Bolivia får man mye for pengene, så vi må nesten utnytte dette med å få til noen shoppingrunder også. I dag skal vi faktisk på spa, noe vi gleder oss veldig til! Håper alle har det fint i Norge og ikke fryser vekk. Vi snakkes!!

 

Tenk at det kostyme har han laget helt selv!
Tenk at det kostyme har han laget helt selv, av boss!

Ulykkesfuglen Marie

Hola amigos!

Nå har det desverre vært en stund siden sist vi blogget, men jeg kan mildt sagt si at vi har ganske gode unskyldninger. Siden sist har vi nemmelig hatt ganske omfattende helseproblemer. Marie har forstuet kneet og fått gips over hele foten, og mens vi var i Sucre ble hun innlagt på sykehus i tre dager. Og jeg har hatt en kraftig forkjølelse som gjorde meg sengeliggende i tre dager, og ellers måttet fungere litt som sykepleier og sendebud for Marie når hun har vært innlagt og når hun ikke kunne gå på foten. Med andre ord har det altså ikke vært så kjekke eller spennende dager bortsett fra to sykehusbesøk og en innleggelse for Marie. Ettersom skaden til Marie kom rett etter forje blogginnlegg, og vi i tillegg har vært vekke i fem dager , har det heller ikke blitt så ekstremt mye jobbing på oss. Men når vi har jobbet har vi vært nødt til å tenke litt nytt siden Marie ikke lenger kan spille fotball, leke tikken eller andre ting som innebærer løping. Derfor har vi hentet litt forskjellig spill på kontoret som vi spiller sammen med barna. De tre største slagerene er nok «Gjett hvem?», «Yatzy» og memory med jungelbokenbilder. Disse spillene er også praktiske ettersom de passer greit for barn i alle aldre, så alderen spriker av og til fra fire år til litt over 30 når tiaene er med. Riktignok må man hjelpe de minste litt i noen av spillene. Å spille spille er også en fin måte og observere kognitive og motoriske evner hos barna, samtidig som de har det gøy og ikke føler at de blir observert. Det største problemet i spillene er juksemakere, som titter litt ekstra på kortene i memory eller som prøver å trille terningene sånn at de lander på riktig tall. Vi har kommet frem til at for barnas beste er det bra å være streng på at de må respektere reglene. Så om man titter en gang for mye når det ikke er sin tur, får man beskjed om at man må vente til neste runde før man får spille mer.

 

Gunnhild ved siden av svær statue av Simon Bolivar.
Gunnhild ved siden av svær statue av Simon Bolivar.

Vi skulle jo egentlig til Sucre helgen etter vi skrev blogginnlegg forje gang. Men sånn ble det ikke når Marie skadet foten og ikke kunne gå noe særlig før over helgen. Derfor flyttet vi reisen en uke frem i tid, heldigvis er det ikke så vanskelig å bytte billetter med BOA (Det statlige flyselskapet i Bolivia), og vi måtte bare betale ett mellomlegg på 214 bolivianos på flyplassen. Forje torsdag var dagen endelig kommet! Det føltes veldig deilig å komme seg vekk fra barnehjemmet litt og å slippe følelsen av at man burde vært på jobb hele tiden. Vi reiste tidlig om morgenen med den samme taxisjåføren som kjørte oss hjem fra bursdagen vi var i. Han pratet i vei og fortalte om alle de forskjellige stedene han kunne ta oss med i og rund Cochabamba. Når vi får muligheten til å ha taxisjåfør og guide i ett kommer vi selvfølgelig til å unytte oss av dette i fremtiden, så vi skal ringe han og be han vise oss rundt når Marie har fått av gipsen. Flyturen gikk greit, selv om det er litt utfordrende for Marie og sitte i både bil, fly og buss med gips over hele foten. Vel fremme på hotellet hadde vi ikke spesielt god tid, siden vi var blitt invitert på lunsj til en bekjent av Hanne og Gladys allerede 20 minutter etterpå. Det ble med ett kort dobesøk og klesskift før vi hastet videre. Damen vi skulle på besøk til heter Gro, og er misjonær for den norske kirken som er utstasjonert i Sucre. På vei bort møtte vi også tilfeldigvis Ingar og Marit, ett ektepar som er tidligere misjonærer som bodde i naboleiligheten vår noen uker. Marit, som er utdannet sykepleier, passet blant annet litt på at vi ikke var gått i graven den uken vi hadde den værste dosen med matforgiftning. Det viste seg at de også skulle på lunsj til Gro.

