De boa!

Heisann =)

Det har vært travelt den siste tiden. Det har nettopp vært en stor studentfestival i Coimbra som heter «Queima das fitas» som betyr burn the ribbons. Den begynte 4 mai og avsluttet 11 mai. På dagene har det vært ulike kulturelle aktiviteter som «a serinata» – åpningsseremonien   – og den ene dagen var det parade – da hadde alle fakultetene hver sin store bil som de hadde dekorert og pyntet og som de kjørte rundt i byen med og delte ut gratis øl og annen drikke til alle som ville ha. Studentene  drakk eller kastet øl på hverandre -fordi det var en tradisjon som hørte til paraden. På kveldene og nettene har det vært konserter inne på festival området som ligger ved en elv her.

Fortsett å lese «De boa!»

Garden route

Vi var så heldige og fikk en lang påskeferie (uken etter den norske påskeferien) og vi planla derfor å utforske sørkysten av Sør-Afrika. Garden Route er en populær strekning langs den sørlige kysten og vi bestemte oss derfor for å kjøre denne turen og oppleve alt som dukket opp på veien. Vi startet med å kjøre fra Cape Town tidlig på morgenen og første stopp ble i Mossel Bay hvor noen av oss testet ut sandboarding. Dette var et nydelig sted med fine sand dunes, hvor vi koste oss masse, men det ble litt knall og fall. Om noen vil teste dette ut anbefaler vi buff og solbriller for å unngå å få sand i munn og øyne (!!!). Fortsett å lese «Garden route»

«California dreamin on such a summer’s day»

Heisann, hoppsann bloggen!

Long time – no see.. Her i San Diego fly tiden avgårde, og det er travle dager nå opp mot eksamen og slutten på semesteret! Siden SpringBreak og L.A. har det selvfølgelig gått i skolearbeid, og alt det som hører med når man studerer. Men det har også vært tid til litt kjekke ting innimellom! Så tenkte å kjøre en post for å oppdatere på California Livin’, kjør da! Fortsett å lese ««California dreamin on such a summer’s day»»

Uke 6

Hei!

Den sjette uken i praksis var en uke med store kontraster. Vi besøkte et gamlehjem et mødrehjem og et behandlingssted for psykisk syke og rusmiddelavhengige. Her på Cuba har de ulike helseproblemene, ulik prioritering. Problemet med høyest prioritering er helsen til mor og barn. Eldre er prioritert mye lenger ned på lista, men slik vi har forstått det gjennom forelesninger og tidligere praksisuker er det på vei opp på prioriteringslista, noe det er stort behov for.
Alle institusjonene ligger under primærhelsetjenesten, men er et nivå opp fra de tidligere nevnte ”consultorios”. Gamlehjemmet har 12 soverom med mellom 8-10 pasienter på hvert rom, samt en del dagpasienter. Mødrehjemmet er en døgninstitusjon med 143 sengeplasser fordelt på 6-8 manns rom. Den psykiatriske klinikken tilbød et behandlingsopplegg på to måneder med oppmøte som en vanlig arbeidsdag, åtte timer mandag til fredag.
Disse tre institusjonene var svært ulike. Den ene unte man ingen å være på, den andre tilbød en form for trygghet, men tok fra deg en annen, mens den tredje oppfattet vi som en trygg havn og et harmonisk sted å være.

Gamlehjemmet virket ikke så verst ved første øyekast, men ettersom vi forflyttet oss innover og hadde vært der en tid, ble et noe trist bilde malt framfor oss. Det var flere pasienter med opplagt høy pleietyngde, men som fikk minimalt med hjelp. Det så ut til at de få sykepleierne som arbeidet der måtte prioritere utdelig av medisiner og stell av sår.
Det var ikke mange sår, men de pasientene som hadde det hadde gjerne flere. Vi fulgte sårtralla på dens ferd rundt på sykehjemmet, som rommet litt i overkant av 100 pasienter. Sårstellet de fikk var noe annerledes enn det som blir utført hjemme, men like godt med tanke på de tilgjengelige ressursene. Trass noe dårlig ivaretatt personlig hygiene hos pasient og omgivelser, viste ingen av sårene tegn på infeksjon.
Dagpasientene og noen av de friskeste fastboende pasientene deltok hver dag på gymnastikk. Gamlehjemmet hadde en egen fysioterapeut som ledet gymnastikken. Selv om den var enkel, og sett ute ifra virket lite effektiv, kan vi alle skrive under på at det gjorde godt for en hver kropp og vi ble faktisk litt slitne i armer og bein.
Vi har tidligere vært med på trim for eldre, og den gang som nå avsluttes det med et ord for dagen som minner de på gode verdier i livet og sosialismens betydning for en god helse.

