Slutten på Cubaeventyret

Da har 2 måneder på Cuba flydd forbi og vi sitter igjen med utrolig mange nye innblikk og masse nye erfaringer! Det har vært en reise utenom det vanlige og vi er mektig imponert over hvor utrolig flinke de er i dette landet. De har jo minimalt med utstyr og har derfor utviklet en veldig god føre-var måte å jobbe på. De legger veldig mange ressurser i den gravide kvinnen for å forebygge sykdom og hjelpe kvinnen å ha et friskt svangerskap. Vi har gjennom disse 6 ukene vært i praksis i «kommunen», på fødeavdelingen, barselavdelingen og på nyfødt intensiv. Barselavdelingen er delt inn i flere forskjellige avdelinger, der en avdeling heter Piel a piel, som betyr hud mot hud. På denne avdelingen har de stort fokus på tilknytning og varme fra mor.

All helsehjelp og utdanning er gratis på Cuba. Det er en av grunnene til at de har utrolig mange dyktige folk på jobb til en hver tid. 

Dette er fra vår siste dag i Holguin. Heldig for oss var det folkefest i gata denne dagen og vi møtte disse karene!

Jippi! Alle besto praksis.

Kuvøsen på nyfødt intensiv. Skal se de var utrolig dyktige der også! Strømmen gikk 4 ganger i løpet av noen få timer en dag vi var der, og de var raskt på flekken for å ventilere barna med BAG da strømmen var ute. Kjempe inspirerende å se på.

Gammeldags vekt!

Vi har alle fått hjulpet søte små cubanere til verden her nede. Her får vi møte noen av de på barselavdelingen noen dager etter fødsel.

 

Dette er undersøkelsesbenken som vi har blitt godt kjent med. Annerledes enn i Norge, så klart, men gjør nytten sin likevel.

 

Habari zenu!

Hei alle!

Praksisuke nr. 2 på KCMC er straks over, og siden sist har vi (Ane og Isa) hatt mye på agendaen.  Frem til nå har vi hatt mye observasjon, men har denne uken begynt å få litt mer ansvar. Det ble kanskje litt vel mye når vi plutselig fikk en 6 mnd gammel baby slengt i fanget uten å vite noe om hverken diagnose, alder, hvor mye de har vært her, eller hvordan man i det hele tatt holder en så liten skapning på riktig måte. Dagene begynner som regel med et par timer venting, noe som vi sakte men sikkert vender oss til, da dette er typisk «African time» og vi har fått beskjed om å være fleksible på dette.

Tidligere i uken var vi på omvisning på nesten alle avdelingene på sykehuset, men fødeavdelingen ble merkelig nok utelatt. Kanskje like greit! Det var mange inntrykk inne på sykehuset, blant annet lukt av infeksjoner, svette og urin. Det var overfylte rom og mange ulike og alvorlige skader samlet sammen, uten noen form for organisering som vi kunne forstå. Vi satt stor pris på å få lov til å se hvordan det er i et afrikansk sykehus, men den friske luften utenfor kom akkurat tidsnok. Hvert fall for Ane sin del, som nesten holdt på å gå i bakken på et punkt.

Videre har vi fått sett mer av de ulike pasientgruppene vi vil jobbe med fremover, blant annet spinalskader har vært fokuset denne uken. Vi har fått vite  de må reise i flere timer til et annet sykehus for å ta MR, dermed blir mange diagnosert som «SCIWORA» – Spinal Cord Injury Without Radiographic Abnormality. De begynte å operere på spinalskader i år, noe som fikk oss begge til å utbryte et lite «OI!». Til tross for at MR-maskin er veldig dyrt, synes vi at prioriteringen av 3D-printer til proteser som vi så på omvisningen kanskje var litt merkelig.

Ellers i uken har vi vært på Memorial Market, som var en småstressende og interessant opplevelse. Det var boder og selgere med hauger av vintage-klær så langt øyet kunne se, og etter en slitsom praksisdag var vi kanskje ikke helt opplagte til det. Vi endte opp med noen skjørt hver til den nette sum av hele 14 kr per stykk. Fornøyde trasket vi videre til byen for litt sightseeing og middag. Vi har også trent og solt oss litt på AMEG Lodge, og håper på mer av dette i helgen. Rundt bassenget henger vi som regel med en gjeng salamandere, og av og til dukker storken Richard opp for å vise seg frem.