 

Endelig ordentlig kaffe!
Endelig ordentlig kaffe!

Gro hadde også ordnet slik at vi skulle få se ett prosjekt innenfor sosialt arbeid i Sucre. Vi trodde det skulle skje på fredag, men planene var blitt endret, og vi for av gårde rett etter middag. Willer, som jobber i stiftelsen Avienda, kom og plukket oss opp utenfor døren til Gro og tok oss med rett til arbeidsplassen sin. Først fikk vi en presentasjon av de tre forskjellige prosjektene til Avienda på kontoret hans. De har ett prosjekt som lærer kvinner på landsbygda å sy for å gi den en inntekt som kan bidra til familieøkonomien, ett prosjekt som hjelper studenter som kommer alene fra landsbygden med begrensede økonomiske midler å finne seg tilrette i Sucre og ett prosjekt som heter Mariposa som har leksehjelpe for barn med utfordringer på skolen og hjemme og som gir unge mødre opplæring i hvordan de skal ta seg av barna sine og forbereder dem på å retturnere til foreldrene sine. Det sistnevnte prosjektet fikk vi også besøke sammen med lederen der, Kristina. Vi fikk hilse på alle barna og på den ene unge moren de hadde boende der akkurat da. I både leksehjelpdelen og med de unge mødrene fokuserer prosjektet i stor grad på at barna skal ha det godt hjemme og at foreldrene skal få kunnskap og ferdigheter til å ta seg av barna sine. Derfor jobber de nesten like mye med foreldrene som med barna. Dette syntes vi var en veldig god innstilling, og ifølge de ansatte og de frivillige merker de en positiv endring i alle barna etter ett år eller to i prosjektet. Litt av en første dag på tur, hæ? Når vi endelig kom tilbake på hotellet var klokken blit seks, og vi segnet nærmest om i sengene våre. Men vi kan med hånden på hjertet si at vi sjeldent har følt oss mer velkommen i en fremmed by.

 

Gunnhild i rommet hvor Bolivia som selvstendig nasjon ble grunnlagt.
Gunnhild i rommet hvor Bolivias selvstendighetserklæring ble underskrevet

 

Så kommer vi til fredagen, som ble en litt roligere dag med avslapping på hotellet på formiddagen. Etterhvert kom vi oss ut for å spise lunsj, og endelig fikk jeg en av de tingene jeg har lengtet mest etter. En skikkelig cappuccino med esprresso. Det har seg nemlig sånn at i Bolivia drikker så og si alle pulverkaffe istedenfor ordentlig kaffe. Etter lunsj satt vi litt på Plazaen som er byens sentrum og en kjempefin park og sitte og observere mennesker i. Vi satt og ventet til museumet «Casa de la Libertad» åpnet igjen etter siestaen. Dette er ett av bolivias dessidert viktigste museumer, det er nemlig i dette huset den selvstendige staten Bolivia ble grunnlagt. Inngangen koster 15 bolivianos, og da får man med en guidet tur om man ønsker dette. De har riktignok ikke engelske guider med mindre man er grupper på fem eller mer, men heldigvig skjønner vi det meste på spansk. Vi fikk oss altså en times tur rundt huset med en utrolig dyktig guide.  Det mest spennende var nok å være i det rommet det selvstendighetserklæringen ble underskrevet og ett rom hvor de har mallerier av nesten alle presidentene Bolivia har hatt siden det ble en selvstendig stat. I rommet med malleriene av presidentene var lå det og en kopi av grunnloven, og mens vi så på denne fikk vi lære at det egentlig er Sucre som er hovedstaden i Bolivia etter grunnloven. Som de ekte utlendingene vi er har vi selvfølgelig trodd at det er La Paz, men det er bare der regjeringen er.

Marie på sykehuset.
Marie på sykehuset.