På den psykiatriske klinikken fikk vi inntrykk av at det var et ryddig og rolig miljø, fri fra trafikkstøy og annet stress. Vi ble godt tatt i mot av både personal og pasienter som viste oss rundt, og lot oss delta i dagens program. Alle morninger begynte med fellessamling hvor hver pasient skulle dele nyheter for hverandre. Dette var en oppgave de hadde hver dag, for å rette fokus utover seg selv, for å hjelpe dem å ikke være ”fanget” i seg selv. Etter morgensamlingen var det trim for de som ønsket det, arrangert av pasientene selv. Ut over dagen hadde de hver sine oppgaver, noen sorterte for eksempel ris til middagen, mens andre ryddet og stelte i hagen. Atmosfæren var rolig og behagelig, og vi opplevde at pasientene følte de hadde en rolle og plass på klinikken. Vi var på klinikken en torsdag, og hver torsdag hadde de rusavhengige en dramatime med en utdannet skuespiller og regissør. Han leste faktisk fra ”Et dukkehjem” av Henrik Ibsen, og snakte varmt og norske skribenter. Dramalæreren sa at han opplevde stor framgang hos pasientene med denne behandlingsmetoden. Denne timen ble brukt for å sette ting i perspektiv og hjelpe til å bevisstgjøre egen tenkning.

Dagen vi skulle på mødrehjemmet tok vi taxi ut til en litt avsidesliggende bygning. Der ble vi møtt av en sykepleier som viste oss rundt i hjemmet. Det var to grupper gravide som bodde her; de som bodde langt fra sykehuset, og de som var i risikogruppen for komplikasjoner under svangerskapet. De som gikk under gruppe nr. 1 kom gjerne til mødrehjemmet i uke 37 og bodde der frem til fødsel, mens de som var i gruppe nr. 2 kunne komme alt fra uke 12 og helt fram til fødsel – kom an på når eventuelle komplikasjoner oppstod. Mødrehjemmet hadde ulike avdelinger; avd. for unge mødre, soverom til gravide og avd. for undersøkelser (ultralyd, gynekologisk undersøkelse). I tillegg til dette hadde de egne ambulanser og ambulansepersonell som hadde egen inngang og innkjørsel. Vi spurte ambulansepersonellet om de hadde opplev å måtte ta imot en baby i bilen. Dette hadde de ikke opplevd da de gravide hadde så hyppige undersøkelser på mødrehjemmet at de kom seg til sykehuset i god tid.

På hvert av soverommene til de gravide hadde de 6-8 sengeplasser, og utenfor hadde de oppholdsarealer hvor de kunne se på tv, lese bøker, hage der de kunne sitte sammen med familie som kom på besøk, og lignende.

Prekast!

Gøy på Cuba

Hei,

Da var det tid for et nytt blogginnlegg. Selv om vi er på Cuba for å ha praksis, opplever vi også en del utenfor helsesystemet. I og med at vi har fri hver fredag får vi alltid langhelger som gjør at vi får reist en del rundt og se hva landet har å by på. Listen med ulike steder begynner å få et fint tall. Vi har hittil besøkt Havanna, Guardalavaca, Santiago de Cuba, Baracoa, Vinales, Varadero, Trinidad, Bayamoo, Holguin som er her vi bor, og for ikke å glemme Pico Turqino – Cubas høyeste fjell.

