På gåveshopping!

Vi starta dagen i går med å ta pikipiki til byen saman med Festusen vår, altså fysioen. Der leverte vi inn nokre bilete til framkalling før vi tok oss ein lang tur til apoteket. Vi hadde bestemt oss for at nokre av pengane vi samla inn skulle gå til medisinsk utstyr sidan dei faktisk ikkje har noko som helst på senteret.. ikkje så mykje som eit plaster eingong.

Etter å ha vore der tok Opsal turen rundt på eigenhand medan Festus tok Gudvangen med til sjukehuset for ¨sjekke om det var noko malaria å ta fatt på, just in case. Der vart Gudvangen stukket i fingen, heldigvis slapp ho sprøyte, og deretter bar det ut att for å hente bileta og kjøpe litt småting til kidsa. Tilbake på sjukehuset kom gladmeldinga at ingen malariamygg hadde funne vegen til Gudvangens blod.

Etter ei slik gladmelding fann vi ut at det var lurt å shoppe litt til. Vi gjorde som det skal gjerast når ein mann og ei dame er på shopping, Gudvangen bar papirrullen og ein myggnetting, Festus tok 16 myggnettingar, heile posen med medisinsk utstyr og posen med lego. Ganske greit igrunn.

Etter å ha shoppa enno litt meir, tok vi pikipiki heimatt.


Då har vi altså dette å gje vekk på hadefesten i dag


T-skjorter og ballar frå Nyborg/ Siljanders

Ein kopp med namn på til kvar av kidsa

Ein myggnetting til kvar av kidsa som bur på senteret

Ei stor bøtte med lego


Meir leiketing

Medisinske ting

12×12 fargeblyantar og x-antal farge-/lærebøker.

Dette er altså det vi har til no, men vi må nok nytte morgondagen også.

-Gudvangen

Safari med våre kjære barn

Fredag var den store safaridagen på Amani. Takka vere alle som har vore så generøse og gitt pengar til ungane våre kunne vi ta med 20 ungar for å sjå søte og farlege dyr. Ungane fekk ei fin oppleving og det varma godt om hjarta våre.

Allereie før klokka slo 7 var vi på veg. Nokre trøttare enn andre..

Ein del var veldig vakna og fulgte spent med!

Alle ungane som bur på senteret hadde også fått nytrykte t-skjorter.

Denne kiden fryser ihvertfall ikkje. Godt kledd.

Gudvangen er ihvertfall litt klar..

Etter å ha komme fram til parken var det tid for ein tissepause. Vi utnytta denne til å ta litt bilete..

Etter å ha køyrd rundt i Gudveitkorlangtid var det klart for lunsj. Vi hadde kjøpt inn juice, muffins og brødaktigbolleting til alle saman. Det var populært.

Amani hadde tatt med litt sukkertøy som vi koste oss med.

Alle ungane!

Heile gjengen

Det var ein flott tur og ei fin oppleving for ungane våre. No skal det seiast at alt i alt brukte vi 10 timar i den bussen. Etter vi var ferdige i sjølve parken, reiste vi til Mikumi town. Kva skulle vi der?? Joda, sjåføren vår skulle besøke nokre folk… og så skulle han besøke enda fleire folk.. og stoppe og prate med folk. FIRE timar brukte vi frå vi reiste frå parken og til vi kom heim.. Ein tur som kunne tatt 1,5 time!! Nei, neste gang lar vi han bussmannen vere heime altså, men mest imponerande er at ungar i Afrika, dei blir visst ikkje lei.. eller gretne.. eller urolige.. eller utålmodige. Vi kan nok sei, med handa på hjartet, at vi studentar var nok dei som reagerte mest på alle digresjonane. Heimatturen tok aldri slutt! Kan ha noke med at Gudvangen faktisk har klart å blitt sylta forkjøla.. og at i tillegg så fann pollenallergien ut at «dette er dagen for å slå inn for fullt»! Herleg!

meeeeen…..vi skal ikkje klage…alt i alt hadde vi ein flott tur!

-Gudvangen

Sol og solbrenthet :)

Den siste uka i Boston har vært solfylt og varm, noe som har resultert i solbrente kropper. Den første dagen registrerte vi oss ved Harvard International Office, og såg oss rundt i Harvard-området. Det var veldig stort, og veldig varmt. Registreringen gikk fint, den eneste nedturen var at vi ikke fikk studentkort, da vi skal være «interns», slik at vi ikke kommer oss inn på biblioteket eller får benyttet oss av studentrabatter på for eksempel t-banen.

Harvard University er 376 år, og ble grunnlagt i 1636. Harvard University har fått sitt navn fra universitetets første velgjører John Harvard, som donerte sin samling og halvparten av sin eiendom til institusjonen ved hans død i 1638.