Vi har forresten tydeligvis fått oss katt (til vår fortvilelse). Han heter Hans Gustav og henger rundt huset vårt 24/7.

– Ane og Isa

Første uke i Moshi og på Gabriella

Da var det søndag, og første uke i Moshi er overstått. Da vi landet sist lørdag var vi spente og nysgjerrige på hvor vi skulle sove. Ane og Isa hadde allerede fått bekreftelse fra Doctor Compound, men det hadde ikke vi. Og siden dette er Afrika, så fikk vi ikke bekreftet noe før vi ankom stedet. Da vi ankom Moshi fikk vi fort vite fra veilederen vår, Brenda, at vi måtte sove et annet sted på grunn av litt kommunikasjonssvikt med KCMC. Så da ble vi tre plassert på Tanzania Volunteers, mens vi vinket farvel til Ane og Isa som skulle videre til Doctor Compound.  

Men denne hendelsen gjorde ingenting, og som de tilpassdyktige personene vi er, så fant vi fort roen i vårt midlertidige hjem. Her serverte de både frokost, lunsj og middag, samt som vi hadde to skilpadder, katt og to hunder i hagen. Gode madrasser var det også, så her ble vi litt betatt av hele stede. Men dette varte ikke lenge, for da mandagen kom så var det å pakke koffertene igjen, og flytte til vår endelige destinasjon, Doctor Compound. Her bor vi nå i et hus, litt unna Isa og Ane. Vi hadde blitt litt bortskjemte fra den andre plassen, med tanke på stander, men tenker at vi skal klare oss her også. Dyrene er skiftet ut med en ape, som har fått navnet Tor Olav, samt en høne, som starer dagen sin presist 04:49. 


Skilpadden og apekatten


Rommet på Doctor Compound 

Tirsdagen startet dagen på Gabriella Children Rehabilitation Center. De har nylig flyttet, så vi ble tatt litt på senga hvor lang reisevei vi har til og fra praksisstedet. Vi har kommet frem til at vi bruker cirka to timer hver vei. Mye av dette er på grunn av African time, hvor bussene ikke kjører fra sentrum før de er fulle. Heldigvis har nå Gabriella fikset en liten mini van, som plukker oss opp hver morning, så da blir reisetiden litt mindre. Vi har mikset sammen en liten videosnutt hvor vi filmer reiseveien hjem.


På vei hjem fra Gabriella.

Ellers har første uke på Gabriella gått mye i observasjon, for at vi skal får en oversikt over hvordan sentere drives, timene og barna som går her. Det er noen barn som bor der, mens andre komme på formiddagen. Det er mange barn og unge voksne, i en alder fra to til tjuefem og vi er blitt meget populære. Hver fredag er det er det dans og musikk på Gabriella. Dette syntes vi var veldig gøy, helt til vi måtte vise frem våre norske dance moves, med noen alt for stive hofter. Men barna og veiledere vår har som mål, at når vi kommer hjem til Norge, skal vi kunne shake like mye som barna her kan. 


Gabriella Children Rehabilitation Center, med Kilimanjaro i bakgrunnen.

På mandag skal vi velge oss ut noen barn som vi skal fokusere videre på, noe som vi tror blir veldig spennende.



Utenom en hektisk praksis hverdag, går helgene til soling, spise ute og kos. Noe som vi ikke klager over, da vi har fått med oss hvordan været har vært hjemme i Norge.

Hilsen Marie, Sølvi og Svanhild

 

 

 

3 uker i Manchester

Nå har jeg vært i Manchester en stund og liker byen veldig godt!

Jeg bor på «Hulme hall» som er en av campus-ene til universitetet i Manchester. Før jeg reiste registrerte jeg meg hos en komité som tar imot internasjonale studenter på flyplassen.  Dermed var det en student fra skolen som tok meg imot og reiste med meg til Hulme hall. Dette var en stor trygghet for meg, fordi flyet mitt landet på kveldstid og jeg hadde aldri vært i Storbritannia før. Denne tjenesten er bare tilgjengelig hvis du bor på universitetet sin campus.