Havanna. Det er varmt. Solen steker, og strålene er sterkere enn jeg noen gang har kjent. Det merkes godt på den bleke huden vår som fort blir rød. Gatene i Havanna er fulle av liv. Vi bor i en bydel som består av masse farger og gamle, slitte hus. Ytterveggene har nok sett mye av hva som foregikk under revolusjonen, og de har ikke endret seg siden den gang, ser det ut som. Vi skal ut for å utforske hva Havanna har å by på. Det tar ikke lang tid før vi blir lagt merke til av lokalbefolkningen. Det er ikke bare blikk som møter oss; roping, kommentarer om utseende vårt, plystring og lyder som får deg til å tro at mannen i gaten heller er ute etter å finne katten sin enn å kikke på norske jenter. Dette var første møte med cubansk kultur og byen føltes intens.

Vi ble fristet av alle de gamle amerikanske bilene som kjørte rundt i byen. Vi leide tre biler som kjørte oss rundt og viste hva Havanna har å by på. Vi stoppet også i en nydelig park hvor vi skulle drikke Mojito. Dette gledet vi oss til, i og med at Mojito er nasjonaldrinken til Cuba. Vi hadde store forventninger til denne drinken, men merket fort mange bartendere er mer opptatt av mengden (mye) alkohol enn smaken, noe vi fikk erfare veldig mange steder. Vi besøkte også revolusjonsmuseet i Havanna og dette er nå plassert i det gamle presidentpalasset.

Havanna er fint på mange måter, men det er også intenst. Det er så mye lukter, lyder og inntrykk som pulserer hele dagen. Det vi lærte fort var at du ikke kan gå på en butikk og kjøpe det du vil. For det første så kan det være varemangel og for det andre så har ikke Cuba konseptet med supermarked hvor alt er under ett tak. En butikk for såpe og vann. En annen selger matolje og brus og en butikk selger sjokolade og alkohol. Mange av oss hadde ikke fått det inntrykket av Havanna som vi hadde forventet og kanskje håpet på. Da byen ble besøkt på nytt igjen i påskeferien var inntrykket et helt annet, og byen falt mer i smak denne gangen.

Santiago de Cuba: Dette var vår første reise etter at vi ankom Holguin. Denne byen er full av historie. Vi ville oppleve mye av det byen hadde å by på. Derfor ble det en helg med ekstremt mye gåing, tilsammen 36 km i en intens varme. Vi fikk sett historiske steder fra revolusjonen og vi besøkte graven til Fidel Castro og Jose Martí.

Baracoa: Byen som er kjent for sin sjokolade. Her tilbragte vi en helg og denne helgen fikk vi også oppleve at ja; det kan regne på Cuba. Solen strålte, humøret var på topp og vi spaserte rundt i den lille byen på kysten. Plutselig ble himmelen grå og like etter åpnet skyene seg. Regnet stoppet ikke. Til og med en Bergenser syntes det ble vel litt mye regn. Vi vasset i vann opp til leggene. Det var umulig å ikke bli våt, så da kunne man like godt dra på stranden å bade i regnet. Dagen etter dro vi på tur i jungelen. Da vi skulle over et vann skulle vi egentlig gå over en bro, men denne ble ødelagt da orkanen herjet i høst. Derfor måtte vi kjøre i båt med en lokal mann. Utsikten var nydelig, så vi hadde ikke noe i mot det. I jungelen badet vi i en grotte, lærte hvilken plante indianerene får malingen sin ifra og vi matet cubanske bevere. Så var det dette med denne sjokoladebyen da. Vi hadde store forventninger om å finne en del sjokolade. Da verten vi bodde hos skulle vise oss en lokal sjokoladebutikk var det store smil på fjesene våre. Da vi kom til butikken var den fullstendig tom, ikke en eneste sjokoladebit. Vi fant en annen butikk som solgte sjokolade, men bare to typer. Vi kjøpte disse, og ingen var spesielt gode. Byen var nydelig – sjokoladen ikke like så.

Vinales: En nydelig liten by, med en kjempestor nasjonalpark. Noen av oss ville på ridetur og noen valgte sykkeltur i nasjonalparken. Rideturen varte i seks timer, noe som var en god idé da vi bestilte, men ikke en like god ide de siste timene på hesteryggen. Det ble en del vonde ankler, rumper og lår. Til tross for dette var det en kjempefin ridetur med besøk på kaffe, rom og honningplantasje og på tobakksplantasje hvor vi fikk se hvordan de lager sigarer. Vi tok også en buss hvor vi kunne hoppe av og på, og på denne turen fikk vi kjøre Zip-line. Vi besøkte også en grotte. I grotten gikk vi et lite stykke innover, før det åpnet seg en vannkilde hvor vi fikk kjøre båt ut igjen av grotten.