                       Her står jeg sammen med John Harvard(eller rettere sagt en student som stod modell for statuen av John Harvard).

Her er Sveinung og John Harvard.

Et av bibliotekene som tilhørte Harvard University. 

Sveinung poserer villig ved Harvard Street

Nyter solen i parken, Boston Common, med Massachusetts State House i bakgrunnen.  (Det var litt vel varmt med dongeribukse).

Posering ved Harvard Medical School.

T-banen, red line, tar oss fra vårt hjem til byen.

Old city hall

Vi skal jobbe med og skrive bacheloroppgaven vår ved et forskningslaboratorium som er tilknyttet Harvard University. Dette laboratoriet ligger i en høy og flott glassbygning, hvor det blir veldig varmt når solen står på. Vi får vår egen benk og data hvor vi skal jobbe. På torsdag var vi på et møte om optogenetikk, med flere kjente personer i forskningsmiljøet. Dette var veldig stas, selv om vi ikke forstod alt det var snakk om. Vi skal benytte optogenetikk som en del av vår bachelor-oppgave, og var dermed veldig greit å gå på dette forskningsmøtet, hvor vi fikk høre hvordan de hadde gått frem og hva de har funnet ut. Optogenetikk er en blanding av fiberoptikk og genetikk. Vi skal benytte optogenetikk til å fremlegge kretser som har med hjernesykdom å gjøre. Dette er noe vi holder på å lese oss opp på, og jeg skal forklare mer om dette når jeg forstår det litt bedre.

Forskningslaboratoriet vi skal jobbe i ligger i det høyeste glassbygget på dette bildet. Når vi var på jakt etter  bygget, ble vi bedt om å se etter » the tallest glassbuilding in Longwood area». Vi har ikke lov til å begynne å jobbe ved forskningslaboratoriet før vi har gjennomført en «health screening», tatt en del kurs og fått ID-kort.  Vi startet vårt første steg til godkjenning igår, hvor vi sendte inn CV, lagde en online profil med tidligere arbeidserfaring, lønn, og mye annet. Dette måtte gjøres for at vi skulle bli inkalt til totalt 3 avtaler/møter. Det første møtet er en «pre-employment health screening», det andre er en «Employee Relations Appointment», og det tredje er «Public Safety Appointment». Jeg tror det vil ta litt tid før vi kommer helt i gang for å si det slik. Heldigvis har Bernat, veilederen vår, gitt oss mye lesestoff, slik at tiden kommer til å fly av gårde.

De siste dagene har vi tilbrakt i solen da det har vært opp mot 30 grader. Det merkelige med Boston, er at det er varmere på kvelden enn om dagen. Her går vi tur og ser litt av nabolaget. 

Slike selvskrevne skilt ser man overalt i Boston, spesielt på fokefylte steder og i lyskryss. Her er et forlatt skilt fra juletidene.

Varmt på land og kaldt i vannet.

           No trespassing! Overraskende nok, med tanke på hvor vennlige alle vi møter er, har veldig mange hus slike skilt.

Smoothie-pause i Savin Hill.

Our pink porch! 🙂

– Astrid

 

Rhoananai!

Nå er fire solbrente jenter godt på plass i leiligheten og i Cape Town. Uka har gått til en del sightseeing, samt to dager med registrering på skolen. Her er det tydelig ”African time”, da registreringen på skolen må fordeles over tre dager. Vi fikk beskjed om at vi forhåååpentligvis skulle bli ferdig med registreringen på mandag (i dag var den franske presidenten på skolen). På mandag skal jeg og Kristin også begynne med opplæringen på labben, noe som blir spennende. Vi har fått omtrent 10 artikler å lese på til mandag, så det blir lesestoff på stranda i morgen.

Leiligheten er mye bedre enn forventet! Vi har tre bad, tre soverom, to terrasser (med duebæsj), to parkeringsplasser, liten bil, radio med surroundanlegg, én fungerende dokost, vaskemaskin, innendørs bro og badekar.

 

This is where the magic happens: Jeg og Kristin deler denne suiten de første to ukene.

Jeg har laget en roteringsplan, som beskriver hvem som skal sove på hvilke soverom de 13,5 ukene vi skal være her (de to siste ukene er valgfrie).

 

This is where the shit happens: Badet til meg og Kristin fungerer som ”krisedo”, da denne ligger mest skjermet fra fellesområdene. Dessverre fungerer ikke dokosten, men vi har badekar!

Kjøkkenet er OK pluss.

Stuen har radio med surroundanlegg, i tillegg mulighet for tv og dvdspiller.