Jeg valgte Manchester fordi det er en stor skole med mange internasjonale studenter. Det er over 40 000 studenter og 25% av dem er internasjonale. Bare i kollektivet er det en fra Kina, en fra Malaysia, en fra Bulgaria og 4 fra England.

Den første uken kaller de «Freshers week», som i stor grad kan sammenliknes med fadderuken i Bergen. Det er messer, fester, seminarer og mange andre sammenkomster å delta på.

Skolen er utrolig stor! De ha over 100 bygninger, noe som er ganske forvirrende til tider. Heldigvis har de gode kart og navnet på bygningene ligger på google maps. Den grå runde bygningen, også kalt «The big tin can» er hovedbygget, her ligger de største forelesnings salene.

 

Touchdown Moshi og KCMC

Nå har vi vært i Moshi i fire dager og begynner å finne oss mer og mer til rette. Vi er delt i to ulike hus på Doctors Compound, hvor Isa og Ane er i det ene huset og Marie, Sølvi og Svanhild er i det andre. Derfor skriver vi (Isa og Ane) et innlegg om oss, og de andre skriver senere om sine opplevelser. Standarden på husene er litt annerledes enn hjemme kan man si, men vi er så tilpasningsdyktige at dette skal gå helt fint. Akkurat nå bor vi med ei norsk jente og en tysk gutt, men det er stadig utskiftninger så til uka venter vi noen nye. Totalt er det plass til 7 stk i huset. Her er noen bilder av vårt nye hjem:

     

         

I helgen var vi i på Ameg Lodge som er et hotell i nærheten hvor det er treningsrom, svømmebasseng, restaurant og dusj med litt mer kraft i dusjhodet enn i huset vi bor i. Der koste vi oss med trening, bad og sol, og vi trasket fornøyde hjem en nyanse mer rosa. På lørdag og søndag dro vi ut og spiste med en gjeng norske studenter fra Volda som vi har blitt kjent med her nede. De delte tips og triks og har vært veldig hyggelige mot oss, så vi håper å se mer til dem. 

Mandag var det tid for første dag i praksis, men den ble relativt kort. Det eneste vi skulle gjøre var å registrere oss og betale for bo og for å få lov å være på sykehuset. Dette bød på litt problemer, da vi ikke hadde tatt ut nok dollar i Norge. Det viste seg at vi måtte ta ut i tanzanianske shillings, for å så gå i en bank og veksle det til dollar. I og for seg greit, men når summen man må ta ut er 2.240.000 tzs og maks uttak per gang er 400.000 tzs så tar det sin tid. 

I dag har vi endelig kommet i gang med praksis og møtt veilederen vår. Han heter Simon og har hatt studenter i 12 år, så vi tror dette skal bli bra. Det blir mest observasjon den første uken, så vi får bare følge med og notere ned det vi lurer på. På avdelingen vi skal være på (ergoterapi-avdelingen) vil vi blant annet møte pasienter med slag, spinalskader og barn med CP og ulike syndromer og utviklingshemminger.

 

I dag hadde de en gruppe med slagpasienter inne i rehabiliteringsgruppe hvor vi så de brukte mange av de samme prinsippene vi har lært, så det var betryggende. Vi fikk også se på hvordan han lagde en ortose i skinn til å holde bestikk, en penn eller en tannbørste. Hjemme i Norge ville vi bestilt eller kjøpt den ferdig, så det var veldig spennende å se hvordan han målte opp og holdt på.

  

Hilsen fra Isa og Ane

Fødeavdelingen

Andre uke i praksis er overstått og den uken her har vi fått kommet oss på sykehuset. Mandagen var vi på en perinatalavdeling, der alle som skal føde kommer inn. Her trenger man ikke å ringe hvis vannet har gått eller man har fått rier, her kan du gjerne møte opp når det nærmer seg termin og være her til fødsel. De som fikk oppdaget placenta praevia rundt 20. Svangerskapsuke ligger her fra det ble påvist og har kun lov til å være ute av sengen når de skal på toalettet eller ordne seg, her skal det virkelig slappes av! På denne avdelingen ligger også de med preeklampsi, langvarig vannavgang eller andre komplikasjoner. Her blir de liggende under hele latensfasen og blir derfra overflyttet til selve fødeavdelingen når de er i aktiv fødsel.