 

Så kom den skjebnesvangre dagen hvor Marie skulle bli innlagt på sykehuset. Det hele skjedde når vi var ute og spiste på kvelden lørdagen. Etter vi var ferdig å spise begynte Marie og føle seg ganske uvell. Hun var kvalm og kaldsvettet og det var tydelig at hun hadde fått feber. Vi reiste oss for å prøve å gå på toalettet, men Marie besvimte nesten med en gang hun reiste seg. Heldigvis fikk vi god hjelp av noen lokale som viste hva de skulle gjøre. Hun fikk noe å lukte på så hun skulle kvivkne litt til og en av hjelperne våre fikk tak i en taxi og fortalte sjåføren hvilket sykehus vi skulle til. Fremme på sykehuset trodde taxisjåføren at det var beinet som var problemet, noe Marie halveis fikk mumlet frem at det ikke var før hun gikk i bakken igjen. Da ble det full mobilisering og Marie ble fraktet i rullestol inn på ett av konsultasjonsrommene. Hun fikk surstoff på munnen og de tok temperaturen og hun fikk ganske raskt intravenøst i tillegg. Legen på vakt kom frem til at hun mest sannsynlig hadde en infeksjon i magen og at hun trengte antibiotika intravenøst og innleggelse. Første natten ble jeg sovende i den andre sengen på rommet på sykehuset. Det var mildt sagt ikke en spesielt hyggelig kveld eller natt selv om både Marie og jeg ble godt ivaretatt på sykehuset med hyggelige leger og sykepleiere. Det mest utfordrende for begge var nok å forstå og å snakke spansk i en utfordrende situasjon, og Marie i halvsvime. Under vakskiftet hadde legen sagt at Marie ikke snakket noe særlig spansk, noe Marie hadde sagt seg i mot ganske raskt, men at det var litt vanskelig å snakke spansk når man nesten ikke er ved bevisthet. Neste dag kom det en spesialist og tok ultralyd av magen hennes. Når han kom med resultatene tullet han først om at hun var blitt gravid. Men egentlig hadde hun en veldig kraftig urinveisinfeksjon. Og som om ikke det var nok fikk hun beskjed dagen etterpå om at hun hadde E-colli i tillegg. Snakk om å ha skikkelig uflakks. Heldigvis fikk hun sjekke ut av sykehuset på tirsdag så vi slapp å utsette hjemreisen. Nå er det antibiotika i en uke fremover! Nå har jeg vel skrevet nok, prøver å skrive igjen neste uke!

 

Saludos

Marie og Gunnhild.

Gringitas i siget – en dose kultur og en dose korrupsjon

Tilværelsen i Cochabamba er fremdeles veldig flott, og vi har slått oss til ro med å brenne dopapir i hagen, kald dusj og begrenset tilgang til internett!

Siden sist har vår veileder Hanne, gitt oss mye informasjon om barnehjemmets historie og visjoner. Det var veldig nyttig å få denne informasjonen som Hanne sitter på, og vi begge er enige om at dette er en kul dame med bein i nesa som har fått til et helt utrolig konsept. Barn og ungdom som har vært utsatt for omsorgssvikt får en lysere fremtid med flere muligheter. De fleste barna utvikler på sikt en tryggere tilknytning og hun mener at dette er mye på grunn av tantene i hvert hus som er tilgjengelig 24/7 og skal gå inn i en rolle som mor for alle barna og ungdommene. Vi har sett at disse damene fyller denne rollen svært bra.

bolivia-247

Noe av det mest spennende vi har vært med på hittil, har vært en boliviansk fødselsdag. Gunnhild og jeg dro da sammen med 3 jenter fra barnehjemmet for å feire nevøen deres og den biologiske moren. Huset lå et stykke utenfor sentrum langt opp mot fjellet. Vi nærmet oss nok 3000 moh. I løpet av kvelden/natten var de i gang med en vanlig tradisjon som kalles ‘’Corto de cabello’’. Dette dreide seg om å gi penger og deretter klippe av litt av håret til den 3 år gamle gutten. Hvor mye man fikk klippe, ble avgjort av hvor mye penger man ga. Ga man 50 bolivanos fikk man klippe av mye hår! Etterpå fikk man små papirflak på hodet. I tillegg er det en tradisjon at bursdagsbarnet blir dynket i glasuren på kaken. Ellers måtte vi være behjelpelig med å flytte steiner i en av veiene fordi en bil skulle forbi. Her måtte alle mann legge fra seg kake og drikke for å hjelpe til og løfte vekk de store steinene til bilen kom seg forbi.