Utsikten fra terrassen vår. Hagen er full av perlehøns, rare ender, og duer som drikker vann i bekken.

På mandag var vi på Table View. Her er meg med Table Mountain i bakgrunnen.

På tirsdag var vi på V&A Waterfront.

Vi har hatt taco til middag, men den er mye dyrere enn i Norge, og utvalget var elendig. Kristin angrer på at hun ikke tok med seg tacokrydder hjemmefra…

Her er alle afrikajentene på Greenmarket Square, fv; Marie, Kristin, Sandra og Marina. Her var det fullt mulig å prute, og tilbudene raste over oss.

Vi rotet oss inn i noe jeg synes var et veldig klaustrofobisk hus, som kalles ”The Panafrican Market”. Det var uendelig med trapper og korridorer, stappet fulle av trefigurer, rare lukter og ivrige selgere. Vi fikk prutet til oss noen perlehøner, salatbestikk og malerier av en gammel dame som lærte oss å si ”Tusen takk” på Xhosa: ”Enkosi Kakulu”. Damen, derimot, hadde problemer med å uttale bokstaven Å (Kristin: ”It’s an ”A” with a dot on it!”), da hun skulle lære seg å si ”Hvordan går det?”. Vi kom oss hele ut av bygningen, selv om jeg var redd vi skulle gå oss vill inni der.

Vi var også på Surfers Corner og fikk svidd flesket. Det ligger på østkysten, og jeg var den eneste av oss som foreløpig har badet i det indiske hav. Det var kjempedeilig temperatur, bare litt for mye bølger til å kunne ta en svømmetur. Fire bleike kropper fikk derimot litt mer oppmerksomhet enn ønsket på stranda, da flertallet der var et par nyanser brunere enn oss. Sandra påsto hun aldri hadde fått så mye oppmerksomhet i bikini før, men hun kunne godt vært den foruten.

Her er Sandra i Camps Bay, som var en nydelig badestrand med hvit sand og turkist hav (Sandra sin yndlingsfarge).

I dag var vi også i Kirstenbosch botaniske hage, som ligger på skyggesiden av Table Mountain. Det var et frodig landskap med mange fine planter, trær og rare statuer.

I morgen håper vi Kristin (”Pinky”) ikke er like solbrent lenger, slik at vi kan nyte en lang dag på stranden. Husk solfaktor 50 da!

Vel fremme i Boston

Turen bort til  Boston startet med 09.30-flyet fra Haugesund til Oslo. Vi syntes det var sykt digg med gratis kaffe, men turbulensen på slutten av flyturen kunne godt vært unngått. Turen gikk videre fra Oslo til Heatrow, London.  I London ble det tatt buss for å komme seg fra den ene terminalen til den andre og vi måtte gjennom en sikkerhetskontroll. Det var en hel prosess å sjekke inn på flyet med American Airlines. Det første vi måtte gjøre var å vise passene våre til en vakt som spurte oss kontrollspørsmål. Da det var overstått fikk vi gå til skranken, hvor det ble spurt flere spørsmål om baggasjen og hva vi skulle i USA, før vi endelig fikk billetter. Vi hadde egentlig 5 timer å slå i hjel på Heathrow, men dette var plutselig redusert til 3 og 1/2. Ved boarding på flyet var det først noen som sjekket billetten og passet, deretter var det en annen mann som gjorde det samme, før en annen sjekket billetten og en dame til slutt sjekket billetten en gang til før vi slapp inn i flyet. Snakk om sikkerhet!

På flyet fikk  vi servert tre måltider og så mye drikke vi ville ha. Vi måtte selvsagt fylle ut to skjemaer på flyet, som omhandlet hva vi hadde med oss til landet og hva som var hensikten med turen. Flyturen gikk fort, det var lite turbulens, og vi fikk servert mat og drikke.

Vi prøvde ut tomatjuice, ikke til å anbefale.

Etter landing på flyplassen i Boston var det en ny kontroll med sjekk av pass, visum og det ene skjemaet vi fylte ut ombord på flyet. Vi måtte registrere fingeravtrykkene våre og bli tatt bilde av. I tillegg spurte de om hva formålet med turen var. Før vi kom oss ut var det en annen person som mottok og sjekket det andre skjemaet vi fylte ut ombord på flyet om hva vi hadde med oss av varer og hva som var målet med turen til USA. Vi slapp forbi, og fikk tilgang til USA. HURRA!

En taxi tok oss til Melville Avenue, hvor vi skal tilbringe de neste tre månedene. Huset var stort, rosa og veldig amerikansk som vist i forrige blogginnlegg. Det var bygd i 1892, og er påbegynt restaurering. Vi bor i 4. etasjen, hvor jeg har det største rommet med hele 3 kommoder og 1 skap, slik at jeg får plass til alt jeg kommer til å shoppe!