Undersøkelsesbenken på «venterommet».

Man skulle kanskje tro at når man er i aktiv fødsel og har mye smerter så skulle man fått en seng å ligge i eller hvert fall ha mulighet, der tok vi feil. Når man blir overflyttet til føden, så blir man satt innpå noe som ligner et venterom med noen harde plaststoler. Innpå dette «venterommet» sitter alle på rad og rekke og blir vaginalundersøkt hver 3. Time. Denne vaginalundersøkelsen foregår bak et forheng på samme rom. Når kvinnen har full åpning og hodet har nådd bekkenbunnen er det bare å ta fødekvinnen mellom armene og løpe så fort som mulig gjennom gangen og inn på fødestuen. Denne fødestuen er kanskje litt annerledes enn i Norge, da det er metallbenker man ligger på og man er heldig som har selskap på nabobenken av en annen fødekvinne. Her gjelder det å føde prematurt, da får man faktisk en fødestue for seg selv men dog er det også innpå her kuvøsene er der alle barn blir lagt nedi etter fødsel, sammen vel og merke.

Den vanlige fødestuen men to benker.

Fødestuen for premature og kuvøsene.

Kulturen er noe annerledes, i Norge er det jo gratulasjoner etter en fødsel, ikke her. Barnet skal prøve å suge etter at det har blitt stelt rett etter fødsel, også er det ned i kuvøse for å ikke miste varmen. Hud-mot-hud er kanskje ikke like populært i alle land. Glemte kanskje å nevne at smertestillende også er oppskrytt. Her er det hverken smertestillende før, under eller etter fødsel. Eneste er lokalt når man skal sy eller får klipp. Kulturen er slik at hvis du har valgt å få barn må du også føde det for den prisen det er verdt. Førstegangsfødende og de som er i risiko for å få rifter blir klipt og kanskje litt flere enn de som er i risiko også. Hvis du ikke «samarbeider» godt og ikke vil presse, så klippes det og legges fundustrykk. Spennende å ha opplevd men ikke noe å anbefale! Så det er ganske annerledes enn en norsk fødeavdeling, men gøy å få sett! Det er i gjennomsnitt ca 30 fødsler i døgnet, så vi har sett endel på 4 dager. Vi har begynt å få ta imot barn selv også, men da gjøres det faktisk litt mer på den norske måten, noe vi er veldig takknemmelig for!

Her er operasjonssalen for keisersnitt, ganske vanlig!

¡Hasta Luego!

Introuke i Dar es Salaam

Fire innholdsrike dager i Dar es Salaam er nå ved veis ende og i morgen kl. syv setter vi snuten nordover til neste destinasjon: Moshi

I løpet av disse dagene har vi vært på Institute of Social Work som er et universitet her i Dar. Der fikk vi for første gang oppleve squate-toalett, noe som tok oss litt på senga. Men hva er vel livet uten utfordringer? African time ble også et kjent begrep, da fem minutter ble en halvtime og da vi fikk beskjed om at vi MÅ være på skolen til ni, begynte forelesningen 30-40 min senere. Gleden var stor da vi plutselig så en ape i treet på skoleområdet, og som senere kom traskende inn i klasserommet og ville være med på morroa. 

Vår nye apevenn

Vi har hatt forelesninger om «Socio-Economic and Political Affairs in African societies», «Social Welfare programs for People with Disabilities», HIV/AIDS-forelesning, før vi avsluttet med en diskusjon om hvordan sosiale medier kan påvirke oss negativt og hvordan vi kan hindre dette. 