bolivia-245

Nå på søndag hadde vi også vært i Bolivia en måned, og måtte derfor fornye turistvisumet vårt på immigrasjonskontoret. Først dro vi til feil kontor sammen med Hanne, og måtte haste videre til det riktige kontoret før siestaen var i gang. Her måtte vi komme med en liten hvit løgn, ettersom vi egentlig ikke har lov til å jobbe eller ha praksis på barnehjemmet mens vi har turistvisum. De to mannfolkene som satt i skranken var ganske skeptiske til at vi bodde på barnehjemmet og var mye med barna når vi bare hadde dette visumet. Vi fikk beskjed om at vi måtte ha en leiekontrakt på leiligheten vår, og at vi måtte ha en bekreftelse på at vi ikke skulle jobbe på barnehjemmet og bare var på ferie. Saksbehandleren vi hadde med å gjøre ville ikke en gang rikke seg når sjefen kom og sa at det gikk greit. Vi ble ett øyeblikk litt stresset for om vi måtte dra hjem til Norge. Vi satt oss nok en gang i bilen, og vel hjemme lagde Hanne til de dokumentene vi trengte. I bilen fortalte hun at det kanskje var penger saksbehandlerne var ute etter selv om de ikke sa det rett ut. Hun sa at vi måtte aldri gi etter for presset om noen ønsket penger på forskjellige kontorer. Når vi kom tilbake etter siestaen kom vi heldigvis til samme saksbehandler og hadde med oss alle de dokumentene han spurte om, så da kunne han heldigvis ikke gjøre noe annet enn å utvide visumet vårt! Vi håper på at det blir litt lettere neste gang, siden vi allerede her fått visumet utvidet en gang.

Å bo på jobben merker vi kan ta litt på til tider, derfor har vi lyst å reise til Sucre om ikke lenge. Blogges muligens herifra! Masse hilsener til alle i Norge fra oss 🙂

Cooochabamba

Nå er det en stund siden vi har blogget sist, grunnet problemer med innlogging..Men er her vi! Dette innlegget skulle egentlig vært postet for 2 uker siden.

Hola Amigos!

På fredag var vi på fotballbanen i nabolaget med mange av barna. Vi gikk ned for å spørre barna på hus to om de ville være med på banen, og tenkte først at de ikke ville være med siden de satt i sofaen og så på film. Men vi kunne ikke tatt mer feil! Når vi spurte hoppet nesten alle barna opp og skrek «LA CONCHITA??». Vi spurte mammaen på huset paulina om de fikk lov, og det gikk heldigvis bra! Neste gang skal vi spørre henne før vi spørr. Vi gikk også bort på hus en for å spørre om noen ville være med der, og der fikk alle som ville være med. Maribell, mammaen på hus en, er kanskje litt mindre streng enn det Paulina er. Til slutt var det vel rundt 20 stk på banen og spilte fotball. Først delte vi inn lag, men etterhvert som det kom flere til foreslo noen at vi skulle spille hus mot hus, med en «gringita» på hver hus, siden vi jobber på begge. Jeg spilte med hus en og Marie med hus to. Det var ingen som holdt helt tellingen på antal mål, men ettersom hus en var litt flinkere til å sente og å spille sammen, antar vi at de hadde vunnet om noen holdt tellingen. Vi var vel på banen i nesten to timer, men litt over en halvtime var mer enn nok fotball for Gunnhild, så hun satt og så på og lekte litt med de barna som ikke ville være med å spille. Marie derimot holdt på banen ut hele veien! Å dra til banen var deffinitivt en suksess, og må nok gjentas flere ganger!

I trufien langs La Cancha
I trufien langs La Cancha

 