– Astrid

 

Graduation-dinner!

Mandag var vi på skolen og var hardtarbeidende studenter fra morgen til sent på ettermiddagen, og likevel fikk vi spørsmål om vi skulle gå allerede da vi gikk. Veldig voldsomt spør du meg. Men har begynt å skjønne hvorfor. De andre studentene kommer ofte ikke på skolen før i 10-tiden. Ailesh(en av fjerdeklassingene) fortalte at hun bare er på skolen 2-3 ganger i uken, de andre jobber hun. Så ja. Egentlig er vi jo faktisk mer på skolen enn de, er bare at vi ikke blir så sent på kvelden som dem. Nok om det!

I går var vi på graduation-dinner. Vi ble invitert som en «gesture» fra skolen, så vi betalte ikke noe for å gå, i motsetning til de andre studentene. De ville visst gjerne at vi skulle komme. Craig plukket oss opp utenfor leiligheten kl 17, så var vi med hjem til han og lekte med barna hans mens han dusjet og sånn. Stedet middagen skulle være på var på andre siden av byen, så Craig mente det var lettere at vi kjørte med han enn at vi skulle styre med buss og taxi for å komme dit på egenhånd. Så han passer på oss!

Uansett. Graduation-dinner er en middag der alle  som gikk ut til jul tar på seg finstasen og skal bli feiret med familie, lærere og med-studenter. Studentene på de lavere klassetrinnene er også velkommen. Først var det «åpning» av middagen, der man takket sponsorene og ønsket spesielle folk, som sjefen i landmålerforeningen, rektor og de norske studentene velkommen. Ja du leste riktig. Vi ble ønsket spesielt velkommen, måtte reise oss, motta applaus. Flotte greier, da kunne vi rødme så det matchet den røde kjolen. Under middagen var det utdelig av priser til de studentene som hadde utmerket seg spesielt det siste året. Den som har fått best karakterer på hvert trinn får diplom og en sjekk på 500 dollar, sponset av skolen og gjerne et landmålingsfirma. Det var også diverse taler, både gode og mindre gode. Han ene slo til og med til med en selvironisk spøk og sa(etter å ha holdt en lang tale med mye historie og takking): «I’ve been talking enough about history now. I guess it’s true what they say, the closer you are to get history, the more interested you are in it». Det er tydelig at graduation er veldig stort her, mye større enn hjemme, der man omtrent får vitnemålet tilsendt i posten…

Tidligere rektor på skolen holdt velkomsttalen

 

God mat, god drikke og hyggelig selskap!

Oda og Alesh på middagen. Alesh vant pris for best karakterer fra tredje til fjerdeklasse.

 

Penny, som er fjerdeklassing hadde med seg kjæresten sin.
Anette og Matt

 

Etter middagen var det underholdning med latinodansere og mulighet for å være med. Morsomt å se Craig og de andre lærerne vrikke på hoftene.

Underholdning!
Penny tok seg en svingom!

Flere bilder fra middagen finnes her:

http://www.gmat.unsw.edu.au/photoalbum/20120320GraduationDinner/

Når arrangementet var ferdig, var planen å kjøre med Craig hjem og finne sengen. Men sånn endte det selvfølgelig ikke. De som hadde gått ut året før skulle feire videre i sentrum. Etter å ha blitt garantert «a great night» var ikke vi så vanskelig å be. Da vi sa til Craig at vi heller skulle til byen, bare lo han og så «Great! Have a good time then, see you on friday!» Vi skjønte jo ingenting, siden det bare var tirsdag, men da han fortalte at dette kullet var de som var best til å feste av alle han hadde hatt begynte vi å forstå hva han mente… Men morro var det i hvert fall! Vi endte opp på Scruffy Murphys, med dansing til langt på natt. GØY!

Nattmat må man ha!

I dag har vi jobbet med oppgaven stort sett hele dagen, før det var grilling sponset av Anglo America, et firma som driver med gruvedrift her. Gruvene er er på en måte som oljen i Norge, det er som de sier «big business». Det var som en bedriftspresentasjon hjemme, der bedriften prøver å få tak i folk til å jobbe for seg. Siden australere er så glad i øl, var det også fri bar for alle landmålerne, til stor missunnelse fra de andre som var på Unibar. Vi hadde det i hvert fall veldig kjekt! Alle landmålingsstudentene fikk også utdelt t-skjorter der det stod «without surveyors the world is pointless». De deler visst ut en t-skjorte for hvert år, med lignende uttrykk på.