Varadero: Varadero kan oppsummeres veldig kort: strand. Dette er et turiststed med fine strender og dagene gikk med til å ligge mest mulig i ro på solsengene våre, noe alle syntes var veldig deilig.

Pico Turqino: Cubas høyeste fjell. Vi var en gjeng på 8 stykker som reiste til Bayamoo for å overnatte der en natt, før vi ble kjørt til nasjonalparken hvor fjellet ligger. Fjellet er ikke mer enn 1946 meter høyt, noe vi alle trodde skulle gå relativt greit. Det vi ikke var klar over, var at for å nå toppen, måtte man gå opp og ned, opp og ned. Vi kunne gå i en time, og på denne timen økte vi med 10 høydemeter. Da blir det tungt. I tillegg til å gå opp og ned, var det 70% trappetrinn på veien, noe som også ble ganske tungt etter hvert. Lysglimtene kom da vi fikk se utsiktspunkt på veien opp. Det var nydelig utsikt og vi gledet oss til å nå toppen. Etter mange timer nådde vi toppen og skuffelsen kunne ikke vært større. Det var ingen utsikt. Ikke på grunn av skyer, men fordi det ikke var noen utsikt. Vi så busker. Og en statue av Jose Martí. Vi kunne ikke tro det. Hadde vi gått i mange timer og mange kilometer for å nå Cubas høyeste fjell, og det kunne ikke tilby oss et lite glimt av utsikt engang? Da vi kom ned igjen var vi skuffet over toppen, men det var glede over å fullføre 36 kilometer og at alle kom like hel ned igjen. Vi hadde en fin og slitsom tur og de aller fleste har konkludert med at dette gjør vi ikke igjen.

Dette ble kanskje mye, men det er bare en liten smakebit av alt vi har opplevd. Vi koser oss og nyter tiden her på Cuba til det fulle 🙂


Biltur i Havanna


Revolusjonsplassen i Santiago de Cuba

Kulehull fra da Castro angrep hæren til Batista i Santiago de Cuba

Baracoa

Baracoa


Baracoa


Grotten vi badet i, i Baracoa

Nøtter som indianerne brukte/bruker som maling

 

Nytt bloggmedlem!

For en måned siden kom det fire jenter fra studiet ned til Cape Town for å skrive bacheloroppgave med oss. Mina flyttet inn i leiligheten vår og er nå blitt en del av denne bloggen! De tre andre jentene heter Anne, Vilde og Serina og bor 5 minutter unna oss. De skal skrive egen oppgave sammen.

Universitetet vi går på heter Cape Peninsula University of Technology og ligger en 20 minutters kjøretur unna oss. Vi hører til på Bellville Campus, Faculty of Applied Sciences. Området er stort og vi trenger bil for å komme oss rundt. Campus har alt fra boliger, undervisningsbygg og en fin park. Vi har flere ganger dratt til parken for å spise lunsj og slappe av ved bassenget.

I starten fikk vi utdelt flere artikler om teknikkene vi skulle benytte, samt diabetes som skulle være fokuset i oppgaven vår. Vi startet første uken med undervisning og utarbeiding av prosjektplan. Etter hvert fikk vi vite at bestillingen av de ulike reagensene som vi skulle benytte i forsøket ikke lå i systemet, og at vi derfor måtte vente noen uker med å starte labarbeidet. Vi har nå fått vite at oppgaven ikke lenger skal handle om diabetes, men heller utvikling av en metode kalt pyrosekvensering.

Denne uken har vi planlagt å starte labforsøkene og vi er veldig spent på hvordan uken blir. Vi skal benytte et gen kalt BRCA1 som ved mutasjoner er forbundet med brystkreft. Ved bruk av metoden pyrosekvensering skal vi detektere eventuell metylering i dette genet. Planen er derfor at vi skal gjøre gjentatte forsøk for å optimalisere denne metoden.

Ellers har vi nettopp hatt påskeferie, så vi skal fortelle mer om det i neste innlegg!