På lørdag var vi på det store markedet i Cochabamba, som heter La Cancha. Vi var litt spente på hvordan det kom til å gå å finne frem, men heldigvis går trufi 119 helt frem til La Cancha, så vi bare spurte sjåføren om hjelp når vi trodde vi nærmet oss. Vi har flaks at vi kan en del spansk, så vi kan spørre lokalbefolkningen om vi skulle gå oss vill! På La Cancha har de så og si alt du skulle trenge eller ønske deg. Vi gikk blant annet forbi kjøttavdelingen, hvor det lå alle delene av en ku du kan tenke deg, og noen av dem så kanskje ikke så veldig delikate ut. I tillegg var det masse pittesmå resturanter innimellom alle bodene med varer. Det vi letet etter var en radio til leiligheten, en caps til Marie og noen skrivebøker og saker. Det første vi fant var en radio, en liten en med grei størrelse som er lett å få med seg. Marie klarte å prute den ned fra 125 til 120, kanskje ikke så mye, men vi fikk vite av lærerene på språkskolen at det er dette som er normalt på La Cancha. Etterpå gikk vi til «hattegaten», hvor de hadde masse fine tradisjonelle hatter som de bolivianske kvinnene går med. Jeg har litt lyst på en sånn, men når jeg merket at alle hattene er helt stive kom jeg frem til at jeg ikke kommer til å bruke den så veldig mye, og at da er det like greit å la være. Men Marie fant seg en fin beige caps, og klarte å prute denne også ned med 5 bolivianos. Etter markedet fant vi en resturant i nærheten for å spise lunsj. Her kunne man velge mellom å kjøpe en hel, en halv, en kvart eller en åttendedel av en kylling med pasta, ris og pom fritt til. Vi fikk for en åttendedel hver og en fanta. Og prisen var kun 15 bolivianos! Etter dette sa vi oss fornøyd og dro glade hjem til barnehjemmet.

Kaninene på casa dos
Kaninene på casa dos

I tillegg til barn er det utrolig mange dyr på barnehjemmet. På hus en har de uvisst antall hunder, det dukker opp en ny nesten hver gang vi er der, en hane, tre høner og to kyllinger. På hus to er det to hunder, en katt, tre kaniner, en and, to haner og en høne! I tillegg er det fult av hunder som henger rundt i nabolaget, og det er litt vanskelig å vite hvilke som ha eier og hvilke som er løshunder, ettersom hundene med eier får gå ute som de vil. Det er ganske forskjellig hvordan barna behandler dyrene, og vi har merket at barna på hus to er litt mer voldsomme med dem. Er ikke så kjekt å høre på klynking fra hunder som blir straffet for å ha gjort noe galt. Vi får prøve å fortelle barna at det ikke er så bra å slå hundene, men vet nå ikke om det hjelper så mye. På hus en er hundene kjempesnille og elsker kos. Her om dagen fikk den ene hvite kaninen på hus to unger, hele ni stykker. De er sååå søte! Det mest negative med alle dyrene er vel at hundene både på huset og i gaten har en tendens til å bjeffe sinnsykt mye om natten, og de to hundene står av og til rett utenfor vinduet mitt. Hanene begynner også å gale rundt kl 05:00 Kan bare si at jeg er utrolig glad for at jeg har med meg gode ørepropper!

Gunnhild fornøyd med måltid til 15 norske kr!
Gunnhild fornøyd med måltid til 15 norske kr!

 

En av tingene Cochabamba er mest kjent for er at de har utrolig god mat. Dette har vi fått oppleve på barnehjemmet, hvor vi kan spise med barna når vi vil. Dette er veldig koselig, og maten er veldig god! Men noe som innimellom er ett problem, er at vi får så utrolig store porsjoner. Dette problemet er kanskje størst her på hus to. Her har det i tillegg vært sånn at vi får dekket på og beskjed om å sette oss og vente på maten istedenfor å hente den selv sånn som barna gjør. Føles litt rart å få spesialbehandling på den måten. Men det er gjerne vanlig å oppvarte gjestene sine litt. Og spesialbehandlingen har tatt litt av etterhvert som vi blit vant til systemet rundt måltidene. Noen ganger har vi til og med fått «roomservice» med mat opp til leiligheten, en gang hellt uanmeldt. Da hadde vi akkurat laget oss lunsj, og fikk en bolle med suppe i tillegg til det vi hadde laget selv. Man kan si at vi ble relativt mette den dagen. Det føles innimellom som om vi bor på all-inclusive hotell.

 

 

 

Første uke vel overstått!