Flere bilder fra grillingen finner dere her:

http://www.gmat.unsw.edu.au/photoalbum/20120321SurvSocBBQ/

Grilling!

 

Penny og Anette med nye t-skjorter

Som dere skjønner, vi har det veldig bra! Elsker at vi blir så godt mottatt og invitert på alle mulige arrangementer 🙂

Boston here we come!

Hei!

Mitt navn er Astrid, og jeg reiser til Boston om noen få timer. Jeg er ferdig med alle eksamene mine ved bioingeniørutdanningen, og reiser over atlanteren for å  skrive bacheloroppgaven min ved Harvard Medical School sammen med Sveinung. Det blir utrolig spennende. Vi skal jobbe på et laboratorium ved Beth Israel Deaconess Medical Center, som er et av de beste sykehusene i USA. Hva vi skal jobbe med kommer i senere blogginnlegg.

Vi skal bo hos en vertsfamilie i Dorchester, hvor vi har tredje etasje for oss selv. Vi skal bo i et rosa viktoriansk hus. Dorchester ligger 20 minutter med t-bane fra Boston Sentrum. The departed ble spilt inn i Dorchester. Søker du opp «drap i Boston» kommer det frem at de fleste drap skjer i denne bydelen. Krysser fingrene for at vi ikke roter oss borti noe.

 

Været i Boston pleier normalt å være noen grader varmere enn i Bergen, men de siste ukene har været vært utrolig bra med temperaturer over 20 grader. Håper virkelig dette været holder seg! Om  ikke lenge sitter vi nok på terassen og nyter solen. Er det noe jeg har lært av å vokse opp i Norge, så er det at sommerdagene må nytes mens de er der.

– Astrid

 

Livet er morsommere…

…for den som er på utveksling! Enkelt og greit. Jeg har nå vært i Portugal på utveksling i over 2mnd, og tiden har flydd forbi som vinden på en høstdag i Florø. Jeg har lært mye, møtt en helt fantastisk gjeng med folk, og rett og slett hatt noen fantastiske og innholdsrike mnd. Tiden går fort, og det er viktig å ta vare på den tiden man har. Det har jeg prøvd å vært travelt opptatt med, noe som har vært gøy for meg, men kanskje ikke for bloggen. Derfor kommer jeg nå med en liten oppdatering!

Først og fremst har jeg som nevnt begynt i ny praksis, på et eldrehjem et stykke utenfor Setúbal. For å komme oss dit reiser vi med buss i totalt ca 1,5 time, inkludert venting, noe som ikke er så grådig greit tidlig på morgenen. Men vi får se mye fin natur da, sånn som bildet over.

Når vi ankommer praksisplassen, som forøvrig har Afrodite Sex Shop som nærmeste nabo, er det en sjarmerende hage med minigolf som møter oss. Inne er det en gjeng med fantasiske beboere, som nyter sine eldre dager i flotte omgivelser.

Her har vi fått et mye større ansvar over pasienter selv, noe vi har vært vant med hjemme i Norge. Det er dog ikke like utfordrende som forige praksisplass, rent faglig sett. Men vi koser oss på vår korte arbeidsøkt med mobilisering og fallforebyggende, mens vi på best mulig måte prøver å kommunisere med pasientene våre. Nå har vi bare en uke igjen! Torsdag er det eksamen, og så har vi en liten ferie før vi drar tilbake til Norge.

Tilbake til Norge vil jeg egentlig ikke akkurat nå. Jeg gleder meg selvsagt mye til å se min kjære familie, og mine flotte venner. Men akkurat nå har jeg det så bra akkurat hvor jeg er at jeg i alle fall skulle ønske jeg kunne være her noen mnd til! Noe av grunnen til dette er sikkert også fordi jeg fikk tilfredsstilt mitt familiebehov ved at min flotte mor, søster og mormor kom på besøk for noen uker siden.

Vi tilbragte to fine dager i Lisboa hvor vi blant annet ble vitne til at tre jenter, hvorav en av dem gravid, ble arrestert av politiet på åpen gate, vi fikk se mer av Lisboa etter en sightseeing-runde og fikk svidd av litt kreditt på shopping i et gigantisk kjøpesenter i en stor boble. Deretter satte vi oss på toget og avsluttet miniferien i min «hjemby» Setúbal hvor mer sightseeing, shopping og bedre måltid ventet på oss. Jeg har med andre ord hatt det veldig fint, og nå gjelder det bare å nye de siste dagene jeg har igjen!

Dere hører fra meg, og er det noe dere lurer på er det bare å spørre!

Første helg i Sydney – SUPERHELG!

Hei og hopp!