Etter gruppebildene ville alle ta selfies og få telefonnummerene våre så vi følte oss som tidenes kjendiser på et tidspunkt

Diskusjonen hadde vi sammen med ca. 25 studenter ved ISW, og til tross for varierende engelskkunnskaper hos deltakerne ble det en engasjerende og lærerik diskusjon. På et tidspunkt ble det så heftig diskusjon mellom studentene ved skolen at vi gjerne skulle hatt popcorn vi kunne kost oss med. Vi har nå skjønt at universitet i Tanzania krever god tålmodighet, da forelesningene varer opp til to timer uten pause og samme kunnskap repeteres omtrent fem ganger i løpet av en forelesning. Allikevel vil vi si at vi har fått bedre forståelse for hvordan Tanzanianere ser på sine politiske systemer og hvordan helsepyramiden deres er lagt opp. 

Det har vært noen lærerike dager, og vi har blitt bedre kjent med de andre profesjonene fra høgskolen så at fem av dem skal til Moshi setter vi stor pris på.  I tillegg har vi spist mye god mat, og Tanzanias svar på Foodora har blitt testet ut.

Lunsj utendørs
Klasserommet på ISW
HVL-gjengen

I løpet av disse dagene har vi hatt en studentguide, Anthony, som har vært svært hjelpsom. Han har fulgt oss frem og tilbake og svart på alle spørsmål vi har hatt. Han introduserte oss og for baiaj, også kjent som tuk-tuk. Første gangen han skulle ha oss inn i dem så du frykten i øynene på samtlige, men nå har vi blitt ganske komfortable og føler oss 85% trygge på veiene. Trafikkreglene her er umulige å forstå, så det å sitte på og ikke kjøre selv er nok det lureste vi gjør.

Resten av kvelden skal nytes med de andre studentene fra HVL og pakking, før vi nyter den siste natten i Dar es Salaam.

Hostell og leilighetsjakt

Hei igjen!

Som lovet så kommer det nå en liten update om hostellet vi bodde på i starten og litt om leilighetsjakten vår. Vi bestilte hostell på YHA for 1 uke – dette kostet oss 259 AUD per person. Vi hadde et håp om å få fikset leiligheten i løpet av den uken. Rommene på hostellet var av god standard. Sengetøy var inkludert, håndklær kan leies og det er felles bad med toalett og dusj. Et helt ok, men billig sted å bo med andre ord. Vi bestilte frokost inkludert, som var helt ok, og den ble spist på en koselig kafe som var en del av hostellet. På hostellet var det visst også et svært felleskjøkken i toppetasjen med gode muligheter for å lage seg måltider, så vi hadde ikke trengt å ha inkludert frokost. På toppetasjen av hostellet hadde vi også et svømmebasseng, takterrasse, fin utsikt over byen, tv-stue hvor vi fikk se fotball VM 😉 😉 og et spill-rom. I sistnevnte har vi hatt intense konkurranser med biljard.

Fortsett å lese «Hostell og leilighetsjakt»

Touchdown Afrika

Nå har vi omsider kommet frem til Dar es Salaam etter drøye 24 timer på reisefot. Reisen gikk overraskende greit, og gleden var stor da all bagasjen sto klar og ventet på oss etter st kjøpet av visum var gjennomført.Da den klamme luften slo i mot oss, sto det mange ivrige sjåfører som ville ha oss med. Heldigvis hadde vi planlagt på forhånd og to trivelige karer fra Passionist Father kom og hentet oss. Etter litt kommunikasjonsutfordringer sitter vi nå og venter på middag, mens vi ser frem til en god natt søvn. I morgen begynner vi på introuken, og vi skal blant annet hilse på rektor så da må finstasen på.

Vi bor på samme sted som vernepleier- og sosionomstudenter så vi er en stor og god gjeng. Vi har allerede fått oppleve gjestfriheten fra innbyggerne i området her. De slår gjerne av en prat og er veldig imøtekommende, men da vi fikk spørsmål om hvordan Brexit kom til å påvirke Norge fikk vi plutselig dårlig tid og måtte traske videre.

Nett-tilgangen denne uken vil nok være så som så, da vertskapet dessverre måtte meddele at «the wifi does not work very good with iPhones»

Stor klem fra klamme, slitne, blide og sultne jenter

Husk instagramkontoen vår @ergotanza