Hola a todos en Noruega 😀

Vår første uke i Cochabamba er fullført, og vi har det veldig bra!

img_3721

Mandagen startet med å bli kjent med noen av barna vi skal jobbe med på casa uno. Vi ble tatt godt imot, og etter litt lek og morro var vi så utslitt at vi måtte ta det helt piano resten av kvelden. Tirsdagen startet tidlig om morningen. Vi dro til et stort arrangement på en burgersjappe som heter Globos som var for de minste barna. Her var det liv og røre med stor lekeplass, klovner, musikk og mat. Etter 6 timer med mye lyd fra flere hundre barn var vi fornøyd med å dra fra arrangementet. Taxituren frem og tilbake til barnehjemmet var noe annerledes enn i Norge. Plutselig satt vi 15 personer i en taxi…Trafikksikkerhet, hva er det??

img_3696

Ellers har vi spilt mye ball på casa dos hele uken. De fleste på barnehjemmet er glad i ballspill, og vi har sett at det er en luddig aktivitet for å bli bedre kjent med barna vi skal jobbe med! Vi har også snakket med barnehjemmets psykolog. Hos ham fikk vi en del informasjon og tips om barna vi skal ha hovedfokus på. Dette var veldig nyttig for oss, selv om alt gikk på spansk og det var enkelte ting vi ikke forstod 100%. Mange av barna og ungdommene er også veldig interessert i hvordan man sier spanske ord og setninger på engelsk eller norsk. En av jentene på 8 år trodde at ‘’get money’’ betydde hvordan har du det på engelsk.. Etter litt latter og fortvilelse måtte vi forklare at noen hadde nok lurt henne og at det betyr å skaffe penger. Vi tenker å ha ett lite engelskkurs for de som er interessert når vi har blitt litt flinkere i spansk. Dette ble mottatt med stor iver når vi luftet forslaget ved middagen!

img_3805

Bilde: Gunnhild chiller med noen av på casa uno. 

Fredag tok vi oss vår første tur til byn. Destinasjonen var postkontoret og turistkontoret. Etter å ha komt oss på en trufi (minibusser/fellestaxier) her nede, ankom vi Plaza Colon som skulle være det turistinformasjonen lå, og rett i nærheten av postkontoret. Etter å ha spurt 2-3 personer var det forsatt ingen turistinformasjon å finne. Vi fant da ut at vi skulle heller bevege oss inn på et kjøpesenter, men her var det stengt pga siesta. Det hadde vi ikke tenkt på. Heldigvis satt det en mann med et informasjonkort på senteret som ga oss et god forklaring på hvor postkontoret var, og etter litt mer vandring fant vi frem! Hallelujaaa!!

Saludos de Marie y Gunnhild!

Fremme i Cochabamba!

La vida en Cochabamba esta muy buena!

Nå har vi vært i Cochabamba i snart to dager, og for de som ikke forstår spansk, betyr setningen over at livet i Cochabamba er fint!

Casa dospå barnehjemmet fra fremsiden
Casa dospå barnehjemmet fra fremsiden

Reisen hit var lang og slitsom, til sammen satt vi 17 timer på fly fordelt på to dager med mellomlanding i Amsterdam, overnatting i sao paulo og mellomlanding i Santa Cruz. Takket være moren til Emma, en god venninne av Marie, som jobber i KLM, fikk vi invitasjon til å henge i VIP loungen på Schiphol, med så mye mat og drikke vi kunne orke. Dette var en deilig luksus før den lange turen mellom Amsterdam og Sao paulo på hele elleve og en halv time. Vi klarte å holde motet oppe med filmer og bøker på tross av skiftende tempratur i flyet og kun sporadisk søvn. På flyplassen i Sao Paulo stresset vi med å finne den gratis shuttle bussen til hotellet, men etter forvirrende vandring og en telefon til hotellet kom vi frem til at det ikke var noe vits i å leite mer, og tok en taxi isteden. Å gå å legge seg i en seng på hotellet har nok sjeldent vært deiligere! Neste dag fant Gunnhild wifi på flyplassen, og forsvant fra Marie i førtifem minutter for å lete etter pokemon. Hun klarte selvfølgelig å ta over begge gymene på flyplassen. På neste flyreise fløy vi med det nasjonale selskapet til Bolivia, Boliviana de Aviacion, og vi var spent på hvordan forholdene var her. Det verste vi opplevde var når vi fikk kaffe, og den var overfylt med sukker. Kaffeelskeren Marie ble nesten litt fornermet.