Det har vært litt av en helg! Lørdag startet med bøttevis av regn. Det hadde lynet og tordnet hele natt til lørdag, men heldigvis sluttet det innen det var på tide å stå opp. Fikk litt følelse av å være hjemme i Bergen med alt det regnet, bortsett fra at det faktisk er varmt ute da. Vi benyttet annledningen til å jobbe litt med oppgaven. Siden vi ikke går på forelesninger her, står vi ganske fritt i forhold til når vi vil jobbe, og har derfor bestemt oss for å gjøre skolearbeid på regnværsdager, selv om det er helg, og så heller ta fri i uken til å gå på stranden hvis det er fint vær.

Vi har endelig kommet fram til en problemstilling for hva vi skal skrive om på bacheloroppgaven, så nå føler vi at vi i hvert fall har kommet litt i gang. På en måte har vi jo allerede gjort en del, vi har vært ute og målt 3 dager langs bybanetraseen byggetrinn 3 med ny og gammel CPOS, for å kunne sjekke nøyaktigheten opp mot hverandre. Og siden vi noen ganger er litt vimsete har vi selfølgelig klart å rote bort noen av målingene, og måtte derfor endre litt på oppgaven. Hovefokus blir nå eiendomslandmåling i Norge og Australia. Mer detaljert vil vi gå inn på krav til kompetanse, nøyaktighetskrav, dokumentasjon og merking av eiendomsmåling. Vi vil også se på om nøyaktigheten ved måling med ny CPOS blir bedre enn med gammel ved eiendomsmåling, med utgangspunkt i to målinger av et punkt. Tror det kan bli en spennende oppgave!

Veilederen på universitetet her, Craig, er veldig travel, og ønsker at vi skal gjøre mest mulig på egenhånd. Men han er en artig skrue, med mange gode historier på lager. Han er superengasjert, og forteller gjerne om bursdagsbesøket til sønnene og historier om at hele kroppen hopper når han løper osv. Vi får oss alltid en god latter når vi treffer på Craig. Siden Craig er så travel, har vi funnet ut at vi vil benytte oss av noen av de andre ressurspersonene på universitetet, bla Bruce Harvey, som er en registrert landmåler. Alle vet allerede hvem vi er, «the norwegian girls», og vi blir hilst på i gangen og på laben og overalt der vi treffer på andre fra instituttet.

Klassene ved landmålingsfagene her er ganske små, de er bare mellom 7 og 15 i hver klasse, og maks 2-3 jenter på hvert trinn, så de er glad for å få oss på besøk. Vi har allerede blitt invitert til både grilling og graduation-dinner, så vi blir på alle måter inkludert i landmålermiljøet ved skolen. Tipp topp, begge tomler opp! Det er morsomt når Craig møter oss og inviterer oss til arrangementene, for eksempel når han inviterte oss til graduation-middagen, lagde han alle mulige ekle grimaser når han fortalte at man måtte være pent kledd, men med en gang han begynte å snakke om maten fikk han stjerner i øynene, og fortalte at det definitivt kom til å være verdt å kle seg pent for. Så det gleder vi oss til! Kjekt med engasjerte folk som Craig!

Når det gjelder bacheloroppgaven er det en labyrint å finne informasjon, både om det norske og det australske systemet. Vi har derfor planlagt å intervjue både noen norske og noen australske eiendomslandmålere, for å få et litt klarere syn på hvordan ting egentlig fungerer. På mandag skal vi møte Bruce, så vi har en haug med spørsmål klare til han. De gjør ting ganske annerledes her, så det blir spennende å høre mer om det i morgen.

Nok om det, og tilbake til superhelgen! I går var det stor feiring av St. Patricks day i Sydney, så vi tok på mascaraen og børstet håret og tok bussen til Darling Harbour for å feire. Da vi kom dit ble vi møtt av en fantastisk fyrverkeri, og fullt av folk i grønne klær. Er tydelig at de feirer St. Patricks day mer her enn hjemme. Vi fant oss et utested, og som tradisjonen sier om denne dagen, ble det noen øl. De har nemlig mye godt øl i Sydney. Folk er veldig vennlige her, og vi ble kjent med noen fra Newcastle, litt lenger nord fra Sydney. Det er tydelig at gjestfriheten er stor, så vi ble invitert til å komme på besøk, når som helst. Først trodde vi de tullet, men etter hvert skjønte vi at de faktisk var seriøse. Kult!

I dag, søndag, stod vi opp tidlig for å møte noen jenter vi ble kjent med på Aussi Mate Welcome Function på onsdag for å ta fergen til Manly. Manly ligger på andre siden av byen enn der vi bor. Fergen går fra Circular Quay, rett ved Operahuset. Turen over er fantastisk, med utsikt til flere av Sydneys serverdigheter.