Marie på balkongen
Marie på balkongen

På flyet vi ble også utsatt for bittelitt «rasisme» når de skulle dele ut immigrasjonspapirer. Flyverten spurte absolut alle om hvilken nasjonalitet de hadde når han delte ut det grønne arket som gir visum inn i Bolivia, men når han kom til oss bare delte han ut to ark uten å spørre om vår nasjonalitet. Mellomlandingen i Santa Cruz var meget forvirrende, men mange forskjellige beskjeder og personale som bablet avgårde på spansk i en rasende fart. På grunn av litt miskommunikasjon gikk vi nesten på feil fly to ganger. Det ene var ett fly til Cochabamba som gikk ti minutter før vårt skulle gå. Om vi hadde gått på det andre hadde vi endt opp i Tarija ett helt annet sted i Bolivia. Til slutt kom vi oss på ett veldig forsinket fly til Cochabamba, og ble plukket opp av Gladys, den bolivianske medgrunnleggeren av barnehjemmet, på flyplassen.

 

Gunnhild klapper en løshund i nabolaget
Gunnhild klapper en løshund i nabolaget

Gladys tok oss med til bilen og kjørte oss rett til barnehjemmet og leiligheten som vi skal bo i under hele oppholdet. Kommunikasjonen gikk på spansk så langt det var mulig, og om vi ikke forsto noe oversatte hun til enten norsk eller engelsk. Vi forsto overraskende mye, og Marie snakker stortsett veldig bra. Gladys jobber også på en språkskole, så hun er veldig tålmodig når vi ikke forstår eller leter etter ord. Den foreløpig største språkflausen kom allerede i bilen, når Gladys spurte hvor mange søsken Marie hadde, og Marie trodde «Cien» betyr null. Der tok hun feil, for det betyr 100, og Gladys fikk store øyne og spurte på engelsk om Marie hadde HUNDRE søsken! Fremme i leiligheten med pikk og pakk, som Gladys forøvrig syntes var veldig lite, kom vi inn til en helt fantastisk utsikt. Vi kan se nesten hele Cochabamba fra stuevinduet og har en liten balkong å sitte på og skue utover. I tillegg har vi to soverom, kjøkken og bad. Vi fikk også så vidt hilse på noen av barna, men vi var fremme ganske sent, så mangen av dem hadde nok lagt seg.

 

Gunnhild utenfor casa dos, balkongen du ser er balkongen vår
Gunnhild utenfor casa dos, balkongen du ser er balkongen vår

Ellers er vi begge to blitt kjempeforkjølet og har skikkelig jetlag. Vi hoster og harker i ett sett, og vil helst legge oss i åtte tiden og våkner før kl seks hver morgen. At vi våkner kl seks kan kanskje ha litt med at det er to haner i nabolaget som ser ut til å kunkurere om å gale mest mulig tidligs mulig. De starter gjerne kampen rundt kl fire om morgenen. På lørdag var vi og handlet dagligvarer å ett gigantisk supermarked med stort utvalg, og vi hadde desverre ikke tatt med oss nok kontanter til alt vi skulle handle inn. Når vi prøvde å betale med kort spurte kassadamen om å få se passet til Gunnhild, noe som var veldig rart og litt mistenkelig. Heldigvis kunne vi låne det vi manglet av Gladys! Vi fikk også hils på litt flere av barna og spiste frokost på casa uno sammen med Gladys. Vi bor på casa dos.

 

I morgen begynner vi i prakis og på språkskole. Den første tiden skal vi bruke til å bli bedre kjent med barna og systemet her på barnehjemmet. Gleder oss til å skrive mer om dette senere!

Hasta luego!

Klar for avreise i natt!

Hei!

På denne bloggen vil du få innblikk i Marie (21) og Gunnhild (23) sin praksisperiode på barnehjemmet Villa Porvenir som ligger i Bolivia i Latin Amerika. Her skal vi være i 3 måneder. Vi går 3.året på sosialt arbeid på Høgskolen i Bergen, og ser frem til å kjenne på hvordan det er å drive med sosialt arbeid med barn og ungdom i et annet land. All kommunikasjon vil skje på spansk, noe vi tenker blir utfordrene i starten. Heldigvis har vi litt forkunnskaper, så vi skal nok bli flinkere etterhvert!

Vi ser frem til å ankomme Bolivas tredje største by Cochabamba på fredag, og vil oppdatere dere når vi har kommet oss i hus!

Nos hablamos! Vi snakkes 🙂

Hilsner fra Marie & Gunnhild