Utsikt til havnen i sentrum på vei til Manly.
Maria, Linn, Anette og Anna på fergen
Operahuset sett fra fergen

Som dere skjønner er det mye å se på fra fergen, og den er derfor populær, både blant turister og lokale folk. Planen var å reise til Manly for å få en slapp dag på stranden, men siden solen ikke helt ville være venner med oss, ble det shopping i stedenfor. I Manly er det en butikk der de selger skandinaviske ting, noe både Linn og Maria fra Sverige, som har vært her i 2 mnd ble veldig glad for. Endelig svensk godis!

Etter lunsj på en pub viste solen seg, og vi gikk ned på stranden, men etter 15 min måtte vi gi tapt, og innse at det nok ikke var noe solevær i dag. Da dro vi til Paddys market i Chinatown, ved Darling Harbour. Det er åpent i helgene, og de har alt mulig, fra kenguruskinnvesker til blondeundertøy og frukt og grønnsaker.

Markedshallen sett fra utsiden

Om søndagene er det visst vanlig at de selger frukten og grønnsakene for en billig penge siden markedet ikke er åpent i ukedagene. Det var litt av en opplevelse. Det var stappfullt med alle mulige folk. Virket som at hele Sydneys befolkning var stappet inn i en stor hall full i frukt og grønnsaker. Først da vi kom inn der ble vi helt overveldet av kaoset, men etter hvert skjønte vi hvordan ting fungerte, og det ble mer oversiktlig. Fra vi kom inn i markedet og til en halvtime senere hadde prisene sunket flere dollar på hver frukt, til veldig gode priser. Så vi shoppet frukt og grønt til den store gullmedalje, blant annet druer til 1 dollar per kilo(koster vanligvis ca 4), og masse andre godsaker. Hurra!

Markedshallen

Perfekt modne advokadoer!

Hamstring av frukt!

 

Nå er vi tilbake i leiligheten, der Michael, samboeren vår spiller skytespill på xboxen, mens vi skal prøve å finne ut hvordan vanskemaskinen fungerer. Har funnet ut at det kan være greit å vaske litt klær og sandete håndklær innimellom nemlig, hoho!

 

Vår første uke i Sydney!

Det er nå over en uke siden avreise, og i morgen har vi vært i Sydney i en uke.

Reisen til Australia er lang, veldig lang. Etter 32 timer på reise var det godt å endelig være fremme. Vi fant oss en shuttlebus, som skulle frakte oss inn til byen, og til det hostellet vi hadde booket. Dessverre kunne vi ikke få rommet før i to-tiden på ettermiddagen, og hadde dermed noen timer å slå ihjel siden dette var tidlig på morgenen. Heldigvis fikk vi lov å dusje i de delikate fellesdusjene før vi gikk ut på sightseeing.

Siden vi var veldig slitne etter reisen orket vi ikke gå rundt så mye, derfor gikk vi til Hyde park, ikke så langt unna hostellet for å slappe av. Samme dag arrangerte ANSA fadderdag i Centennial park, og dette hadde vi lyst å få med oss. Vi hadde ingen anelse om hvor denne parken var,  men etter å ha spurt noen lokals konkluderte vi med at det var lurest å ta en taxi dit.

Parken viste seg å være kjempestor, og i tillegg var det mat-festival i parken, noe som gjorde det enda vanskeligere å finne de. Etter en telefonsamtale med en av de som arrangerte fant vi til slutt frem. Her kunne man spille volleyball, eller bare sitte på gresset og snakke med andre norske. Vi fikk ganske mange gode tips av de som allerede hadde vært her en stund, og vi gledet oss mer og mer til å komme ordentlig i gang. Vi måtte bare sove litt først.

Den andre dagen forflyttet vi oss til Bondi Beach på et hotell. Det var veldig greit å få bo i det området vi hadde lyst å finne leilighet i.

Det ble bare en kjapp tur innom hotellet før vi skulle på et introduksjonsmøte på skolen. Dette er for alle som er Practicum Exchange Students, altså for oss som ikke tar noen fag på skolen, bare skriver oppgave.

Dette møtet var veldig nyttig, vi fikk en liste med steg vi skulle fullføre; Betale semesteravgift, få studentnummer, bestille studentkort, og deretter levere inn kvitteringen på semesteravgiften på internasjonalt kontor igjen. Alt dette høres ganske enkelt ut, men hadde du sett hvor stort campus er hadde du skjønt at dette ikke var bare, bare. Heldigvis fikk vi utdelt et kart der alle husene vi skulle besøke var godt merket av. Ikke rart campus er stort når skolen har 49.000 studenter! Etter noen omveier fant vi omsider frem, og fikk ordnet det vi skulle.

Det neste på to-do listen vår nå var å finne en plass å bo. Vi hadde investert i hvert sitt Australske simkort, og begynte å ringe rundt på annonsene. Etter bare noen få telefoner hadde vi fått ordnet tre visninger. Gleden var stor. Helt til vi fikk se den første leiligheten.

Størrelsen på leiligheten var det ingenting å si på, men når vi så at inngangen var igjennom kjøkkenet, som også bar stort preg av at det bodde 10 personer der, ett bad deles på ti personer, vannet fra vaskemaskinen renner ut i badekaret som man også dusjer i, forsvant gleden fort. Tror nok husverten også skjønte dette, siden vi ikke klarte å komme men noen kompliment.

Den neste leiligheten var derimot mye penere, denne skulle deles med to andre, en fra Sør-Afrika og en fra Tyskland. Eneste som var litt dumt med denne var at vi måtte dele seng, og at den var et stykke unna skolen.

Den tredje visningen vi skulle på var like ved skolen. Vi visste veldig lite om denne leiligheten før vi kom dit, så vi hadde ingen forventninger. Leiligheten var helt ok. Ikke like fin som den forrige, men vi fikk hver sin seng, og beliggenheten var optimal.

Begge leilighetene var aktuelle, valget var vanskelig.  Til slutt valgte vi å bo i Willis Street, 5 minutt unna skolen.

Å bo i Sydney er svindyrt. Vi betaler 4000 hver i måneden, og da deler vi rom. Vi vil derfor nå spare mye penger på buss, og vi vil spare tid på å komme oss til og fra skolen. Stranden er en spasertur på 40 minutt unna leiligheten.

Tirsdagen skulle vi ha første møte med veilederen vår men siden vi  først skulle møte han klokken 2.30  måtte vi bare ta oss noen timer på Bondi Beach. Været var upåklagelig!

Vi hadde møtt veilederen vår for to år siden når vi deltok på FIG kongressen i Sydney. Dette er også grunnen til at vi valgte dette universitetet. Vi er de første fra Høgskolen i Bergen som er studenter på University of New South Wales. Vi kom frem til noen gode idèer,  og var nå klare til å begynne å jobbe.

Onsdag var dagen vi flyttet inn i leiligheten vår. Vi deler leilighet med en som heter Michael på 28 år. Veldig hyggelig fyr som liker å sykle på trimsykkelen sin og se på tv. Han er halvt fra israel og halvt fra Wales. I dag kom han hjem med en ny riskoker til oss, så nå kan vi lett koke oss ris til middag!

Det var deilig å få pakket klærne ut av kofferten, det er ikke bare lett å ha oversikt når man bor i en koffert.

Om kvelden var det Aussie mate treff på skolen for utvekslingstudentene, dette måtte vi såklart få med oss, men vi fikk tid til en liten tur på Coogee Beach først.

Aussie Mate Welcome function var et veldig greit arrangement. De bare satt frem mat til oss, og så skulle vi spise og snakke med medstudentene våre. Her traff vi folk fra Sverige, Danmark, Østerrike, Tyskland, Peru, Singapore og mange flere land. Nede i Uni-baren var det liveband fra klokken fem på ettermiddagen, happy hour fra 17-19 og god stemning!

Veldig kjekt at de arrangerer slike ting for å at vi skal finne oss til rette og bli kjent med andre studenter.

Torsdagen var dagen vi virkelig begynte med oppgaven vår, vi samlet sammen veldig mye informasjon og fant ut av hva vi vil konsentrere oss om.

Vi gikk fra skolen litt over fem, veldig fornøyd med å fått gjort unna så mye, og ikke minst fornøyd med å ha vært på skolen så lenge. De australske studentene var visst ikke like imponert over oss, de syntes derimot vi gikk tidlig hjem!

Fredagen ble også brukt til skolearbeid, før vi fant ut at det var alt for varmt å være på skolen, vi måtte dra til stranden! Dette er vi veldig glad for i dag når vi våknet opp til regnvær. Soldagene må utnyttes, så får vi heller være ekstra flinke studenter på regnværsdager.

Jetlagen har vi merket godt. Anette har våknet tidlig hver morgen, alt fra klokken 5-7. Men nå ser det ut som det begynner å gå seg til. 10 timers tidsforskjell fra Norge er ikke bare, bare.

Dette ble et langt innlegg, men nå har vi i alle fall fått fortalt litt om hvordan den første uken var, så skal vi være flinke å blogge mer enn en gang i uken fra nå av!

I dag er det St.Paddys day og lørdag. Nye opplevelser venter på oss!

Anette og Oda

Litt alternativ kjøttdeig i butikkene…